Sør-Afrika var en rasedelt stat lenge før 1948. Først som koloni styrt fra Europa. Og fra 1910 ble det styrt av de hvite, som selvstendig land i det britiske samveldet.
Jordloven fra 1913 delte inn landet slik at de hvite fikk 87 prosent av all jord. De svarte kunne bare bo i de hvite områdene etter særlig tillatelse. Det ble gitt til de som var ønsket arbeidskraft.
«Swaart gevaar» - den svarte trussel
De hvite i Sør-Afrika var delt i to. Boerne stammet fra Nederland og hadde kommet først, mens engelskmennene hadde overtatt kontrollen med hele den britiske kolonimakten i ryggen tidlig på 1800-tallet.
For boerne var ikke inndelingen i land (der de svarte bare hadde 13 prosent) nok. Deres parti, Nasjonalistpartiet, gikk til valg i 1948 på et program for å innføre apartheid. De så det svarte flertallet som en trussel, og fryktet at de politiske vinder i verden etter 2. verdenskrig ville gi afrikanerne økt frihet.
Nelson Mandelas kommentar til Nasjonalistpartiets valgseier var: «Dette er en sinnssyk politikk. Alle menneskerettigheter blir tråkket på. Det minner om Hitlers politikk overfor jødene.»
Da apartheid ble innført, hadde Sør-Afrika 15 millioner innbyggere. 3 millioner av dem var hvite.
- Les også: Myten om terroristen Mandela
VIDEO: Slik var det i Sør-Afrika under apartheid-regimet.
Apartheid innføres
Det ble opprettet et raseregister. Alle innbyggere skulle inndeles etter rase. Det skulle ikke herske noen tvil om hvem som var hvit, farget, asiat eller afrikansk.
Særlig viktig var det å finne ut hvem som tilhørte den rene, hvite rasen, men det var ikke alltid så lett:
Selv de mest kjente boer-slektene hadde opp gjennom århundrne blitt oppblandet med afrikansk blod. Derfor ble det att prøver av blod eller hår for at raseforskerne skulle felle sin dom. Hvert år flyttet man mennesker fra en rasegruppe til en annen.
Så sent som i 1990, da jeg besøkte Sør-Afrika første gang, traff jeg en kvinne i 30-årene som hadde blitt omklassifisert fra hvit til farget.
Det var fordi hun som tenåring hadde spilt mye tennis ute i solen, og blitt så brun i huden at konkurrentene ville stenge henne ute fra konkurransen med andre hvite.
Passlovene - fremmed i eget land
Kontrollen av svarte skjedde hele tiden. Her fra Cape Town i oktobr 1976.
Foto: STRINGER / AfpDen mest forhatte av alle apartheid-lovene ble passlovene. Uansett hvor de faktisk bodde, tilhørte alle svarte en av de såkalte «bantustanene» - områder som var definert som svart jord.
Alle måtte ha med seg et pass som viste hvilken bantustan de egentlig tilhørte. Dit kunne de sendes hvis de ikke lenger hadde jobb i de hvite områdene. Eller hvis de deltok i streiker eller annet politisk arbeid.
Uten gyldig stempel i passet hadde ingen afrikanere lov til å oppholde seg utenfor bantustanen i mer enn 72 timer. I passet sto det også hva slags type arbeid den enkelte hadde lov til å søke.
Det var fredelige protester mot passlovene i mars 1960 som utløste Sharpeville-massakren, og kort etter ble alle afrikanske organisasjoner forbudt.
- SE BILDENE: Nelson Mandelas liv
Tvangsflytting og ghettoer
En annen apartheidlov som ble innført het Group Areas Act. Den bestemte hvor i byen folk med ulik hudfarge kunne bo.
Loven førte til at en halv million mennesker ble flyttet fra én bydel til en annen.
Poenget var å garantere de hvite at de hadde hvite naboer. De som ble rammet hardest av dette var mange fargete, samt indiske handelsfolk som hadde bodd på alle kanter av byen.
Bydeler som Sophiatown i Johannesburg, District Six i Cape Town og Asiatic bazaar i Pertoria ble jevnet med jorda.
Kjærlighet over rasegrensen forbudt
En egen lov forbød giftemål på tvers av rasegrensene. Samtidig forbød man også seksuelle forhold mellom svarte og hvite. Mange hundre ble fengslet på grunn av kjærlighet til mennesker med en annen hudfarge. Ikke sjelden stormet politiet soveværelser i håp om å ta noen på fersk gjerning.
For å få dette til å fungere ble det viktig å innføre et skarpt raseskille på alle livets områder. Skilt med påskrift «Bare for hvite» dukket opp over alt: I parker, på badestrender, på kino, på restauranter og idrettsplasser.
Hvis en svart, farget eller inder satt på en benk for hvite, kunne straffen være store bøter, piskeslag eller opp til tre års fengsel.
Apartheid i skolen
Spesielt viktig var det for Nasjonalistpartiet å innføre en rasedelt skole. Ikke bare gikk de på ulike skoler. De lærte heller ikke det samme.
En egen lov for utdanning av svarte (Bantu education) slo fast at de ikke skulle ha samme kunnskaper som på hvite skoler. De skulle læres opp til sin underordnete plass i samfunnet.
Den hvite statsminister Hendrik Verwoerd sa det slik: «Det er ikke noen plass for en bantu i et europeisk samfunn, bortsett fra i visse former for arbeid... De innfødte vil bli lært fra starten at likhet med europeere ikke er noe for dem. Folk som tror på likhet, er ikke ønsket som lærere for de innfødte.»
Les også: Slik blir Mandelas siste reise
