Hva skal vi egentlig med kvinnehopp?

Det har vært en stor helg for norsk kvinneidrett. Ragne Wiklunds historiske VM-gull på skøyter i Heerenveen ble etterfulgt av Tiril Eckhoffs tredje gull av tre mulige under VM i skiskyting i Pokljuka.
Men heller ikke denne helgen har våre beste kvinnelige hoppere vært å se. Det skulle ha vært verdenscup for både kvinner og menn i OL-bakkene i Beijing. Alt ble avlyst. Mennenes konkurranser ble flyttet til Zakopane, hvor Halvor Egner Granerud igjen imponerte oss. Kvinnenes renn skulle først til Lillehammer, men da de måtte avlyse hele verdenscuphelgen, var ingen villige til å overta.

At Abid Raja på vegne av regjeringen torsdag kom med den åpenbart nødvendige, men ditto nedslående beskjeden som avlyser ytterligere fem verdenscuprenn for de kvinnelige hopperne, var det absolutt siste de trengte.

Også symbolsk. For Raja er ikke bare statsråd for kulturen, han er faktisk også likestillingsminister.

Tempus horribilis

De fem rennene var også mer etterlengtede enn noen gang, hvilket ikke sier så lite i kvinnehopp-sammenheng.

For dette er også den foreløpige kulminasjonen av det som ikke kan beskrives som annet enn en regelrett marerittsesong, de kvinnelige hoppernes egen tempus horribilis.

For det meste har gått litt ekstra galt i en tid hvor det meste allerede er i minus. 16 av de første 18 konkurransene ble ikke bare utsatt, de ble avlyst.

Der mennenes konkurranser som har vært umulige å avvikle etter planen raskt har blitt flyttet til nytt arrangørsted, har ingen eller veldig få ønsket kvinnene velkomne. Etter at de mannlige hopperne hadde hatt 16 renn, var det samme tallet for kvinnene 1 (ett).

Det er rett og slett ikke attraktivt nok verken økonomisk eller TV-messig å avholde kvinnerenn. Og ingen i Det internasjonale Skiforbundet (FIS) er interessert i å legge det nødvendige press på sine medlemmer for å få det til.

De to siste helgene har det blitt avholdt konkurranser i Østerrike og Tyskland, men verken rennene som skulle ha vært i Beijing denne helgen eller Lillehammer neste helg er erstattet.

Og der det endelig har blitt avholdt verdenscup, har konkurransene blitt preget av tidvis tung turbulens rundt særlig dømmingen. En meget oppgitt landslagstrener Christian Meyer, kalte etter rennet i Hinzenbach dømmingen for «horribel» overfor Dagbladet.

Renndirektør Chika Yashida lovet en evaluering. Men sannsynligvis kommer ingenting til å skje.

Kvinnerenn blir ikke prioritert. Protestene blir ikke hørt.

Men ingen kan være overrasket. Allerede i det vi ser på TV, i den grad rennene i det hele tatt blir vist – det er tydelig at kvinnehopp oppfattes som noe mindreverdig.

Den tynne, grønne linjen

Den grønne streken som dukker opp i unnarennet når hopperne er i lufta er animert ut fra en beregningsnøkkel basert på forventet gjennomsnittlig stilkarakter. Altså hvor langt du må hoppe for å lede hvis du får de forventede stilkarakterer.

For Halvor Egner Granerud og de andre mannlige hopperne er dette tre ganger 18. Selv ikke her er det likestilling. For streken man må over for å lede som kvinnelig hopper er ut fra en forventning om stilkarakterer på tre ganger 17,5. Heller ikke her har FIS engang lyst til å late som om de har full tro på sine egne – og sitt eget produkt.

Skadet sensasjon

Mens vår stjerne, Maren Lundby, har virket preget av omstendighetene helt fra i høst, har sesongen likevel gitt oss særlig ett lysglimt gjennom tåka.

19-årige Eirin Kvandal fra Mosjøen har slått gjennom internasjonalt i en grad som har overrasket alle. I nevnte Ljubno vant hun i januar sin første verdenscupseier.

Men vi burde skjønt hvor det bar.

Da hun begynte å se ut som et reelt medaljehåp før VM, falt hun i Hinzenbach, og skadet seg så alvorlig at sesongen var over

Selvsagt gjorde hun det.

Kvinner er mindre attraktive

Den nye hoppsjefen i FIS, Sandro Pertile, var om ikke annet ærlig da han snakket med SVT i desember

Kvinnelige hoppere har lavere markedsverdi enn de mannlige. Så enkel er verden. Og akkurat så komplisert.

Slikt er nemlig selvforsterkende. Færre renn, mindre sponsoreksponering, mindre og dårligere TV-tid øker bare avstanden mellom hoppkjønnene.

Norges egen skipresident, Erik Røste, har følt på frustrasjonene og i vinter tatt til orde for å forplikte arrangørland i mye større grad. Vil man ha et verdenscuprenn for menn, må man også arrangere ett for kvinnene. Slik skal status bygges.

La oss håpe han får gehør. Men veien er fortsatt full av hull og humper. Og flere har det nå blitt.

Da Skiforbundet på et vis virket som om de prøvde å gjøre det som kalles å binde regjeringen til masten ved å legge til rette for hele fem kvinnerenn i Norge i mars, viste knutene å sitte skuffende dårlig.

Rajas tørre konstatering av at ingen lovnader kan bli gitt på dette tidspunkt når det gjelder innreisebestemmelser gjorde det umulig å fortsette med planene.

Dette er en beslutning som rammer mange av vinteridrettsstjernene våre. Men det er ingen overdrivelse å si det er klart verst for de kvinnelige hopperne. Den norske hoppsjefen, Clas Brede Bråthen, betegner overfor NRK sesongavslutningen som «rasert»

Det går også ut over Norges posisjon som selverklærte og åpenbart irriterende posisjon som frontkjempere for likestillingen. Etter at rennene i Norge ble avlyst torsdag konstaterte Sandro Pertile bitende overfor NRK:

«Ærlig talt, vi fikk noen bemerkninger fra Norge. Vi har fått mye kritikk for hvordan vi har behandlet kvinnehoppere. Det norske forbundet var klare for ekstra arrangementer, men nå fikk de ikke gjøre det. Jeg vil ikke høre flere bemerkninger om at vi ikke støtter kvinnehopping».

Drømmen om å fly

De kvinnelige hopperne har drømt om mye. En av drømmene har vært å få hoppe storbakke i mesterskap. Den blir forhåpentligvis oppfylt i VM i Oberstdorf.

Den store og symbolske seieren gjenstår likevel, den om å få hoppe skiflyging.

Det å en dag få være en likeverdig del av turneringen Raw Air hele veien og avslutte med skiflyging i Vikersund.

Det får de heller ikke i år. Den fattige trøsten etter torsdagens beskjed fra regjeringen får likevel være at det får heller ingen menn.

Så om det enn er på en slags walkover, kan vi likevel konstatere at likestillingen med dette fikk sin lille seier, tross alt.

I stedet blir det ironisk nok verdenscupfinale i den russiske byen Tsjajkovskij. Den er oppkalt etter den verdenskjente komponist med Pjotr som fornavn.

Hans avslutningsverk fra 1893 het Symfoni Pathétique. Det nærmer seg å fungere som lydspor til hele sesongen innen kvinnehopp.