Østbergs umulige skvis

Det satte sinner i kok i Finland da Ingvild Flugstad Østberg tapte spurten mot Therese Johaug i jaktstarten som avsluttet minitouren i Canada sist helg. Johaugs andreplass gjorde at hun gikk forbi finske Krista Pärmäkoski i verdenscupen sammenlagt.

Anklagene gikk på at det var usportslig av Østberg å angivelig ikke gi alt i spurten mot Johaug.

Situasjonen er også problematisert av redaktør Geir Nilsen i Langrenn.com under tittelen «Kampfiksing i langrenn: Østberg la seg – Ga fordeler til venninnen Johaug».

• Les også: Østberg om taktikk-ros av menn: – Hvis vi hadde gjort det, så er det skittent spill og kampfiksing

For det første kan ingen andre enn Østberg selv vite nøyaktig hva hun tenkte da hun rundet den siste svingen inne på stadion og bare hadde oppløpet foran seg.

Kanskje tenkte hun «nå gir jeg alt for å slå Therese og bli nummer to i minitouren», og så gjorde hun alt hun kunne får å gjøre nettopp det.

Sju av ti ganger slår Østberg Johaug i en sånn spurt.

Men det betyr også at hun taper de tre gangene Johaug har vesentlig mindre syre og treffer vesentlig bedre på teknikken. Det kunne ha vært en av de dagene.

Østbergs valg

Studerer man bildene, ser man at Østberg ser seg tilbake på oppløpet. Sannsynligvis snudde hun seg for å se etter Natalja Neprjajeva, den eneste som kunne ta fra henne verdenscupseieren. I så fall må hun ha registrert at ingen Neprjajeva var å se.

Da er det ikke unaturlig at hun tenkte «yes, jeg klarte det, krystallkula er mi, jeg har vært verdens beste langrennsløper i år», og så glemte hun å tenke på så mye annet enn å komme seg i mål.

Men det er heller ikke usannsynlig at Østberg var fullstendig klar over at verdenscupseieren var i boks, og at lagvenninna, romvenninna og bestevenninna Therese Johaug ville ha en god mulighet til å klatre opp på pallen sammenlagt i verdenscupen hvis hun gikk i mål før Østberg.

Østberg hadde da brukt Johaug som lokomotiv gjennom store deler av løpet for å holde Neprjajeva på avstand.

Skulle Østberg da ha stengt ute det faktum at sammenlagtseieren var i boks og gått i kjelleren for å ta fra bestevenninna og sin gode hjelper muligheten til å komme på pallen sammenlagt?

Moralske vinnere

Finnene hadde sikkert vært mer fornøyd, men landslagssjef Vidar Løfshus ville vært rasende. Mange i Norge ville nok også ha reagert kraftig om Østberg hadde brukt sesongens siste krefter på å spolere for Johaug uten strengt tatt å ha noe å vinne på det selv.

På vei mot sitt livs største bragd havnet med andre ord Ingvild Flugstad Østberg i en situasjon der hun ville fått kritikk av en eller annen uansett hva hun hadde gjort.

Skal Østberg finne seg i dette?

Vel, inntil videre har hun egentlig ikke noe valg. Synspunktene kommer nemlig som en konsekvens av at langrennssporten er i forandring.

Etter at sprint og fellesstart kom på programmet rett etter årtusenskiftet, har det taktiske elementet blitt adskillig viktigere.

Petter Northug var pioneren. Først med sin individuelle taktikk, så ved å tilby lagkamerater belønning for å gjøre en jobb for ham.

Det manglet ikke på folk som pekte på andre løpere som moralske vinnere hver gang Northug avgjorde i sin favør med et rykk eller en spurt. Ingen av de såkalt moralske vinnerne fikk med seg noen gullmedaljer hjem.

Gamle briller

Diskusjonene om hva som er rett og galt ut fra et moralsk perspektiv, oppstår blant annet som en konsekvens av at mange som følger langrenn fortsatt ser sporten med de samme brillene som da alle renn var intervallstart, 10 kilometer ble regnet som sprint, sløyfene sjelden var kortere enn ei mil og de aktive stort sett ikke så hverandre mellom start og premieseremoni.

