Østberg setter ord på det fordi hun må – ikke fordi hun vil

Østberg har ikke gått renn på snart to år. Nå skal hun endelig få prøve seg igjen. Comebacket skjer ikke på hjemmebane under den nasjonale sesongåpningen på Beitostølen, slik man håpet for bare to uker siden, men under verdenscupåpningen nord i Finland siste helgen i november.

Beitostølen kommer derfor fortsatt først og fremst til å gi negative assosiasjoner når hennes navn nevnes.

Det var nemlig der hun i 2019 for første gang måtte fortelle offentligheten at hun ikke oppfylte kravene i den såkalte helseattesten og hadde fått startnekt, bare åtte måneder etter at hun hadde tatt fem vanvittige VM-medaljer på like mange starter i Seefeld.

Ingen vet fortsatt hva den prestasjonen krevde av henne eller hvor nær grensen hun allerede var. Det vi vet, og som hun også selv har måttet erkjenne, er at hun har vært over denne stort sett sammenhengende siden.

For ved inngangen til sist vinter kom en enda mer dramatisk dom over langrennsstjernens daværende tilstand: en startnekt som strakte seg over hele sesongen.

Startnekt som signal

Det at langrennsledelsen, og da særlig landslagslege Øystein Andersen, tok et så radikalt grep, var et særdeles viktig signal. Påstandene om at sportens ledelse var i en tilstand et sted mellom tildekking og fornektelse når det gjaldt vekt- og slankeproblematikk hadde vært der lenge - og for lenge. Uten at det tilsynelatende ble gjort noe for å endre på det.

Den kategoriske startnekten til Østberg ble derfor et symbol på en ny handlekraft – og derfor på mange måter fjorårets mest positive langrennsnyhet.

Problemet var likevel at dette var og er en nyhet kun skapt av personlig lidelse og motgang.

At Norge måtte klare seg uten en av sine, og dermed verdens, beste langrennsløpere gjennom en VM-sesong var egentlig uvesentlig. Det viktigste var hvordan Ingvild Flugstad Østberg selv skulle komme seg ut av problemene. Den offentlige interessen dette påkalte har neppe gjort situasjonen mye enklere.

Vaner og uvaner

Derfor er det ingenting som er mer gledelig enn at Østberg nå har kommet så langt i sin kamp mot det hun i går kalte «vaner eller uvaner eller kall det hva du vil» at hun igjen kan få gå verdenscup og gjennom det gjøre seg aktuell for en start i OL i Beijing.

Men dit er veien fortsatt lang og krevende.

Dette symboliseres jo tydelig av den nevnte utsettelsen av comebacket i rennsammenheng fra Beitostølen til Ruka i Finland.

Beitostølen den 19.–21. november ble for tidlig.

Verdenscupåpningen en uke etter går akkurat.

Usikkerheten Østberg uttrykker rundt sine egne muligheter mot de beste er derfor neppe særlig påtatt. Avbrekket har vært veldig langt. Veien tilbake blir derfor tilsvarende.

Faren for at fremgangen skal stoppe opp eller til og med reverseres i slike situasjoner er påtagelig, tross at oppfølgingen fra så vel Skiforbundet som Olympiatoppen fremstår som den beste tilgjengelig.

Og det er noe alle vil forstå. For hun blir fulgt hvert steg på veien, på godt og vondt. Det hun sliter med å få kontroll på er krevende, noe hun selv også blir stadig bedre til å sette ord på. Men Østberg setter ord på det fordi hun må, ikke fordi hun nødvendigvis vil.

Prisen for popen

Men våre langrennsstjerner, som Østebrg definitivt er en av, er av særdeles stor allmenn interesse. Derfor er denne eksponeringen dessverre den høye prisen hun må betale for å ha et bejublet liv i offentligheten.

Alle liv har sine utfordringer. For langrennsløpere er kampen for å holde en fornuftig balanse mellom trening og vekt og ernæring en av de største.

Naturen selv kan fortelle oss dette. Lettere løpere har mange åpenbare fordeler i dagens langrennssport. Trenger man ytterligere kilder, kan man lese avsløringene i Dagbladet og VG de siste ukene. Bildet som tegnes er skremmende – og krever mest av alt en mer konstruktiv og åpen diskusjon rundt temaet.

Offentlig fokus har potensial i seg også å kunne føre til nettopp slike, sterkt påkrevede diskusjoner. Der blir stjerner som Ingvild Flugstad Østberg, eller de svenske langrennsstjernene som har hatt tilsvarende problemer de siste sesongene, viktige som mer eller mindre frivillige rollemodeller.

Ikke nødvendigvis for sine problemer. Men for hvordan de takler den krevende offentligheten rundt deres kamp med de samme problemene.

Ordene som forbilder

Og ikke minst vil de kunne bli rollemodeller for evnen til å sette ord på sine utfordringer. Som nødvendigvis er utrolig vanskelig. Men nettopp disse ordene er de viktigste forbildene for unge langrennsløpere som sliter med et press om å slanke seg, uten noen form for oppfølging fra et høykompetent medisinsk eller psykiatrisk støtteapparat.

Disse unge løperne trenger å høre hvor vanskelig dette er, også for de aller beste, dette med «å trene mindre og spise mer», som Østberg så nakent beskrev det selv i går.

Nå skal hun selv først og fremst prøve å holde seg frisk gjennom en hel sesong.

Klarer hun det, gir hun oss også fort den viktigste nyhetshistorien fra langrennssporten for tredje året på rad.