«En gedigen triumf for en spillergruppe som har levd under enormt press»

De sprintet rundt på gresset, klemte hverandre og sank ned på knærne. Belgias seier mot Brasil fredag kveld var ikke bare et steg videre mot semifinalen i VM – og landets første VM-finale noensinne.

Det var også en gedigen triumf for en spillergruppe som lenge har levd under enormt press.

Merkelappen «gyllen generasjon» er farlig. Portugal hadde sin versjon på 90-tallet, men vant ingenting. England hadde stjernelaget med Wayne Rooney, Steven Gerrard og Frank Lampard, men kom aldri til semifinalen i noe mesterskap.

England så alltid bra ut på papiret, uten å fungere som lag. Mesterskap startet med store håp og endte med enda større skuffelser.

Det samme var lenge sant om Belgia – inntil i kveld.

Laget som stadig skuffet

Dette er nemlig ikke noe normalt belgisk lag. Man kunne sagt det om man snakket om gjengen som verken nådde EM eller VM mellom 2002 og 2014. Men for nesten 20 år siden overhalte fotballforbundet den nasjonale talentutviklingen via en felles strategi for klubber, landslag og skoler.

Snart dukket stjernene opp én etter én. Innen VM i 2014 hadde Belgia spasert gjennom kvaliken med noen av de største stjernene i Premier League. Som nasjon burde de fått bank i Brasil – men som lag var de så sterke at enkelte mente de kunne vinne hele turneringen.

Det skjedde ikke; i stedet røk de ut i kvartfinalen. Da det samme skjedde i EM i 2016 – hvor Belgia hadde den dyreste stallen i turneringen med hensyn til overgangssummer – begynte folk å snakke om en spillergruppe som underpresterte.

Det at overmakten ble lille Wales, forsterket bare inntrykket.

Ingen unnskyldninger

Derfor har presset på Belgia vært så stort i Russland. Unnskyldningene om at de har manglet erfaring i turneringer har falt bort. Med Roberto Martínez i sjefsstolen og spisslegenden Thierry Henry som assistent har de nok av kompetanse på trenerbenken.

Men ville de innfri? Ville Kevin De Bruyne, den beste playmakeren i Premier League, prestere like bra for landslaget som for klubben Manchester City?

Ville driblefanten Eden Hazard være like ustoppelig som han er for Chelsea?

Et skikkelig svar kunne kun komme mot en tittelfavoritt. Seierne mot Tunisia, Panama og Englands B-lag i gruppespillet ga kun et par hint. Så møtte de Brasil.

Og så kom omgangen Belgia – og resten av verden – har ventet på så lenge.

Flaks og ferdigheter

For første gang spilte nemlig Belgia opp mot sitt beste. Navnene var like imponerende på banen som på papiret. Det tidlige selvmålet til Fernandinho lot dem ligge lavt og kontre – og så kombinerte Romelu Lukaku og Kevin De Bruyne i et nydelig mål.

Overalt på banen presterte nøkkelspillerne. Skadeskutte Vincent Kompany sto som en vegg i forsvaret, mens Hazard snurret rundt med svimle forsvarere. Når Brasil prøvde seg fra distanse, var Thibaut Courtois med på notene.

Belgia ledet 2–0 til pause. Dette kunne ingen kalle underprestering.

De falt riktignok sammen etter pause, mot et Brasil-lag som sannsynligvis har vært det beste i turneringen. Søramerikanerne brente enorme sjanser, mens Belgia hadde flaks.

Men det var det få belgiere som brydde seg om da fløyta gikk. Om de ikke fortjente seieren helt, viste de at de er kapable til å slå en stormakt som Brasil, og det er langt mer enn man kunne si i 2014 og 2016. Lenge har man mistenkt at Belgia har hatt evnen til å levere et slikt resultat, men de har aldri fått vist det.

Det er endret nå, med en seier som vil ta mye av presset fra spillernes skuldre. Med fornyet selvtillit har Belgia nå gode forutsetninger til å fortsette å leve opp til sitt potensial.

Og da er plutselig VM-tittelen et realistisk mål.