Følger man med i langrennsdiskusjoner på nett, skal man ikke lete lenge for å finne stemmer som mener det er mer prestisje i å vinne distansecupen enn å vinne sammenlagtcupen og at Aleksandr Bolsjunov er en adskillig bedre skiløper enn Johannes Høsflot Klæbo.

Underforstått: Bolsjunov er bedre i intervallstart, og følgelig en bedre langrennsløper. Sprint og fellesstart er annenrangs.

Det tar tid å endre tradisjoner og tankesett.

Kanskje er det likevel litt overraskende at så mange fortsatt analyserer de fleste løp gjennom intervallstartbrillene i en tid da bare én av seks mesterskapsøvelser i langrenn er intervallstart.

Lagmaskineriet Norge

Enda mer overraskende er det at ikke flere nasjoner systematisk har begynt å jobbe sammen som lag.

Her har Norge over tid satt en ny standard for hvordan laget settes foran enkeltutøvere.

I 2013 bremset Ingvild Flugstad Østberg opp rett før målstreken i semifinalen under en sprint i Tour de Ski, for å sørge at sammenlagtkandidat Kristin Størmer Steira gikk til finale for å sikre seg viktige bonussekunder.

I 2015 fikk Chris André Jespersen stallordre om ikke å tette luka opp til Martin Johnsrud Sundby på jaktstarten fra Cortina til Dobbiaco. En misfornøyd Jespersen mente at han ble fratatt muligheten til å vinne Tour de Ski.

OL-tremila i Pyeongchang i fjor ble på mange måter ble beviset på det norske lagets evne til å samarbeide om en felles strategi.

Da Simen Hegstad Krüger gikk i brudd, gjorde ikke Martin Johnsrud Sundby og Hans Christer Holund noen drajobb i gruppa bak. Ingen utlendinger tok grep, og Krüger fikk gå alene inn til et sensasjonelt gull.

Russerne kjemper mot hverandre

Etterpå har det aldri vært tvil om retningslinjene på det norske herrelaget. Går en nordmann i brudd på en fellesstart, skal ingen annen nordmann jobbe for å tette luka. Og før eller senere går en nordmann i brudd.

Til tross for full åpenhet om prinsippet og den praktiske demonstrasjonen i OL-tremila, så det ikke ut til at noen av konkurrentene hadde skjønt tegninga da Hans Christer Holund gikk i brudd på VM-femmila i Seefeld – og fikk gå i fred helt til Bolsjunov giret om da det var for sent.

«Vi i gruppa bak gikk som en gjeng tapere», konstante franske Maurice Manificat etterpå.

Det er ikke lett å gjennomføre lagtaktikk i langrenn. Det forutsetter at en nasjon har mange nok som er gode nok på startstreken. Der er Norge og Russland i en særklasse.

Men foreløpig ser ikke Russland ut til å ha adoptert noe av lagtankegangen fra Norge.

Da Russland vant firedobbelt i Kollen-femmila denne sesongen, var det ikke fordi de hjalp hverandre. Det var snarer til tross for at hver gang en russer prøvde å angripe, så prøvde en annen russer å følge etter.

Og der Emil Iversen i verdenscupfinalen Quebec gikk i kjelleren for ta bonussekunder fra Bolsjunov for å hjelpe Johannes Høsflot Klæbo, opplevde Bolsjunov i Holmenkollen at landsmannen Tsjervotkin spurtet livet at seg for å stjele bonus fra sin egen lagkamerat.

Sunt å diskutere

Vi befinner oss med andre ord i en tid der både publikum og utøvere ser langrenn fra ulike perspektiver. Sånn vil det nok være ei god stund til.

Og i en sport som utvikler seg, vil det være sunt med diskusjoner om hva som er fair play og hva som ikke er det, slik at det etter hvert vokser fram en felles forståelse.

Men å innføre regler som forbyr nasjoner å jobbe som lag, vil ikke bare skurre i forhold til konkurranseformatene Det internasjonale skiforbundet (FIS) har valgt for langrenn.

Det vil også være vanskelig å håndheve i praksis, fordi det er vrient for en jury å bevise hvilke intensjoner som ligger til grunn for handlinger som blir gjort underveis i en konkurranse.

Uansett er det kjedelig når man, som Ingvild Flugstad Østberg i Quebec, havner i en situasjon der man blir arrestert av moralpolitiet uansett hva man velger å gjøre.