Hareide ga klar beskjed da han satte seg ned med Solbakken: – Dette må du trene på, Ståle

– Jasså, du klarte ikke holde deg unna treneryrket likevel, nei?

Ståle Solbakken spøker litt med den ferske Malmö-treneren Åge Hareide da de to hilser på hverandre i hjemmegarderoben på Ullevaal.

Norge-treneren har sagt ja til å ta en lengre fotballprat med Hareide før de to kommende og avgjørende nasjonsligakampene mot Slovenia og Serbia.

Om Norge gjør jobben i de to kampene, tar man et stort steg mot EM i Tyskland i 2024.

Solbakken kan bli den første norske landslagssjefen som klarer å ta nasjonen til et mesterskap siden år 2000.

Hareide, som er fersk fotballekspert i NRK, klarte det ikke.

Ingen av dem er kjent for å skygge unna en god fotballdebatt, en samtale mellom disse to kan da umulig bli kjedelig?

NRK fikk låne hjemmegarderoben på Ullevaal, satte frem to stoler og ga dem hver sin mikrofon.

Det tok ikke lang tid før praten var i gang.

Åge Hareide: – Ja, Ståle. Nå sitter jeg på den andre siden som ekspert for NRK, og jeg har i en uttalelse allerede sendt dere til EM. Da fikk jeg det svaret jeg forventet å få av en trener, men det var jo egentlig en liten hyllest til det du har fått til med landslaget. Norsk fotball har fremgang med A-landslaget og fremgang med klubblagene, U21 skal ut i EM-sluttspill. Det ser jo veldig positivt ut nå?

Ståle Solbakken: – Ja, jeg synes det ser bedre ut. Og fremfor alt er det unorsk at vi har noe å velge i fremover på banen som vi kanskje ikke har hatt på mange år. Da tenker jeg ikke bare på Erling Braut Haaland, men vi begynner å få noen andre og litt forskjellige typer. Og vi nordmenn er jo ganske gode til å organisere lag, så hvis vi klarer det, til tross for at de bakover på banen ikke spiller i så store ligaer og klubber, da er det mulig å få et godt fotballag.

ÅH: – Men det er jo faktisk en del spillere som begynner å få noen fine adresser. Det er egentlig ganske mange som har utviklet seg mye siden de dro ut i Europa, ta for eksempel Fredrik Aursnes i Benfica og Strand Larsen i Groningen. Holland virker som en plass der det er mulig å utvikle seg bra før man går videre.

SS: – Ja, og både Aursnes og Strand Larsen har tatt et mellomsteg som kanskje noen ganger er lurt for å få spilletid. Jeg håper jo at for eksempel Leo Østigård kan få noenlunde jevn spilletid i en så stor klubb som Napoli, det vil gagne både norsk fotball, landslaget og Østigård selv. Vi har noen sånne. Og så har vi noen «høl» som vi må prøve å tette.

ÅH: – Er det noe som gjør deg bekymret? Da tenker jeg ikke kortsiktig, men frem mot neste kvalik?

SS: – Ja, jeg synes vi utvikler for få forsvarsspillere i Norge. Og vi utvikler for like spillere fremover på banen. Jeg blir jo kritisert i Norge for at jeg maser om det kunstgresset, men vi må ha forsvarsspillere som takler, duellerer og har lyst til å forsvare. Det får du på gress. Der får du andre typer nærkamper, mens det på kunstgress er en annen type fotball og teknikk. Det er jeg bekymret over, og jeg synes ikke vi tar den kunstgress-gress-diskusjonen særlig alvorlig. Vi som har kjent litt på forskjellene internasjonalt står nok litt alene der.

ÅH: – Det er jeg helt enig i, Ståle. Jeg synes det er veldig interessant. Selv får jeg henvendelser fra trenere i utlandet som spør meg om spillere fordi de ikke klarer å vurdere dem skikkelig på kunstgress.

SS: – Riktig.

ÅH: – Og da kanskje spesielt forsvarsspillere.

SS: – Riktig!

ÅH: – Norge har jo hatt en tradisjon for å fostre frem gode forsvarsspillere.

SS: – Det er jo det som var 90-tallets store styrke. Da du selv var aktiv hadde du stor konkurranse om å spille midtstopper på det landslaget, det var noen bautaer der. De typene trenger vi, og de er det ikke så mange av. Det er det heller ikke nedover på landslagene, og det skal vi ta på alvor.

