Østberg om de skumleste tankene: – Skal ha et liv etter at jeg er ferdig på ski

Det er en smilende Ingvild Flugstad Østberg NRK møter utenfor familiehytta ved Mjøsas bredd på Nes-halvøya.

– Jeg har badet hver dag, og det har vært 13 grader på det kaldeste. Men det er å være uti i ett minutt, det er ikke svømmetrening. Det er dupping, innrømmer mjøsområdets desidert største langrennsstjerne akkurat nå.

29-åringen påpeker at hun gjerne vil at det skal nevnes, altså at hun tross alt er blid og ved godt mot. For hun vet at intervjuet hun har sagt ja til å stille opp på umulig kan ende med noen utpreget gladsak.

Søndag sendte nemlig Norges Skiforbund ut pressemelding om at 29-åringen har pådratt seg et nytt tretthetsbrudd i venstrebeinet.

– En trøkk

«Ingvilds tretthetsbrudd i foten henger sammen med den krevende balansen mellom restitusjonsfaktorer som ernæring hvile og søvn. Vi vet at utøvere som i perioder ikke er tilstrekkelig fokusert eller påpasselig med denne balansen er i risiko for stressfrakturer,» klargjorde landslagslege Øystein Andersen.

– Jeg nærmet meg normal trening, og syntes selvfølgelig det var veldig artig. Så får jeg den her. Det er kjedelig og ikke det jeg hadde håpet på. Det blir en trøkk. Men jeg skal prøve å stå igjennom dette også, og prøve å tenke så positivt som mulig, sier Østberg.

Hva hun prøver å tenke, hva hun prøver å ikke tenke – og hva hun faktisk tenker – er akkurat hva intervjuet skal handle om. Ingvild Flugstad Østberg har bestemt seg for å dele noen av tankene sine.

Men først en liten rekapitulering av fakta:

Skisesongen 2018/19 ble hennes aller beste. Hun vant Tour de Ski. Hun vant verdenscupen. Og hun tok fem medaljer på fem starter under VM i Seefeld.

Startnekt, suksess og tretthetsbrudd

Men utover sommeren i fjor fikk hun utfordringer. Det ble ikke allment kjent før hun på en pressekonferanse på Beitostølen 21. november med klump i halsen og tårer i øynene fortalte at hun hadde fått startnekt, fordi hun ikke oppfylte kravene i Skiforbundets helseattest.

– Jeg har valgt å trene mye og tøft. Det er risiko å trene så mye, men nå trenger kroppen tid for å komme seg på plussiden, forklarte Østberg.

Etter hvert oppfylte hun kravene og kom til start i Tour de Ski. Ingvild Flugstad Østberg var umiddelbart tilbake blant de beste i verden og ble nummer tre i touren. Resten av sesongen gikk over all forventning ut fra forutsetningene.

Sorgene var nesten glemt da hun igjen innkalte til pressekonferanse i Holmenkollen 6. mars, dagen før hun skulle gått tremila. Østberg ankom på krykker med beskjed om at hun hadde pådratt seg et tretthetsbrudd. Hun la ikke skjul på at det kunne ha en sammenheng med helseproblemene.

Steg for steg har Ingvild Flugstad Østberg trent seg opp. Etter over fire måneder med rehabilitering fikk hun i slutten av juni endelig delta på felles rulleskiøkt med resten av landslaget.

– Jeg prøver virkelig alt jeg kan for at det ikke skal skje noe igjen. Det er ingen garanti for noe, men jeg skal prøve, sa Østberg.

«Dette skal ikke være mulig, Ingvild»

Noe av det aller siste hun ønsket seg var en telefon om et nytt tretthetsbrudd. Og da telefonen kom, trodde hun faktisk det skulle være gode nyheter. En bekreftelse på at ingenting var galt.

Hun hadde bestilt en MR-undersøkelse fordi hun hadde hatt noen smerter i området som tidligere hadde vært skadet, men disse forsvant like fort som de kom allerede før bildet ble tatt.

– Så da tenkte jeg at «dette går greit», liksom. Før det hadde jeg innstilt meg på det verste. Sånn sett var det kanskje litt ekstra kjedelig, erkjenner hun.

Østberg sliter med å finne ordene når hun skal utdype:

– Det var litt sånn ... Ikke sjokk ... Men oi! Jeg vet hva som venter meg og fikk en sånn beskjed sist også, men så langt i karrieren min har jeg unngått det meste av både sjukdom og skader. Alt skulle komme på en gang, konstaterer hun.

– Hvordan er den første halvtimen etter en sånn telefon?

– Det er mye tanker. Det var ikke sånn at rullegardina gikk ned og alt ble helt mørkt og svart og tårer. Man blir mer sånn målløs selv, så blir det litt tanker, og så må du sitte for deg sjøl og du vet ikke helt hva du tenker.

– Er det «hvorfor» eller «hva nå» som melder seg først?

– Det er godt spørsmål. Kanskje begge deler? Jeg blir mest forbanna på meg sjøl. Jeg blir irritert på meg sjøl og tenker «dette skal ikke være mulig, Ingvild». Hvorfor, som du sier.

