Etter 10 år er ingenting glemt

Det største problemet etter ti år er at Røste fortsatt ikke virker helt som om han har forstått rollen sin, hvis man skal tro evalueringsrapporten etter bråket rundt landslagssjef i hopp, Clas Brede Bråthen.

Rapporten kritiserte Røste kraftig for å utvide sin rolle langt inn i det som skal være generalsekretærens domené. Røstes skistyre blir også irettesatt særdeles klart, i en rapport som overrasket mange i sin tydelighet, også overfor motparten i denne striden.

Rapporten endte indirekte med å felle Røste, selv om han nå selv velger å gi seg.

Sjansen for at han kunne blitt gjenvalgt på sommerens skiting er nemlig fortsatt mer enn til stede.

Men støyen på veien dit ville garantert gjort ytterligere skade på norsk skisports for tiden lett tilsølte renommé.

Derfor vil avgjørelsen fra Røstes side uansett fremstå som klok.

Historien har gitt oss en hovedregel: Ti år som president er nok, om man er statsleder eller leder et skiforbund.

President med stor P

«Det er med stor grad av ydmykhet jeg står her i dag», var ordene nyvalgt skipresident Erik røste brukte i 2012.

Mange vil nok mene han har flyttet seg ganske mye fra der han sto på skitinget på Hamar gjennom de snart ti årene som har gått siden den gang.

Erik Røste har etter hvert blitt president med ganske stor P, en som utad utstråler makt og posisjon mer enn folkelighet, uavhengig av antall strikkede gensere man blir sett i.

Men hoppkonflikten blir mest av alt et uryddig punktum på en periode som har inneholdt viktige oppturer for norsk skiidrett, også utenfor de snødekte arenaene.

Mye vil helt sikkert dreie seg om å sikre overføringer og midler til breddeaktiviteten i Ski-Norge når Røste skal holde sin avskjedstale på skitinget i Molde i juni.

Og lite av det kommer til å gjøre varig inntrykk på andre enn de det faktisk berører.

Dette er likevel den viktigste delen av en skipresidents aktivitet. Og her vil mange nok komme til å gi ham rett til at han har lyktes på et vesentlig område.

Kampen mot Kristoffersen

Det gjorde han også i det som kanskje var den prinsipielt viktigste saken under hans 10 år som leder for norsk skiidrett, nemlig den der Norges Skiforbund endte i rettssalen mot en av sine utøvere, stjernealpinisten Henrik Kristoffersen.

Det som på overflaten dreide seg om en selvfokusert alpinist-rebell i kamp mot et mektig forbund med redsel for å miste sin monopoliserte makt over pengestrømmen i skiidretten, var dypest sett en kamp for hele den nåværende organisasjonsmodellen for norsk idrett, i hvert fall sett fra skiforbundets side.

En opprivende rettssak endte med å gi medhold til Erik Røste og hans forbund. Fellesskapets behov skal fortsette å begrense enkeltutøvernes råderett, uansett hvilke sportslige fordeler en kontrakt med drikkegiganter kan gi.

Betydningen av denne dommen er den kanskje aller viktigste arven fra Erik Røstes presidentperiode.

Veien videre – og Välbe

Det er meget mulig Erik Røste også vil huskes for sitt arbeid for likestilling i skiidretten på internasjonalt nivå. Der har han allerede bidratt til markante skritt fremover.
Men støyen etter at hans kandidatur ble fremmet foran et mulig kvinnelig på vegne av Norge i 2018, sitter fortsatt i.

Nå får han uansett etter all sannsynlighet en ny periode som medlem i det mektige råd, som er ledet av svensk-britiske Johan Eliasch og blant annet har den mektige russiske skipresident Jelena Välbe som medlem.

Forslagsfristen for medlemmer for neste periode er nemlig 22. april.

Ingen ny norsk skipresident er valgt innen den tid.

Derfor får Røste to nye år til å fordype sitt avtrykk i skisporten.

Og til å hjelpe oss med å forstå hvorfor FIS Council (styret i Det internasjonale skiforbundet) aldri ville bidra med en prinsipiell avgjørelse som stoppet russisk og hviterussisk deltagelse i de gjenstående verdenscupkonkurransene etter invasjonen i Ukraina.

Spørsmålet rundt Russlands posisjon og deltagelse i internasjonal skiidrett vil bli sentralt de neste to årene for FIS Council, med tidligere skipresident Erik Røste som norsk representant. Og med dét vil det også være en forventning om en stor grad av klarhet fra norsk side.

Kostnader og klima

Den som skal ta over i Norges Skiforbund og senere FIS Council får nødvendigvis en formidabel oppgave. Ikke bare på grunn av en splittelse mellom de forskjellige grenene i forbundet som det kan ta tid å reparere. Eller åpne interne stridigheter i langrennslandslaget, forbundets kommersielle kjæledegger gjennom en årrekke.

For tross en økonomi som likevel gir trygghet en god stund fremover, er grunnfjellet i konstant forvitring.

Medlemstallene synker i en fart som virkelig bør gi grunn til bekymring.

Og grepene for å prøve å snu denne tendensen, i den grad de virkelig har eksistert, har ikke vært i nærheten av å fungere. Skiidrettene er utsatt, både på grunn av kostnadsbarrierer og klima. For en ny president blir dette det viktigste fokus, langt foran å opprettholde tallene på mesterskapsmedaljer.

Finnes det en kvinne?

Samme dag som nasjonen har fått sin første kvinnelige kringkastingssjef og bare en drøy uke etter at Norge fikk sin første kvinnelige fotballpresident, vil mange si det er på tide at valgkomiteen, under ledelse av Røstes forgjenger, Sverre Seeberg, innstiller på en kvinne også som ny president i Norges Skiforbund.

En slik kan hete Åsne Havnelid, Guri Knotten, Tove Moe Dyrhaug – eller noe helt annet.

Det som allerede er klart, er at det vil bli debatt på skitinget rundt forslaget fra Akershus skikrets om at presidenten ikke lenger skal være såkalt arbeidende, altså i 100 prosent stilling, og heller bli å oppfatte som et styrelederverv.

I en brytningstid for skisporten, og med bare tre år til VM i Trondheim og et mulig tilsvarende i alpint i Narvik bare to år senere, lyder ikke et slikt forslag umiddelbart klokt.

Presidentlønna er i øyeblikket i overkant av 1,5 millioner kroner.

Denne må Erik Røste uansett nå klare seg uten, når han nå snart skal fokusere på oppgavene i FIS med hovedsete i Oberhofen.

Røste fra Gjøvik ble først virkelig et navn i norsk skiidrett som trener for den daværende langrennskongen Bjørn Dæhlie på 1990-tallet.

Med dagens avgjørelse sluttes ringen, ironisk nok.
De neste to årene vil de begge først og fremst bli å se i Sveits.