Sjelden har Mourinho hatt SÅ mye å tape

Det skulle liksom bli annerledes denne gangen. José Mourinho hadde avsluttet sin Europa-turné, hvor han hadde bygget sitt rykte som historisk hærfører, seirende strateg og erobrer av Portugal, England, Italia og Spania.

Som Julius Cæsar hadde han kommet, sett, og vunnet. Og så forsvunnet.

Nå var tiden inne for et nytt prosjekt. Da han ble presentert som Chelseas trener i juni 2013, handlet budskapet om stabilitet og langsiktig tenkning. Han hadde sett nok. Han hadde reist nok. Nå ønsket han å skape dét karrieren hans manglet: En periode med kontinuerlig suksess.

Gjenforeningen ble fremstilt som et par som hadde forelsket seg på nytt, men flere i engelsk presse så bak fasaden. Enkelte kalte det «a marriage of convenience». Et ekteskap hvor motivasjonen handlet om langt mer enn blind kjærlighet.

De hadde rett. Det fantes vel så mye pragmatisme som romantikk.

30 millioner pund

Chelsea trengte Mourinho på flere vis. Under hans ledelse hadde de vunnet Premier League to ganger mellom 2004 og 2007. Siden hadde de vunnet én på seks år, til tross for å ha prøvd Avram Grant, Luiz Felipe Scolari, Guus Hiddink, Carlo Ancelotti, André Villas-Boas, Roberto Di Matteo og Rafa Benítez.

Det var på tide å kutte ut sparkingene og kompensasjonene. Det var på tide å velge den beste – og gi ham tid.

Mourinho refererte selv til denne tankegangen etter 1-3-tapet mot Southampton tidligere i oktober. Poenget var gyldig. Chelsea hadde hyret og sparket i seks år; om han skulle gå nå, ville de være tilbake der de startet.

Dette understrekes av trenerne som nå nevnes som mulige erstattere, nemlig Hiddink og Ancelotti. De samme gamle navnene. Den samme gamle rutinen.

Chelsea vil måtte betale mer enn 30 millioner pund om de kaster Mourinho ut, fordi han forlenget kontrakten med fire år i august. Dette påvirker åpenbart styrets tålmodighet. Men fra fansens perspektiv må det virke mer deprimerende å se at selv ikke klubbens beste trener gjennom tidene klarer å overleve i mer enn tre år.

Ønsker å bli

Samtidig vil slaget være enda hardere for Mourinho. Han ble irritert da noen nevnte «sesong tre-syndromet» for noen måneder siden, og ryktet som en trener for korttidsprosjekter vil neppe forbedre humøret. En sparking vil bare forsterke disse inntrykkene.

Før i karrieren har Mourinho i det minste vært delvis ansvarlig for sine egne avganger. Han har krevd en kontraktsforlengelse (Benfica 2000), dratt til fordel for en større klubb (União Leiria 2002, Porto 2004), kommet på kant med eieren (Chelsea 2007), gitt seg på topp (Internazionale 2010) eller falt ut med presse og spillere (Real Madrid 2013).

Alt dette skjedde i løpet av en kontinental reise hvor målet var å vinne ulike seriemesterskap. Før hadde han alltid et blikk på sitt neste trekk. Dette er første gang han ønsker å bli.

Dermed finnes det ingen unnskyldninger. Chelsea er «hans» klubb; det finnes ingen åpenbare prosjekter å hoppe på neste sesong. De interne relasjonene er ifølge engelsk presse mer stabile nå enn i 2007. Nøkkelspillere i stallen støtter ham. Styret har til og med publisert sin første tillitserklæring under Roman Abramovitsj.

Alt ligger til rette for suksess. Den eneste som ødelegger roen er Mourinho selv.

• Les også: «Mourinho må se seg selv i speilet»

Suksess til enhver pris

Hva vil en sparking bety for Mourinhos karriere?

Styreformenn som ønsker stabilitet vil tenke seg enda grundigere om før de vurderer ham, spesielt om laget allerede har suksess. Dette spilte en rolle da Manchester United ga jobben til David Moyes i 2013, og det er vanskelig å tenke seg at en institusjon som for eksempel Bayern München ville vurdert ham som Pep Guardiolas etterfølger.

Allerede før denne sesongen hadde Mourinho en historikk for å være en slags redningsmann når desperasjonen hersket. Styreformenn visste at han ville skape kontroverser, klager og karantener, men følte at sjansene for snarlig suksess var verdt det.

Dette gjaldt i Internazionale, som ikke hadde vunnet mesterligaen siden Helenio Herrera (den «originale Mourinho») løftet bøtta i 1965. Og i Real Madrid, som slet mot Barcelona, og som hadde blitt slått ut i åttedelsfinalen av mesterligaen i seks år på rad. Tørsten etter seier overskygget alt av prinsipper om spillestil, popularitet og diplomati.

Chelsea-jobben er en sjanse til å forandre denne trenden. Så langt har det ikke skjedd.

Flere fiender enn venner

En annet problem for Mourinho er at det finnes få veier videre. Hans vulkanske lederstil har brent så mange broer at det knapt finnes potensielle arbeidsgivere igjen.

Hvor kan han gå? Portugal? For lite. England? Liverpool har ansatt Jürgen Klopp, Arsenal liker ham ikke, Manchester United har allerede ignorert ham én gang, og Manchester City styres av to tidligere Barça-direktører.

Italia? Mourinho etterlot mange fiender og vil nok kun ha Inter som aktuell destinasjon. Men laget er langt svakere enn da han tok over i 2008, og Roberto Mancini ble ansatt for under ett år siden. Dessuten vil han risikere å skrive om en historie som knapt kan fortelles bedre. Trippelen han vant med Inter i 2010 kan rangeres som hans største triumf.

Spania? Han hates i Barcelona, mens Real Madrid fortsatt føler konsekvensene av hans tre turbulente år. En retur virker usannsynlig.

Frankrike? Kun Paris Saint-Germain er store, rike og ambisiøse nok. Det spørs imidlertid om Mourinho vil la seg lokke av Ligue 1, og om klubben i det hele tatt vil ha ham.

Mye på spill

For Mourinho gjør seg ikke spesielt attraktiv for tiden, med sine bøter, kvasse utspill og skrekkelige resultater. Mannen er fortsatt kun 52 år, og med en slik kapasitet til å skape uvenner, kan en spørre hvor han vil tilbringe en karriere som etter alt å dømme har 20 år igjen.

Alt vi vet er at han ønsker å jobbe til han når 70-årene, samt trene Portugal. Resten kan vi bare gjette.

Det beste hadde vært å bli i London, hvor han er en stor del av klubbens historie. Hvor fansen liker ham, hvor pressen behandler ham bedre enn den i Italia og Spania, hvor familien er etablert, hvor sønnen spiller for Fulhams ungdomslag. Hvor han elsker byen og fotballkulturen.

Derfor vil en eventuell avskjed være så smertefull; et knusende lederlag for en trener og en klubb som ønsket stabilitet over alt annet.

Enkelte medier skriver at Chelsea allerede vurderer en skilsmisse. Hva enn som er tilfellet, må Mourinho bare håpe på å få klamret seg til jobben. Sjelden har han hatt like mye å tape.

• SAMLESIDE: Alle Thore Haugstads kommentarer