Båt og bedring

Få skjønner fortsatt hva som egentlig skjedde. Og enda færre hva som nå er nødt til å skje.

Norges Skiforbund på sin side forsto åpenbart ikke at da de utfordret Clas Brede Bråthen og hopp-grenen av forbundet, gikk de i realiteten til kamp med sin egen identitet.

En slik kamp sier det seg selv at man kommer til å tape.

Etter det NRK kjenner til var det også hoppkomiteen som nærmest tvang skipresident Røste tilbake til forhandlingsbordet.

Komitemedlem Stine Korsen, ikke den omdiskuterte leder Alf Tore Haug, var den eneste som var til stede sammen med Røste og Bråthen i de innledende deler av sluttforhandlingene på onsdag.

Dette ga resultatet ingen fortsatt skjønner hvorfor man ikke kunne akseptert minst en måned tidligere.

Og kampen er langt fra over. Avtalen som ble inngått mellom partene på torsdag er i realiteten mest av alt en våpenhvile.

Bråthen fortsetter i en ny stilling. Ellers er ingenting i utgangspunktet endret – eller løst. Inntil videre.

Indirekte tale

Hele saken begynte som en ganske klassisk personkonflikt og endte med å avdekke et skiforbund med store indre kulturkonflikter.

Som en følge av den nevnte avtalen kan det nå uansett konstateres at det er resten av Skiforbundet sentralt som må opparbeide en større forståelse av hvordan man jobber innen hopp, ikke motsatt.

Det var ikke dette som var planen til ledelsen i forbundet, personifisert gjennom den mektige skipresident Erik Røste og generalsekretær Ingvild Bretten Berg.

De ville bli kvitt det de mente var et internt problem som hadde bygget seg opp gjennom mange år.

Dette kan kanskje betegnes som en kulturforskjell. Hoppleiren sies å ha en direkthet i kommunikasjonen, særlig internt, som kan oppfattes som nærmest brutal.

Slik mener man at resultater blir skapt i et nådeløst internasjonalt konkurranseklima.

Slik får man seg også uvenner i et forbund med seks forskjellige fag-grener, med langrenn som den klart dominerende, og en overvekt av administrativt ansatte.

Clas Brede Bråthen blir en enda tydeligere ledestjerne i Hopp-Norge etter dette.

Det setter nødvendigvis enda strengere krav til hvordan engasjementet hans kommer til uttrykk.

Men når det gjelder fag og verdier har ingen hatt noe å ta ham på.

Bråthen skal paradoksalt nok gå fra å være en sportssjef med ansvar for landslaget til å være en landslagssjef med rent ansvar for sport.

Han skal være mindre i lokalene til Skiforbundet på Ullevaal stadion – inkludert færre møter og færre markedsbudsjettdiskusjoner - eller det landslagstrener Alexander Stöckl beskrev som de tingene som vil gjøre Clas Brede Bråthen ‘mindre irritert’.

I stedet får Bråthen enda mer tid til å fokusere på enda bedre sportslige resultater i en særdeles viktig OL-sesong.

Slik heves de sportslige forventningene ytterligere, men ironisk nok har jo denne prosessen gjort at Bråthen sitter tryggere enn noen gang. Uansett plasseringer i Beijing vet både han og alle andre at ingen i forbundet vil så mye som vurdere å nevne muligheten for at han må byttes ut.

Ubehaget i kulturen

Problemet er uansett ikke i bakkene. Og nå er den sannheten faktisk formalisert.

Problemet er altså i lokalene på Ullevaal.

Der skal formelt generalsekretær Ingvild Bretten Berg styre.

Mange mener den reelle kontrollen, også med administrasjonen, ligger under den valgte skipresident, Erik Røste. Dette er av tingene en varslet ekstern evaluering bør finne ut av ganske fort.

Misnøyen i ski-Norge rakk akkurat ikke å slå ut i full blomstring, hvilket fort kunne gitt mistillit til Skistyret og et ekstraordinært skiting. Men den legger seg heller ikke på noen måte gjennom avtalen som ble inngått.

Tillit krever en kulturendring i ledelsen av forbundet.

En slik får man ikke uten at nye fjes og nye tanker blir ansvarlige for endringene som må komme.

Derfor er det overraskende hvis generalsekretær Bretten Berg blir sittende i sin stilling veldig lenge, særlig etter at hun ikke fikk være med på sluttforhandlingene om avtalen med Clas Brede Bråthen, hvilket ikke kan leses som annet enn en ren parkering fra skipresidentens side.

Det samme gjelder for hoppkoiteens leder, Alf Tore Haug, som forhandlet den første avtalen med Bråthen sist sommer- men som nå neppe får fortsette.

Generalsekretær Berg skal også selv ha henvendt seg til skistyret den siste uka for å få vite om hun fortsatt hadde tillit.

Det hadde hun da, men Bretten Bergs avgang, fortjent eller ei, vil være en lav pris å betale for så vel Skistyret som Erik Røste i deres kommende kamp for å beholde sine posisjoner.

Uten bot, ingen bedring

For det er mye som tyder på at også de reelt sett sitter på oppsigelse.

Misnøyen mot et skistyre man mener har vært alt for passivt og servilt gjennom konflikten har allerede kommet til uttrykk.

Og sjansen for at Erik Røste blir gjenvalgt på skitinget i juni 2022 kommer til å være lavere enn noen gang tidligere i hans presidentperiode.

Derfor er det heller ikke sikkert Røste ender med å stille til gjenvalg.

En tilsynelatende frivillig sorti er uansett mer ærefull enn et tapt valg.

Derfor er det ikke usannsynlig Erik Røstes periode som skipresident ender på 10 år.

Og at hans fremtid i skisporten primært blir på internasjonalt nivå.

Ingen eller få større organisasjoner ønsker så omfattende skifter i toppledelse samtidig. Men i NSF virker det faktisk nødvendig. Så sterk er faktisk frustrasjonene ute i klubber og kretser.

Jeg vet det går bra til sist

Støttegruppen for Clas Brede Bråthen på Facebook ble et fenomen i seg selv. Innen avtalen var inngått hadde den med god margin rundet 50 000 medlemmer. Gløden i kommentarfeltene både der og i andre sosiale nettverk signaliserer et engasjement man nå skylder hoppsporten å ta med også inn i fredeligere dager.

Hopp er gren med sine åpenbare utfordringer når det gjelder rekruttering og anlegg. Det jobbes enormt godt i en del sentrale miljøer, om det er i Vikersund, Granåsen eller Kollen, men statusen som folkesport har vært truet lenge. Derfor er åpningen av det imponerende anlegget i Fageråsbakkene i Mo i Rana tidligere i oktober et slags hommage til stifteren av den nevnte støttegruppen på Facebook.

Knut Meiner er nemlig mannen som var med å skrive teksten til Jahn Teigens eviggrønne, eller kanskje -hvite i denne sammenhengen, klassiker Optimist.

Og optimismen er det hele norsk skisport mest av alt trenger nå. Etter de to siste månedene vet ingen helt hva som er veien videre. Det man vet er at det aller meste er midlertidig. En personalkonflikt. Den tilsynelatende løsningen. En skipresidentperiode. Kontrakten til Clas Brede Bråthen.

Bråthen vil uansett hva som skjer stå igjen som den som skapte noe evig gjennom denne smått absurde perioden.

Han vil nemlig for alltid være mannen som ga den norske offentlighet uttrykket Båten blir til mens man ror.