– Jeg føler man hele tiden skyver dette foran seg, alle er jo enige om at gress er det beste å spille på, men veldig få gjør noe med det. Ingen tar det, synes jeg, nok på alvor. Det legger jeg på de store klubbene i Norge, som Vålerenga, Molde og Viking for å ta tre eksempler, det er tre klubber som bør legge om til gress. Det klarer de, hvis de vil. Hvis du da får Brann opp i Eliteserien, og Rosenborg og Lillestrøm er der, da spilles fort 75 prosent av kampene på gress. Da er vi nesten i mål.

ÅH: – Tilbake til landslaget, akkurat nå er dere inne i en sluttfase når det gjelder å rykke opp i Nasjonsligaen, som jo er veldig viktig. Det gjorde vi i Danmark, der rykket vi opp. Det ga det danske landslaget en voldsom «boost», vi fikk enda bedre motstandere å spille mot, og det gjorde laget bedre. Hvordan ser du på det som venter nå i Slovenia og Serbia?

SS: – Jeg tror det blir to tette kamper, vi har alle forutsetninger for å fortsette på det vi gjorde i juni. Det jeg liker er at vi kan ta inn spillerne på mandag, og den første kampen er ikke før lørdag. Vi har hatt noen kamper nå hvor de siste spillerne har kommet til samling mandag kveld, og kampen spillers onsdag kveld. Da blir det en veldig prioriteringssak, men nå kan vi få et par treninger med fart 11 mot 11, vi får satt et lag og vi får satt avstandene i laget defensivt og bestemt oss for hvordan vi skal angripe motstanderne offensivt. Det gir en bedre følelse som trener.

– Jeg har en nøktern optimisme om at vi skal gjøre to gode kamper til og fremstå som bunnsolide. Samtidig synes jeg vi er blitt mer kreative og kan score mål på forskjellige måter, selv om selvfølgelig Erling er den som ofte er sist på ballen, men han skal jo ha den servicen som trengs også.

ÅH: – Det er litt interessant at vi nå har en mann på topp som er i verdenstoppen, og i tillegg Martin Ødegaard. Det må jo gi laget en slags ro?

SS: – Det tror jeg det gjør, og det blir litt som det Christian Eriksen var for deg i Danmark. Vi har et par spillere nå som har en rolle på klubblagene sine som de tar med seg hit. Både Erling og Martin har hatt en veldig god nasjonsligakvalik, og jeg tror de andre ser på dem som en trygghetsfaktor. Det å ha profiler som en del av laget, det tror jeg er viktig.

ÅH: – Vi var jo på en middag sammen her i juni, Ståle, og der var også en del av spillerne til stede, som Braut, Ødegaard, Elyounoussi, Sørloth. Det som imponerte meg mest, er at de virket som så balanserte og fine typer. Jeg hadde mange fine typer på landslaget selv, men det var mer uro rundt laget. Med det trykket Erling har på seg, synes jeg han takler det veldig fint.

SS: – Det er jeg helt enig i. Jeg tror de andre som er rundt laget, enten det er trenere, leger, fysioer eller hva som helst, vi må behandle alle litt forskjellig, men samtidig må gruppa føle at vi er en enhet. Det at vi kan gi Erling og Martin noe, at de føler de kan komme til Norge og synes det er moro å spille for Norge, og at de tilbake kan gi oss noen opplevelser, det blir en slags suggesjon på at dette skal vi klare sammen … Selv om man spiller Premier League eller for store klubber, er noe av det aller største å spille for Norge. Og hvis du da skal bli en av de aller, aller største, må du ta laget til et sluttspill. Det vet du alt om, du har vært der som trener for Danmark, jeg som spiller. Det er noe annet og noe eget å delta i et sluttspill, det kan ikke sammenlignes med noe annet.

ÅH: – Det å bygge en «tight» gruppe før et mesterskap er viktig, Jeg hadde jo halve FCK-laget ditt som en grunnpilar i landslaget som jeg visste fungerte bra sammen, og fikk da en homogen og sterk gruppe som var lojale mot det vi gjorde og spilte frem de stjernene vi hadde og fikk dem til å skinne. Det virker som det er det samme som skjer med Norge nå. Den gruppa får stjernene våre til å skinne, det er viktig. Når jeg tenker på sluttspill har det vært en evinnelig diskusjon rundt Qatar. Tror du støy rundt dette har påvirket prestasjonene deres?

