Kjæresten har ikke møtt Klæbo siden nyttår: – Jeg har sett på ham at det har vært tungt

Etter å ha avgjort hele sprinten i siste sving, gått over målstreken som overlegen verdensmester i sprint nok en gang, og i tillegg delte pallen med lagkameratene Erik Valnes og Håvard Solås Taugbøl, var det tid for refleksjon og ettertanke for gullvinneren.

– Klarte ikke å holde meg

Han viser sjelden følelser. Han er sjelden preget. Klæbo gråter i hvert fall aldri. Selv om han har vunnet aldri så mye og er rik på opplevelser i en alder av 24 år. Men denne gangen ble det for mye.

Noe av det første han gjorde etter målgang, var nemlig å ringe faren. Og Klæbo gråt.

– Da klarte jeg ikke å holde meg. Han sa ikke så mye han heller. Han vet også hvor mye dette betyr, sier Klæbo, som fortsatt er såpass følelsesladet at han ser ut til å prøve å gjemme seg bak den store ansiktsmasken.

Det bekrefter pappa Haakon.

– Det ble ikke sagt mye. Men det var ganske mye energi gjennom telefonen. Jeg forstår veldig godt hvor mye det betyr for ham. Vi har bodd sammen på hytta i fire-fem uker. Det koster. Det bærer den gleden han viser i dag også preg av.

– Har sett at det har vært tungt

Det har aldri før krevd så mye av ham å ta en seier. Klæbo har levd i tilnærmet isolasjon denne sesongen for å unngå koronaviruset.

Gjennom både vår, sommer, høst og vinter. Han har fortalt at regimet overfor venner og kjæreste har vært knallhardt. De siste månedene har han stort sett bodd på hytta på Skeikampen sammen med morfar Kåre Høsflot og pappa Haakon.

Klæbos kjæreste, Pernille Døsvik, har ikke for vane å snakke med mediene. Men torsdag sier hun til NRK at hun er glad for å se hvor mye gullet betydde for ham. Det er få, i tillegg til nærmeste familie, som vet hvor mye 24-åringen har ofret siden mars måned.

Blant annet da de i høst bestemte seg for å isolere seg hjemme i Trondheim da pandemien blusset opp igjen. Hun tror de to aldri har vært alene sammen over en så lang periode. Hun røper at Klæbo har nytt godt av å ha TV-spill, som gjør at han kunne ha interaksjon med andre spillere.

– Men ellers hadde vi hverandre. Men ingenting av familie og venner. Jeg har jo sett på ham at det har vært tungt.

– Alt lønner seg til slutt, selv om det har kostet

Døsvik forteller til NRK at hun ikke har møtt Klæbo fysisk siden nyttår, i hvert fall tidlig i januar. Han har vært på noen få konkurransehelger og de siste ukene har han tilbragt på hytta på Skeikampen.

– Der har han vært sammen med Haakon og Kåre. Jeg bestemte meg for å bli hjemme. Så var han fokusert på å trene og gå på ski. Vi har ikke møttes, men snakker på Facetime hver kveld. Så vi har fått se hverandre, sier hun og smiler.

På spørsmål om hva hun kommer til å si til ham, når de to endelig snakker sammen i løpet av torsdagen, svarer hun slik:

– At jeg savner ham. At han er flink og at jeg er stolt. Jeg blir bare så glad på hans vegne. Alt lønner seg til slutt, selv om det har kostet mye.

– Holde hodet kaldt

Hovedpersonen selv beskriver det siste året slik:

– Det har vært en rar sesong. Og når du føler du har sagt fra deg alt av sosialt liv, familie … sånne ting, sier Klæbo.

– Hvor mye har du sett kjæresten, venner, mor?

– Det er lite. Pappa og morfar har jeg møtt. Jeg har jobbet med dem og med Arild (Monsen, landslagstrener) den siste måneden med både formen og hodet. Holde hodet kaldt og gjøre de riktige tingene, forteller Klæbo.

– Ikke normalt

I tillegg til isolasjonen har Klæbo stått over nesten alt av konkurranser, nettopp for å minske risikoen for å pådra seg smitte. Men det er den siste måneden, sammen med faren og morfaren, som har vært spesielle. Trioen har virkelig vært i VM-boblen.

– Det er jo ikke normalt at du i en alder av 24 skal bo med morfaren og treneren din på 78 år og faren din på 50 år. Han skal trene de timene sine, spise riktig. Alt skal gjentas, sier Haakon Klæbo.

– Jeg vet også hvor mye laget har betydd for ham. Det har de klart i en situasjon der de konkurrerer lite ute, men vært avhengig av hverandre i Norge. Det har vært utrolig viktig å lykkes der. Stor honnør til Arild (Monsen) for den jobben han gjør.

– Full pott

Mange ventet at den mest spennende duellen ville bli nettopp mellom lagkameratene Klæbo og VM-debutant Valnes. Slik ble det også: De to fulgte hverandre som skygger, og ble nummer en og to i prologen, kvartfinalen, semifinalen og finalen.

– Jeg er enormt glad. Medalje er stort, det er enormt. Johannes er bare sterkere, sier en rørt Valnes.

I finalen slåss Klæbo og Valnes om å gå den siste bakken raskest, men på oppløpet viste Klæbo at det fortsatt er han som er verdens desidert raskeste sprinter.

Valnes tok sølvet, og så ble det også en gledelig overraskelse på bronseplass, sett med norske øyne. Der kom nemlig Håvard Solås Taugbøl, som VM-debuterte i dette rennet.

– Det var full pott og vel så det. Helt etter planen fra første til siste stavtak, sier sprintlandslagstrener Arild Monsen.

I kvinnenes finale var det svenske Jonna Sundling som vant, mens Maiken Caspersen Falla tok sølv.