Av alle mulige tidspunkt valgte José Mourinho uken etter hjemmetapet mot Bournemouth til å hevde at Chelsea var på vei ut av mørket. De siste dagene hadde avisene skrevet om hvordan dumpekandidaten fra sørkysten hadde påført mesterne sesongens mest ydmykende tap.

Det sier litt når man vurderer Chelseas øvrige resultater.

Men Mourinho så det annerledes. Før fadesen hadde portugiserens mannskap vunnet 4-0 borte mot Maccabi Tel-Aviv og spilt 0-0 borte mot Tottenham. Nå påpekte han at laget hadde slått sin egen rekord med hensyn til arbeid med høy intensitet i hver av de siste tre kampene.

– Vi jobbet og løp mer enn noen gang, med en helt ny intensitet. Ballbesittelsen vår er mye høyere enn før. Vi skaper flere sjanser enn før. Antallet mål er lavere enn noen gang, sa han.

– Så les tallene selv. Trekk deres egne konklusjoner.

Indikasjonen var klar: Chelsea hadde blitt bedre, uten å få lønn for strevet. Men var regnestykket like enkelt som Mourinho hevdet?

Talentet som forsvant

Spørsmålet var gyldig, for tidligere lovnader om forbedringer hadde ikke medbrakt resultater. I en periode hvor Chelsea har sklidd på omtrent hvert eneste mulige bananskall, har selv ikke seierne vært overbevisende. Arsenal-triumfen var mot 10 mann, mens de øvrige skalpene har kommet mot lag som Dynamo Kiev, West Bromwich og Walsall.

Problemene har vart så lenge at det ikke lenger handler om individer, men mer om kollektive mentale og fysiske faktorer. I august sa Mourinho at han hadde gitt spillerne en ekstra uke sommerferie og en kortere sesongoppkjøring, fordi han ville unngå en gjentakelse av slitasjen som inntraff i januar, som igjen stammet fra hardtreningen sommeren før.

– I det øyeblikket visste vi at sesongstarten ikke ville bli like god som den i fjor, sa han.

Beregningen har åpenbart vært en tabbe og Mourinhos senere observasjon om at spillerne «ikke har reagert like bra som forventet» står nå igjen som en kandidat til årets underdrivelse. Samtidig vil en tro at han har oversikten over spillernes fysiske kapasitet.

Det var tross alt planen at de skulle bli piggere etterhvert. Så er dette omsider i ferd med å skje?

Tre strake smultringer

De siste prestasjonene har tydet på det. Mens seieren i Israel kom mot en motstander med ett mål og null poeng på seks kamper, var poengdelingen på White Hart Lane for to uker siden mer positiv. Tottenham var slitne etter en kamp i Aserbajdsjan, men ett poeng mot ligaens kanskje mest veltrente lag var likevel et skritt i riktig retning for Chelsea.

Gamle kvaliteter var tilbake. Forsvaret var mer solid og begrenset vertene til to skudd innenfor boksen. Tottenham hadde ballen mest, men Chelsea hadde flere pasninger innenfor banens siste tredjedel.

Det var også den tredje strake kampen med rent bur.

På topp viste Eden Hazard lovende takter i en uvant spissrolle. Belgieren var så livlig og involvert at han senere fikk en dossier fra trener-staben med notater, statistikker og grafer som viste hvor god han hadde vært. Alt i alt beskrev Mourinho lagprestasjonen som sesongens beste.

– Forsetter vi slik, blir jeg ikke overrasket om vi går ubeseiret gjennom de neste 10 kampene, sa han.

Halvsjanser og skivebom

Slik Chelseas sesong har vært skulle det kanskje bare mangle at laget besvarte forventningene ved å tape 1-0 mot Bournemouth. Dette var klubbens første tap i en hjemmekamp i ligaen mot et nyopprykket lag siden april 2001.

Men bak resultatet fantes det positive faktorer. Bournemouth hadde et par farlige kontringer før pause, men etter hvilen dominerte vertene.

Gjestene hadde vært dyktige og heldige da de scoret fra en corner åtte minutter før slutt. Chelsea hadde kommet til en rekke gunstige posisjoner og skapt mange halvsjanser. De hadde 19 skudd og 11 cornere. Kun små marginer forhindret et forløsende åpningsmål.

Det er mer enn hva man har kunnet si om flere andre hjemmekamper de blåkledde har vunnet denne sesongen.

Fysiske forbedringer

Dette motiverte Mourinho til å ramse opp sine statistikker før oppgjøret mot Porto. I etterkant tok Sky Sports opp utfordringen ved å analysere hvorvidt laget faktisk hadde blitt bedre. Resultatene var interessante.

Det kom frem at spillerne var blitt sprekere. I de første elleve ligakampene hadde Chelsea et snitt på 455 sprinter per kamp. De siste fire kampene hadde dette økt til 515.

Men det fantes også en negativ trend: Chelsea hadde skapt nest færrest sjanser i ligaen, altså sjanser hvor spilleren forventes å score. Dette var spesielt åpenbart mot Bournemouth, og viste at Mourinho hadde utelatt en viktig statistikk.

På vei tilbake?

Likevel fantes det substans i argumentene om energi og arbeidskapasitet. Og dagen etter Mourinhos tale leverte Chelsea sin beste kamp på flere måneder.

Laget var langt mer kompakt og organisert. Forsvaret var konsentrert og selv Branislav Ivanović lot seg passere kun et par ganger. På midtbanen fullførte Nemanja Matić og Oscar 14 taklinger til sammen; totalt sett hadde Chelsea 40.

Snittet deres i Premier League? 21.

På topp kjempet Diego Costa konstant. Selv om han brant sjanser, lignet han igjen mer på en sulten tiger enn en overvektig pusekatt. I én situasjon sparket han bein på Iker Casillas, som om han ønsket å minne oss på at den gamle Costa var på vei tilbake.

Det samme kunne sies om Chelsea som lag. De vant til slutt 2-0 med en type prestasjon som minnet mer om forrige sesong. Om det vil fortsette borte mot Leicester er en annen sak, men ser man på motstanderne i ligaen etter det – Sunderland, Watford, Manchester United, Crystal Palace, WBA – har Mourinho en god mulighet til å innfri sitt løfte.

Chelsea er langt fra friskmeldte, men det finnes klare forbedringer. For første gang på lenge kan et lys skimtes i enden av tunnelen.