Denne Mandela-gesten forente Sør-Afrika: – En genistrek

– At Mandela viste sin støtte til «Springboks», et symbol på det gamle apartheidregimet, og risikerte å tirre på seg kollegaer, venner og støttespillere i ANC, hadde enorm betydning.

Det sier Joel Stransky til NRK.

Han scoret alle Sør-Afrikas poeng da laget kjent som «Springboks» slo New Zealand i VM-finalen i rugby på Ellis Park i Johannesburg i 1995.

Onsdag er det på dagen 25 år siden idrettsøyeblikket som var med på å forene et splittet Sør-Afrika.

Inne i varmen igjen

I 1995, ett år etter at Nelson Mandela ble valgt til president i landets første demokratisk avholdte valg, skulle Sør-Afrika være vertskap for verdensmesterskapet i rugby.

– Det var en anerkjennelse av at de var tilbake i det gode selskap. Idrettsboikotten var nok det som psykologisk sett hadde vært det mest smertefulle for det hvite regimet, sier Jan Speed til NRK.

Sør-Afrika hadde ikke fått delta i de to første verdensmesterskapene, i 1987 og 1991, på grunn av apartheid, regimet som både ledet og delte Sør-Afrika basert på rase.

• Les også: Dette var apartheid

Speed ble født i Sør-Afrika, men flyttet til Norge i 1978 for å unngå å bli innkalt til apartheid-hæren.

– Da Sør-Afrika skulle arrangere VM var mange spent på hva som ville skje. I noen av de første kampene var det en del hvite som fortsatt viftet med det gamle apartheid-flagget, sier Speed.

– Underveis i mesterskapet forsvant en del av de flaggene, det ble mye mer oppslutning rundt det nye regnbueflagget, og du fikk flere svarte tilskuere, forteller han.

«Den hvite manns sport»

I 1995 ble rugby i stor grad ansett som en sport for hvite sørafrikanere.

Også svarte, særlig i provinsen Eastern Cape, hadde spilt rugby gjennom mange tiår, men på grunn av apartheid hadde de ikke fått lov til å delta som utøvere eller publikum ved offentlige rugbykamper.

«The South African Coloured Rugby Football Board» ble faktisk stiftet allerede i 1897, bare åtte år etter at den tilsvarende organisasjonen for hvite sørafrikanere så dagens lys.

Likevel forble rugby en sport for hvite under apartheidregimet.

– Rugby ble et symbol på den hvite makten, forklarer Speed.

Særlig springbukken, den lille brune og hvite antilopen som utgjorde emblemet på draktene til landslaget, og de grønne og gullfargede draktene, symboliserte apartheid.

Da ANC kom til makten, måtte andre sørafrikanske landslag bytte navn til «The Proteas». Proteablomsten er Sør-Afrikas nasjonalblomst og representerer endring og håp.

– Derfor var det en ganske stor gest overfor de hvite sørafrikanerne at Mandela lot rugbylandslaget beholde «Springbok»-navnet og draktene, forklarer Speed.

– Det var en veldig forsonende handling fra Mandelas side.

I 1995 var det kun én spiller i VM-troppen som ikke var hvit.

Det var Chester Williams, som huskes for å ha scoret fire forsøk i kvartfinalen mot Vest-Samoa.

En kasse vin

Selv om mange av sårene etter apartheidregimet bare så vidt hadde begynt å gro, gikk «Springboks» inn i VM med mottoet «ett lag, ett land».

Under åpningskampen på Newlands stadion ved foten av det berømte fjellet Table Mountain i Cape Town, var Mandela til stede på tribunen.

Der satt han ved siden av Paul Keating, mannen som den gangen var Australias statsminister.

Stemningen mellom dem var god. De inngikk derfor et veddemål.

De veddet om at vinneren av kampen mellom «Springboks» og «The Wallabies», kom til å vinne hele turneringen. Taperen skulle sende motparten en kasse vin fra sitt land.

Sør-Afrika vant kampen 27-18, og skulle senere gå helt til finalen.

Mandela i grønt og gull

– I uken fram mot finalen var det ingen tvil om at vi kunne se en endring i landet og blant supporterne våre, sier Stransky.

Mandela hadde sørget for at hele landet nå stod bak troppen som skulle forsøke å bli verdensmestere.

På bussen på vei til Ellis Park var stemningen spent, forteller Stransky.

– Men å se alle Springboks-flaggene som vaiet i vinden, var fantastisk.

