«Mourinho må se seg selv i speilet»

En oppgitt José Mourinho satte seg ned og leverte meldingen som skulle skape overskrifter neste dag. Starten på portugiserens tredje sesong hadde vært svak: Fire ligakamper, én seier, åtte poeng unna tabelltoppen. Nå hadde de tapt 1–0 i Sevilla.

«Jeg hadde byttet syv spillere i pausen om jeg kunne», sa han. «Akkurat nå har jeg ikke noe lag».

Datoen var 15. september 2012 og betegnet en stormfull sesong hvor Mourinho trappet opp borgerkrigen i Real Madrid. I mai forlot han Santiago Bernabéu med laget 15 poeng unna Barcelona og med en stall som var lut lei. På sine tre år hadde han bygget opp mot et klimaks i sesong to, vunnet tittelen, før alt gikk skeis.

Hørt den før? Det var ikke noe nytt. Og det skulle skje igjen.

I sommer ble det med god grunn snakket om Mourinhos «sesong tre-syndrom», men selv ikke de største Chelsea-pessimistene kunne ha spådd en slik kollaps. Seriemesterne ligger på 16. plass og det som før var en interessant teori har nå blitt en seriøs trend. Det er spesielt forbausende ettersom spillerne i stor grad er de samme som vant ligaen forrige sesong.

«Jeg vet ikke hva som er galt», sier Mourinho. Det er på tide å se seg selv i speilet.

• Les også: Kan Mourinho begrave sitt største spøkelse?

Ille, verre, verst

Analyserer man Mourinhos karriere, ser man ikke bare at syndromet har fortsatt. Det har faktisk blitt verre.

Siden han forlot Porto og Internazionale etter sin andre fulle sesong, finnes det kun tre eksempler. I 2006/07 førte han Chelsea til andreplass, seks poeng bak Manchester United. Han nådde semifinalen i mesterligaen og vant FA-cupen og ligacupen. Sesongen var noe skuffende siden laget hadde vunnet to strake ligatitler, men en katastrofe var det ikke.

Så Real Madrid i 2012/13. Ligastarten var elendig, men laget kom på andreplass og tok faktisk 85 poeng. De nådde også en ny semifinale i mesterligaen og vant den spanske supercupen.

Man hadde forventet mer. Men igjen bleknet det sammenlignet med hva som lå rundt hjørnet.

Dette er nemlig Mourinhos verste periode som trener. Chelseas situasjon er i ferd med å oppfylle diverse spådommer om at han ikke ville klare å skape suksess over lengre tid, samt teorier om at han kun er egnet til korttidsprosjekter. Dette er en alvorlig utvikling, spesielt for en trener som for første gang ønsker å bli i en klubb i mange år.

Utslitte mestere

Spørsmålet «hvorfor» har ingen enkle svar. Det bør nevnes at Mourinhos far har vært alvorlig syk en stund, men Chelsea-sjefen virker motivert og sier selv at han aldri har jobbet hardere. Sannsynligvis hadde Fabio Capello et poeng da han sa nylig at «Mourinho sliter ut spillerne etter halvannet år, maks to år. Jeg hørte det allerede da han var i Madrid og nå har vi fått en bekreftelse i London».

Men hva slags slitasje er det snakk om? Og hvordan oppstår den?

Noe må handle om fitness. Dette har vært spesielt relevant de siste 10 månedene. Generelt sett løper Mourinhos lag mye og roteres sjelden. Chelsea har dessuten virket slitne siden januar, og det hjalp ikke at stallen dro på turné til Thailand og Australia etter sesongen. I sommer ble de gitt én uke ekstra fri, men Mourinho har innrømmet at spillerne ikke har reagert som forventet.

Profiler som Eden Hazard, Cesc Fàbregas og Diego Costa blir tross alt ikke udugelige over natten. Enkeltspillere har blitt slaktet, men problemene er kollektive.

House of Cards

Samtidig har fallet vært så dramatisk at flere faktorer bør diskuteres. Spesielt de mentale. Vi vet at Mourinho har en vulkansk personlighet: Han er kravstor og humørsyk, han kan være kald og ubarmhjertig mot sine egne, og han liker å konstruere interne provokasjoner om ting ikke fungerer.

