Bortskjemt er bra

Det begynner å nærme seg en ny, norsk sommertradisjon.

Dette med å stille vekkerklokkene til midt på en lys sommernatt for å skulle opp og følge våre to største friidrettsstjerner kjempe om mesterskapsgull et sted langt, langt borte. Mens sosiale medier plutselig gnistrer av et energisk nattefellesskap, langt unna midnattssol, svaberg og sene festivalsmil.

Denne gang i stedet i nedturenes tegn. Friidrettsnasjonen Norge fikk en påminnelse om at vi allerede er bortskjemte på unike prestasjoner.

Fjorårets to unike OL-gull i Tokyo ble til ingen i VM i Oregon. Og det er ikke bare Jakob Ingebrigtsen selv som ikke klarer å skjule hvor langt unna forventningene sølvet hans var.

Sønn og verdensmester

Vår mellomdistansemaestro ble regelrett fraløpt av Jake Wightman, en 28-åring fra Nottingham, som hadde en EM-bronse fra 2018 i Berlin som beste resultat til nå. Suveren vinner den gang var den bare 17-årige Jakob Ingebrigtsen.

Wightman skulle ikke være i nærheten av å slå nordmannen fire år senere. Men var det. Og det er en erfaring og smerte Jakob Ingebrigtsen og hans bror Henrik tar med allerede i forberedelsene til neste løp, 5000-meteren i VM:

Nå var det altså en annen familie som kunne juble så hele verden fikk det med seg. Jake Wightmans far, Geoff, er av alle ting stadionspeaker i Eugene og kunne ikke skjule sin glede da han over høyttalerne på VM-stadion Hayward Field proklamerte til et entusiastisk publikum: «Det er min sønn, og han er verdensmester».

Europeisk opptur

Men det var en enorm opptur også for den store, britiske friidrettsfamilien. Den som en gang hadde verdensherredømme på mellomdistansene.

I boksen til BBC satt Steve Cram og kommenterte løpet. Han var den første verdensmester på 1500 meter, i Helsingfors i 1983 – og britenes siste til nå.

Gullmedaljen ble delt ut av Sebastian Coe, han som året etter vant britenes foreløpig siste OL-gull på distansen.

Dette var også sist gang det var en hel-europeisk seierspall på distansen i et globalt mesterskap før vi kom til Oregon i 2022.

Dessverre ikke med en nordmann øverst.

Men det er desto større grunn til å glede seg til EM på distansen i august etter dette.

På skuffelsens skuldre

Jakob Ingebrigtsens endring av treningsregime foran denne sesongen har til nå ikke virket som om det har påvirket den sportslige utviklingen, uansett hva far Gjert sikkert ville mene om dette.

Jakob har allerede også rukket å vise at han har brukt skuffelser etter taktiske bommerter, som i VM i Doha i 2019, som motivasjon for nye oppturer. Ingenting tilsier noe annet denne gang.

Ny virkelighet for Warholm

Den samme utfordringen har nå til de grader vårt hekkeunikum Karsten Warholm. Han har ikke følt på noen reelle nedturer i mesterskapssammenheng tidligere i karrieren. Mens løpsopplegget felte Jakob Ingebrigtsen, var det laktaten, eller melkesyra vi kjenner den enda bedre som, som beseiret Warholm, etter halvannen måned med skadeusikkerhet.

Nå skal han og trener Leif Olav Alnes bruke dette som motivasjon for å finne ut hvordan de igjen skal slå den elegante brasilianer Alison dos Santos.

Kanskje er dette akkurat utfordringen Warholm og Alnes trengte etter fire ubeseirede år.

Kanskje kan de oppleve at oppgaven med å ta tilbake tronen fra den 2 meter høye brasilianer allerede er for stor.

Dos Santos løp tidenes tredje raskeste tid på langhekken. Bare Warholm og Rai Benjamin har vært bedre, da de slo brasilianeren i OL-finalen i Tokyo i fjor.

Om bare tre år er det VM-finale på samme stadion. Ingenting tilsier at ikke den vanvittige verdensrekorden til Warholm, den som vi følte kan stå i hundre år, ryker allerede da.

Slik skal friidretten gå videre.

Slik skal hundretusener av nordmenn igjen finne motivasjonen til å stille klokkene til vekking midt på en lys sommernatt.

For igjen å stå opp til den smilende visshet om hvor bortskjemte vi egentlig er.

Og hvor bra det faktisk føles.