Vel fremme på stadion i hjertet av Johannesburg, inspiserte spillerne gressmatten før de varmet opp inne.

Da det nærmet seg kampstart, kom Mandela inn i garderoben og ønsket spillerne lykke til. Han var iført den berømte grønne og gullfargede «Springbok»-trøyen.

Det var ikke den første gangen Mandela møtte VM-troppen.

Før turneringen startet hadde presidenten møtt landslaget på treningsleiren deres i Western Cape.

Mandela hadde også truffet landslagskaptein François Pienaar. De to hadde drukket te sammen på presidentens kontor i Pretoria.

At presidenten skulle møte opp til finalen ikledd deres trøye, som for mange var et symbol på den hvite makten, visste ikke spillerne.

Kretsen som visste det, var nemlig ytterst liten. Det var Mandelas privatsekretær, Mary Mxadana, som i dagene før finalen ringte rundt for å få tak i en «Springbok»-trøye.

«Nelson! Nelson! Nelson!»

Overraskelsen var derfor stor da Mandela kom inn på stadionet.

Da de over 60.000 tilskuerne så presidenten i den grønne og gullfargede trøyen, begynte de å rope «Nelson! Nelson! Nelson!».

– Det var strålende, minnes Stransky.

Kampen mot New Zealand var tett og jevn. Det var ikke uventet. «All Blacks», som New Zealands rugbylandslag er kjent som, hadde allerede blitt verdensmestere i 1987.

Sør-Afrika ledet 9-6 til pause. Da hadde Stransky scoret på to straffespark og med ett droppspark, som scores ved å sprette ballen på bakken og sparke den på halv volley.

I andre omgang utlignet Andrew Mehrtens til 9-9 med et droppspark.

Ekstraomganger måtte til for å utrope en verdensmester.

Det hadde aldri skjedd tidligere.

Jan Speed så finalen på TV.

– Jeg husker at det var umåtelig spennende. Det var nervepirrende helt til slutten, minnes han.

I ekstraomgangene scoret Stransky på ytterligere ett straffespark og med ett droppspark, mens New Zealand kun scoret på ett straffespark.

Sør-Afrika vant finalen 15-12, og ble verdensmestere for første gang, på sitt aller første forsøk.

– Det var selvsagt en stor ære (å score alle poengene), men jeg gjorde bare jobben min, slik de andre spillerne gjorde sin. Jeg kunne ikke ha gjort det uten den strålende laginnsatsen, forteller Stransky.

– Tusen takk

Da seieren var sikret, var det Mandela som skulle overrekke trofeet til François Pienaar.

Der stod han, statslederen som hadde sittet i fengsel i utrolige 27 år, de fleste av dem på fangeøyen Robben Island utenfor Cape Town.

Mannen som skulle motta trofeet, var en Afrikaans-talende hvit mann.

Mandela hadde draktnummeret til Pienaar bakpå ryggen på sin drakt.

– Tusen takk for det du har gjort for dette landet, François, sa Mandela.

– Tusen takk for det du har gjort for dette landet, herr President, svarte Pienaar med trofeet i hånden.

Så løftet Pienaar trofeet over hodet, mens Mandela løftet armene over hodet og jublet hemningsløst.

Det samme gjorde titusenvis av sørafrikanere på tribunen på Ellis Park, og ellers rundt om i landet.

– En genistrek

Zelda La Grange, privatsekretæren som senere skrev boken «God morgen, herr Mandela!», tror presidenten underspilte sin egen genialitet den dagen i 1995.

– Verden fikk se Sør-Afrika som en forent nasjon, skriver hun i boken.

– Han sluttet seg til det som ble betraktet som «den hvite manns sport», og ved å ta dette spranget inn på deres mest følelsesladde territorium, maktet han å finne en vei gjennom rasemessige grenser og inn til hjertet på folk, skriver hun.

Matchvinner Stransky er heller ikke i tvil om betydningen av at Mandela ikledde seg «Springbok»-trøyen.

– Det var en genistrek.

25 år senere ser han tilbake på seieren i 1995 med stolthet.

– Jeg er veldig stolt over at vi, en gruppe rugbyspillere og gode venner, kunne spille en slik rolle i vår nasjons historie, sier han til NRK.

– Vårt lille bidrag var med på å forene regnbuenasjonen vår i en usikker tid, og selv om så godt som all ære må gå til Nelson Mandela, så spilte vi en liten rolle.