SS: – Jeg tror vi greide å skjerme spillerne brukbart, men jeg tror vi var det landslaget som var mest åpent, tok det på mest alvor og hadde flest markeringer. Et eksempel på det kom da vi skulle spille den viktigste kampen i VM-kvaliken. Vi hadde tapt 0-3 mot Tyrkia på nøytral bane og skulle reise til Montenegro, men vi kjente hverandre knapt. Da tar Martin, Mats og Ajer seg tid til å prate med de supporterne som ønsket VM-boikott, og forklarte at vi heller ønsker å forandre ting ved å være der. Det tror jeg ingen annen nasjon hadde gjort, men det sier litt om hvilket land vi lever i og hvilke forventninger det er til oss. Det synes jeg spillergruppa har løst på en fin måte, de har virkelig vært flaggbærere for hva vi mener er den riktige veien å gå, argumentert sunt og fornuftig for det og akseptert at noen har en annen mening.

ÅH: – Og nå har du fått en ny problemstilling med krigen i Ukraina og spillere som velger å signere kontrakt i Russland.

SS: – Jeg tror både du og jeg vet at man i denne jobben får noen slike ting i fanget når man minst venter det. Du må takle det, og det er viktig å ha bygd opp en sterk gruppe med mentalt fellesskap. «Dette tåler vi, kan ikke la noe stikke hull på oss». For det dukker opp ting, og samfunnet vi lever i nå er mer urolig enn da både du og jeg spilte, Åge.

ÅH: – Det er det, og når jeg treffer spillere i dag merker jeg at jeg står overfor en annen generasjon spillere enn de som kom ut fra 90-tallet og tidlig 2000-tallet. Det som har skapt den største forandringen er nok sosiale medier og mobiltelefoner. Noen spillere promoterer seg selv, har reklamekontrakter og opererer på en stor arena. Det å holde fokus, hvordan synes du spillerne dine håndterer det?

SS: – Det håndterer de bra, men det jeg er bekymret for med de sosiale mediene og alt det der, er tilbakemeldingskulturen. Hvis du enten frykter hva som står der, eller leter etter noe positivt og tror du kan bruke det som står det til noe positivt, det er jeg skeptisk til. Du kan alltid finne noe som forsterker eller drar deg ned. Det er viktig at det er vi på landslaget eller spillernes nærmeste som er premissleverandører når det gjelder tilbakemeldinger.

ÅH: – Du har masse internasjonal erfaring med klubblag. Hva kan du ta med deg fra derfra til landslagsfotballen, tror du?

SS: – Det jeg tror er likt, er at man må greie å bygge en kultur sånn at man ikke begynner på nytt hver gang. Når gutta kommer på samling skal vi ta et steg videre og utvikle oss på og utenfor banen. Da må man ha en kjerne av spillere som har kjøpt den veien vi skal gå. Den største forskjellen fra klubbfotballen er at du må være enda råere på prioriteringer og hva du skal bruke tiden på, både på og utenfor treningsfeltet.

ÅH: – Intensiteten med hyppige kamper, og spillere som skal ha rehabilitering og få friske bein, merker jeg selv i klubbfotballen. Nå spilte vi for eksempel kamp torsdag, søndag og skal spille torsdag igjen.

SS: – I FCK spilte jeg 50 eller flere kamper hver sesong, da ble det midtuke-helg-midtuke hele tiden. Men det ble likevel en annen vane enn å komme inn på landslaget. Jeg er aldri så sliten som når jeg har hatt to eller tre landskamper på kort tid. I juni hadde vi fire! Da er man helt sengeliggende når man kommer tilbake, for da går det i ett 24 timer i døgnet hele tida. Jeg hadde ikke vært syk på 20 år, men da jeg kom hjem etter den samlingen var det tre dager i senga. Det er en annen opplevelse, og det visste jeg ikke. Du representerer et land og et folk og er på hele tida og vet det er to-tre måneder til neste gang. Da vil man gjerne gå ut med en god følelse. Den belastningen synes jeg er ekstrem.

ÅH: – Dette må du trene på, Ståle, for i sluttspill er det tre intensive kamper for å gå videre!

SS: – Hehe, det er riktig!

ÅH: – Jeg husker jeg traff Bobby Robson en gang. Han var 70 år og trente Newcastle, jeg var landslagstrener for Norge og var i Blackburn for å besøke Morten Gamst Pedersen. Da sa han at det var urettferdig at han hadde 70 kamper i året som 70-åring, mens jeg var 50 år og hadde ti kamper i året! Det er litt sannhet i det!

SS: – Ja, intensiteten på landslaget er litt annerledes. Det blir et annerledes trykk.

ÅH: – Ja, det blir et nasjonalt trykk, alt blir tredd nedover hodet på deg. Men det er fint når det går bra, da! Det er verre når ting går dårlig og man må vente to måneder på neste kamp.