Selv kaller han det ledelse gjennom press og konfrontasjon. Ufokuserte spillerne får et spark bak.

Disse sparkene er spesielt harde når presset er stort. Mot Porto benket han John Terry, Nemanja Matic og Hazard, og mot Southampton tok han Matić av banen 27 minutter etter å ha byttet ham inn. Slikt svir. Likevel tapte Chelsea begge kampene. Det fantes ingen respons.

Ser man tilbake, har disse metodene stort sett vært egnet til å forhindre selvtilfredshet i tittelkampen. Men dette er annerledes. Hva om spillerne er ribbet for selvtillit?

Etter Southampton-tapet refererte Mourinho selv til hvordan baklengsmål får laget til å falle samme som et korthus. De trenger åpenbart positive opplevelser. Men i stedet har det oppstått saker i pressen om spillere som er sjokkert over hvordan kollegaer har blitt uthengt. Denne uken skal enkelte visstnok ha gitt Mourinho et lite flatterende kallenavn.

Aldri har han vært i en så alvorlig situasjon. Kanskje må metodene forandres?

Kunstige konspirasjoner

Et annet aspekt er motivasjonsmetodene. Mourinho har alltid funnet eksterne fiender – UEFA, dommere, ligaen, fotballforbund, pressen – og brukt dem til å skape en «alle mot oss» – mentalitet. Dette har vært effektivt i korte perioder, men hvor lenge kan det opprettholdes?

Spørsmålet ble stilt av Matthew Syed i The Times tidligere denne måneden. Syed har ikke vært fremmed for å kritisere Chelsea før, men saken hadde et viktig poeng: Konspirasjonsteoriene skaper først en trussel mot spillerne, som maner til kamp. Men hva kommer etterpå? Hvordan kan de stimuleres videre?

«Det er som en narkotisk sukkerrus», skriver Syed. «Du trenger alltid flere kriser for å piske opp de dalende emosjonelle responsene, spesielt når spillerne begynner å gjennomskue metodene. Til slutt blir det for mye».

Syeds teori er vanskelig å bekrefte utenfra, men det finnes en klar parallell mellom den og Mourinhos syndrom. En forutsetning er tross alt at spillerne virkelig føler at Mourinho har et poeng. Tar man med den fysiske slitasjen, får man et bilde hvor stallen gjekkes opp til et vanvittig intensitetsnivå i sesong to, før det går nedover. Da Mourinho forlot Porto og Inter, klarte heller ikke etterfølgerne å vinne ligaen i sesong tre.

Og likevel fortsetter Mourinho i samme spor. Etter tapet mot Southampton ble dommerne igjen anklaget, uten god grunn. Denne gangen var det ingen som kjøpte det.

Veikrysset

Skulle Chelsea fortsette å slite, vil styrets tålmodighet testes. Mourinho har visst dette lenge, så i samme intervju etter Southampton-tapet – en uavbrutt tirade på syv minutter – tok han faktisk opp temaet om sin egen stilling uten oppfordring.

Det han sa kunne tolkes som en utfordring til Roman Abramovitsj: Han ville ikke tre til side, og skulle han dra måtte klubben sparke ham. (Han forlenget kontrakten sin med fire år i august.) Han understreket at han ble hentet for å skape stabilitet, etter et tiår hvor trenere har kommet og gått.

Om han dermed skulle bli sparket nå, sa han, ville Chelsea være tilbake der de startet. Og de vil ha mistet sin beste trener noensinne.

To dager senere publiserte Chelsea en melding hvor de ga Mourinho sin støtte. Dermed står begge parter i et veikryss. Det beste vil være at en slik klubblegende innleder en lang periode med stabilitet og suksess, slik Sir Alex Ferguson gjorde i Manchester United, i stedet for å hyre nye trenere hvert år. Dette er også det Mourinho ønsker selv.

En helt annen ting er hvorvidt han vil klare det. Så langt har det sett skummelt ut.