Vondt å tenke på hva andre tenker

Svaret er imidlertid ikke ferdig. Østberg fortsetter:

– Den andre biten er typisk hva du tenker at andre tenker om deg. Det er liksom den som stikker mer, og som jeg synes er vond å kjenne på. Overfor meg sjøl tenker jeg bare at jeg kan jo stå i det meste, og jeg skal komme meg igjennom det sjøl. Jeg får bare ta de trøkkene jeg får, og det fortjener jeg, kan jeg si til meg sjøl. Men jeg har mer følelser rundt det der – som man sikkert ikke skal tenke så mye på – med hva andre tenker om en, som jeg synes er verre.

– Så det plager deg litt?

– Ja, jeg synes det er verre, det skal jeg være helt ærlig på. Det er sikkert en jentegreie eller «flink pike»-greie, jeg vet da søren, det trenger ikke nødvendigvis å være det, heller. Men man føler på at du kanskje skuffer noen, alle rundt deg som vil deg ditt beste, forklarer hun.

Ingvild Flugstad Østberg vet ikke helt hvor denne følelsen kommer fra, for alle hun snakker med er positive og støttende.

– Så man skal ikke tenke så mye på det, sikkert, men det er ikke alle følelser man kan styre.

– Kan lage sine egne teorier

Problemet er at situasjonen hennes er vanskelig å forklare. For det første handler det delvis om personlige helseopplysninger som ikke har noe i offentligheten å gjøre. For det andre kan det sett utenfra virke som et enkelt problem å løse.

Det er jo lett å tro at hvis problemene skyldes ubalanse mellom trening og restitusjon, er det bare å trene mindre samtidig som man spiser og hviler mer. Ingvild Flugstad Østberg skulle også ønske det var så enkelt, for det er nettopp dette hun har prøvd å gjøre så riktig som mulig det siste året.

Likevel kom altså telefonen om ny stressfraktur.

– Det er vanskelig å forklare en hel situasjon, og ut fra det kan folk lage sine egne teorier eller historier. Og det er forståelig, konstaterer hun.

Hun leter etter de eksakte svarene selv også. Hun vet ikke om den siste skaden er en konsekvensene av det hun kaller «gammel moro» eller om den skyldes at hun ennå ikke har funnet den riktige balansen.

Men hun legger ikke skjul på at det har fått henne til å tenke på hvor mye kroppen tåler. I en alder av 29 har hun begynt å bli veldig klar over at det som akkurat nå er et arbeidsverktøy, er en kropp hun skal fungere med og trives i også etter at hun har sluttet å jage edelt metal i skiløypa.

– Jeg kjører kroppen hardt, så sånne tanker kommer og er med i dette bildet her når man gjør vurderinger. Det er de skumleste tankene, sier hun ettertenksomt.

– Jeg føler meg veldig ung ennå, men jeg er jo ikke det, jeg er snart 30. Så jeg tenker at om jeg ikke skal ha barn nå, så har jeg jo lyst til å ha det, og det er ting du tenker på.

Ofrer mye

– Man gjør veldig mye for å prestere i idretten, og du kan ofre veldig mye for det. Men det er når du stiller de spørsmålene der du noen ganger spør deg om det er verdt det. Jeg skal ha et liv etter jeg er ferdig på ski, fastslår hun.

Tankene på et liv uten ski, har også fått henne til å sette pris på det hun har oppnådd på ski. Med to OL-gull, ett VM-gull og totalt ni internasjonale mesterskapsmedaljer er det rett og slett ganske mye å være stolt av.

– Jeg har oppnådd veldig mange drømmer. Det har jeg har sagt til meg selv mange ganger gjennom karrieren også, jeg har vært veldig bevisst på at jeg skulle ta vare på øyeblikkene jeg fikk oppleve. Det er jeg veldig glad for når sånt skjer, sier Ingvild Flugstad Østberg.

Midtveis i resonnementet hører hun nok selv at det nesten begynner å høres ut som et avskjedsintervju, så hun legger inn en presisering.

– Jeg håper selvfølgelig at jeg ikke må gi meg på grunn av en skade. Det er jo åpenbart. Men jeg har i hvert fall gledet meg underveis. Det håper jeg har syntes, og det tror jeg er viktig, og kanskje noe man kan si til de yngre også, sier hun.

Et år med rare ting

For det er altså ikke noe avskjedsintervju. Østberg er motivert for å jobbe seg gjennom en ny rehabilitering. Og motivert for å kjempe seg tilbake til toppen, hvilket er det eneste alternativet.

– Det har skjedd mye rare ting på et år nå for min del, men for meg er idrettsgleden og prestasjonene det som heldigvis står sterkest ennå, sier hun.

Det er lysten på flere store prestasjoner og mer idrettsglede som gjør at Østberg beholder smilet gjennom det meste av det relativt alvorlige intervjuet, og i tillegg både sjekker vanntemperaturen og vipper litt plastball til ære for NRKs fotograf. Det siste muligens helt på kanten av hva som er en akseptabel bevegelsesform i denne fasen av rehabiliteringen, men hun lar det skure i noen sekunder.

Så reflekterer hun litt rundt et spørsmålet som ikke engang er stilt.

– Det er veldig vanskelig å si hva som er realistisk for den skisesongen som kommer, om det i det hele tatt er noe som er realistisk og om det kanskje er etter jul og et mesterskap man må sikte seg inn på.

Når svaret foreligger, er det neppe like behagelig å dyppe tærne i Mjøsa. Kanskje er det ikke engang mulig. Isen kan ha lagt seg.