SS: – Ja, sånn er det.

ÅH: – Du har vært trener i både Danmark og Norge, mens jeg har vært i Sverige i tillegg. Hvordan vurderer du fotballmediene i disse landene?

SS: – Jeg bruker veldig lite tid og kalorier på det. Jeg prøver bare å svare på det som kommer og være tilgjengelig til en viss grense, slik at det ikke tapper meg for energi. Men jeg setter meg ikke ned med en medierådgiver og går gjennom hvilke spørsmål som kan komme, hva som er farlig eller ufarlig, det orker jeg ikke bruke tid på. Jeg prøver å være åpen og ærlig. Og jeg har opplevd å både bli tygd opp og spyttet ut, rost opp i skyene og rist, over så mange år, at det er blitt en del av det og preger meg ikke lenger. Men jeg kan være vár på hvilke av spillerne som kanskje kan føle et ekstra trykk i perioder, hvilke av spillerne som ikke innfrir.

– Jeg husker for eksempel Tore André Flo, og jeg tror ikke han blir lei seg for at jeg nevner han i denne sammenhengen. Han var vår største stjerne på 90-tallet, hadde et fantastisk VM i 98 og en glimrende 99-sesong, men kollapset i EM i 2000. Da fikk jeg se det trykket som kom på ham, og hvordan beina hans ble langsommere og langsommere og seigere og seigere. Som trener bør man jo da prøve å lette trykket, og det er jeg bevisst på.

ÅH: – For å bruke Premier League som eksempel, der ser man jo at spillerne omtrent blir låst inne og holdt unna media mest mulig. En mann som Erling Braut Haaland, når han kommer hjem og skal spille for nasjonen sin, da skjønner man jo at pressen er interessert i ham. Men der er det vel en balanse for å ikke tappe ham?

SS: – Ja, og vi må ha en forståelse av at alt han sier kommer til å gå verden rundt. Hvis han tråkker en centimeter feil får det kanskje mye større konsekvenser enn noen andre kan drømme om. Jeg tror Erling er interessert i å gi av seg selv, men det er samtidig et spill om hvor langt man skal gå. Det handler om gjensidig respekt, og der synes jeg vi i Norge er ganske gode. Vi har vært i noen andre land både du og jeg hvor det er adskillig verre.

ÅH: – Nå gjenstår det viktige kamper mot Serbia og Slovenia som skal sikre Norge opprykk i Nasjonsligaen og bedre seeding før neste trekning. På hele 2000-tallet har vi snublet i viktige kamper og sklidd på bananskall. Det har vært problematisk for alle landslagstrenere. Hvordan ser du på det?

SS: – Vi kan prate rundt det, men jeg tror ikke vi kommer videre før vi faktisk kommer til det sluttspillet. Det vil gi oss enorm erfaring som vil bringe dette laget videre. Derfor er EM i Tyskland 2024 så ekstremt viktig, ikke bare for landslaget, men også norsk fotball. Vi kan jo ikke tenke tilbake på alle gangene det akkurat har gått galt, selv om noen alltid drar det frem. Nå får jeg jo fremlagt det av deg, som har vært med på dette selv. Det må vi tåle og leve med, og vi må klare å «face» det. Vi har ikke tatt det neste steget, og da er verken jeg eller de spillerne her noe mer enn lovende. Først nå vi har klart det, kan vi slå oss på brystet og si at jobben er gjort.

ÅH: – Fotball er brutal noen ganger. Vi har vært nære, men det teller liksom ikke.

SS: – Ja, jeg satt jo og så på din kamp mot Tyrkia i Tyskland. Nærmere enn det kommer man kanskje ikke.

ÅH: – Nei, det gjør man ikke. Det som er betryggende nå, sett fra mine øyne, er at du har utviklet et landslag som er i stand til å vinne kamper. Sist jeg var på kamp her på Ullevaal, vant vi mot Sverige. Og svenskene begynner å misunne oss i alle mulige idretter nå. Jeg sier som så, Ståle, at jeg har bestilt billetter til Tyskland for å se Norge i EM. Og jeg håper dere tar steget opp til nivå A i Nasjonsligaen, for det vil gjøre veien lettere.

SS: – Vi skal gjøre alt vi kan for å klare det. Både for fans og tidligere landslagssjefer.

ÅH: – Hehe, takk for det! Forresten, Ståle, hva skal du gjøre under VM?

SS: – Sånn det ser ut nå, kommer hele den norske NFF-delegasjonen til å se VM fra hjemme i stua.

ÅH: – Ok. Da er du velkommen til oss i NRK!