«Opplevelsen av å være hjelpeløs førte til en identitetskrise»

Det er hjerteskjærende å lese hvordan Vålerenga-spiller Runa Lillegård kjemper sin livs viktigste kamp etter å ha fått livet snudd opp ned.

Det vekker vonde minner.

Selv falt jeg om på fotballbanen med hjertestans i 2011 som 27-åring. Det enkleste var å akseptere at karrieren var over, men i dagene, ukene og månedene som fulgte opplevde jeg å nærmest være i fritt fall. Opplevelsen av å være hjelpeløs og helt naken førte til en identitetskrise.

«Hva skal jeg gjøre nå? Hva kan jeg?».

Jeg kan ingenting.

Helt siden jeg begynte å spille fotball syv år gammel i Kolbotn, hadde både jeg og alle rundt meg identifisert meg som en fotballspiller. Jeg var best i klassen og stjernen i mitt miljø. Fotballen var altoppslukende og jeg ofret alt for å følge fotballdrømmen.

1745 kilometer lenger nord fulgte Runa den samme drømmen da hun vokste opp i Alta. Hun var ett av Norges største fotballtalenter, men nå må hun stå på sidelinjen å følge idretten hun elsker.

– Det er litt sårt, fordi han har det livet jeg vil ha. Det er fint å være en del av gamet, men det er noe annet å stå på sidelinja og heie, sier Runa om hvordan det er å se kjæresten, Oscar Aga, spille for 1.divisjonsklubben Fredrikstad.

Sett i et større perspektiv: Jeg frykter for hverdagen til Runa og andre idrettsutøvere som får drømmen knust som følge av sårbarheten i toppidretten.

Alle utøvere er klar over at man tidlig i karriereløpet bør ta tak i livet som venter etter karrieren. Selv husker jeg hvordan jeg ble oppslukt av jaget etter marginer, levde i nuet og tenkte på neste kamp.

Disse unnskyldningene brukte jeg for å skyve utdanningstankene foran meg. Lagkameratene mine og jeg tenkte aldri over hvordan sårbarheten i idretten skulle ramme oss.

Derfor hadde jeg hadde aldri noen alternativ plan når karrieren ufrivillig ble revet vekk. Jeg prioriterte aldri skolegang i fotballkarrieren, men i etterpåklokskap ønsker jeg å bruke stemmen min.

Bevisstheten rundt sikkerheten må økes ytterligere. Løft blikket og tenk lengre enn i nuet. Det må være et krav at utøverne tar større ansvar og grep om sin egen fremtid.

Utøverne må ha et forhold til hvilken sikkerhet de har, hvilke erstatninger som gjelder og hvor gode forsikringene er. Det er åpenbart at alle utøvere burde være medlem i NISO, som hjelper i ditt yrke som idrettsutøver.

Det er ingen menneskerett å være toppidrettsutøver. Å leve av idretten er et ekstremt privilegium og utøverne aksepterer og er innforstått med risikoen man utsetter seg for, men alvorlige arbeidsulykker er en brutal psykisk påkjenning.

For min del var det verste å erkjenne at verktøyet som har vært viktigst for meg ikke fungerer lenger.

Historien til Runa er en vond påminnelse om hvor sårbare idrettsutøvere er.

Runa var ekstremt uheldig ett sekund på fotballbanen.

Selv om toppidrettsreisen er en kynisk egoreise for selvrealisering betyr ikke det at man skal straffes ekstra hardt hvis man utsettes for arbeidsulykker.

Hun skal ikke føle at hun er en byrde for samfunnet etter å ha fått en ball i hodet på arbeidsplassen sin. NAV har avvist kravet hennes om å få godkjent hendelsen som arbeidsulykke tre ganger og de begrunner avslaget med at skaden er «innenfor hva som kan forventes» når man spiller fotball.

Det synes jeg er et problem.

Jeg forstår ikke hvordan NAV vurderer at hodeskaden til Runa ikke er en arbeidsulykke. I ytterste konsekvens kan hun ikke jobbe etter en situasjon som aldri hadde skjedd dersom hun ikke var fotballspiller.

– At en skade skjer på arbeidsplassen er ikke nok til at den blir godkjent som yrkesskade. Det må foreligge det som defineres som en arbeidsulykke. En arbeidsulykke vil si en ytre hendelse som oppstår plutselig og uventet. Det kan også være en konkret ytre belastning eller påkjenning som avviker fra de vanlige arbeidsoppgaver, sa direktør for familie og pensjonsytelser i NAV, Pia Høst, til NRK tidligere i høst.

NAV og forsikringsselskaper burde heller se på konsekvensene av ulykken i stedet for å vurdere hvordan skaden oppsto.

Dersom Runa ikke får yrkesskadeerstatning mener jeg at man underkjenner fotball som et yrke. Som profesjonell fotballspiller er man idrettsutøver og skaden skjedde på arbeidsplassen.

Jeg er evig takknemlig for at Brann beholdt kontrakten og fant nye arbeidsoppgaver til meg. Det var første gang jeg brøt ordentlig sammen i gråt siden hjertestansen og jeg opplevde det som at jeg hadde kjøpt meg tid til å finne ut av den nye tilværelsen.

Alle idrettsutøvere får ikke denne håndsrekningen.

Sammen med NAV og forsikringsselskaper må utøverne jobbe for å bedre sikkerheten og sikre hjelpen når de trenger den som mest.