«Blacket ut» og våknet på togspor – vant NM-sølv uten ben

– Jeg «blacket» ut på festivalområdet. Da jeg våknet igjen litt senere, så våknet jeg på jernbaneskinnen rundt to kilometer fra festivalen.

– Jeg våknet rundt 30 sekunder før toget kom, fortsetter Simensen.

Sommerdagen i 2007 beskriver rullestolrugbyspilleren selv som tragisk.

For rett før avslutningen av den berømte Roskilde-festivalen gikk det meste galt for Simensen.

– Jeg hadde drukket ganske tett siste dagen og hadde planen klar: Jeg skulle se det norske bandet «Datarock» på en av de siste konsertene. Men jeg hadde drukket hele dagen, så jeg mistet kontroll over alkoholinntaket, beskriver han til NRK.

– Er dette en drøm?

Rogalendingen, som da var 26 år, mistet kontrollen inne på festivalområdet, og det neste han husker er at han våkner opp på en togskinne.

– Jeg fikk bare våknet, gnidd meg i øynene og kikket rundt og bare «hæ, hvor er jeg hen», før jeg så lyset av toget som kom i full fart, sier han.

Så kjørte toget over bena hans og slengte den unge nordmannen vekk fra skinnene.

Ett etter ett, så han vinduene på det store fremkomstmiddelet passere forbi. Simensen var bevisst, men skjønte likevel ikke helt hva som hadde skjedd.

– Til slutt fløy den siste vognen forbi med det røde baklyset og så tenkte jeg «Hæ, er ikke det rart. Ja, ja, jeg får komme meg tilbake til festivalen». Da jeg skulle reise meg, skjønte jeg at jeg ikke har ben. Da er det liksom bare «hæ». Jeg måtte klype meg i armen og spørre «er dette en drøm?»

«Nei, det er det jo ikke», konkluderte han raskt.

– Holdt ut i 45 minutter

Han forteller at erfaringene fra militæret kom til nytte da han skjønte hva som hadde skjedd. Punkt én var å sjekke skaden, punkt to var å komme seg i sikkerhet.

– Punkt tre var «hvor er mobilen min?». Mobilen lå i en sidelomme i buksa ... Jeg prøvde å kikke etter beina mine, men det var jo ikke sjans, minnes Simensen.

Da bena var borte, tok det tid, lang tid, før noen i det hele tatt oppdaget han. I mørket på en togskinne i Danmark, var 26-åringen vanskelig å få øye på. Ifølge Simensen tok det 45 minutter før han fikk hjelp.

– Det gikk syv tog forbi meg og det var ingen som så meg. Det var ganske mørkt og jeg hadde mørke klær. Til slutt kom det et tog som jobber på jernbanelinja, jernbaneverkets tog. De kom ganske sakte, så det oppdaget meg og ringte inn. Det tok vel tre minutter og så lyste det blått overalt.

Da ambulansen kom ble han hevet på en båre. Og utrolig nok, var han fortsatt ved bevissthet.

– Jeg kunne blødd i hjel og alt, men det gikk over all forventning.

Simensen har tidligere fortalt om ulykken til Dagbladet.

– Sang «Tore Tang»

Han mener deler av grunnen til at det ikke gikk ordentlig galt, var toghjulenes tykkelse og varme. Det gjorde at det dannet seg en svart skorpe over sårene og at det ikke blødde så mye.

Simensen minnes spesielt en ting fra da han ble båret opp en skråning ved ulykkesstedet.

– Jeg fikk noe morfin, og så kan det skje absurde ting når man er i sjokk, så jeg begynte å synge «Tore Tang» for full hals. Jeg var sikkert litt letta også.

14 timer senere våknet han på Rigshospitalet i København. Der hadde faren, moren og den mellomste broren tatt turen.

– Jeg husker det danske politiet kom. De skulle spørre om det som hadde skjedd og om det lå noe kriminelt bak dette her. Da sa jeg «Ja, jeg har en anmeldelse å rapportere, noen har stjålet mine ben»! Det synes ikke han var litt morsomt en gang.

Tok NM-sølv

For snaut halvannet år siden fant Simensen en stor lidenskap for rullestolrugby. Og under NM-veka i år, tok han sølv med laget sitt Rolling Thunder, som han også trener.

– Det var helt episk. Vi har bare holdt på i halvannet år. Det var helt enormt, sier han om mandagens sølvbragd.

Når NRK møter rogalendingen snakker han åpent om hendelsen i 2007 og hvor mye rullestolrugbyen har betydd det siste året. Han mener selvironi har blitt en del av hverdagen.

– Den selvironien letter veldig på det deprimerte som følger med.

Nå deler han ambisjonene og drømmene for rugbyen videre.

– Jeg ser fremover på at jeg også utvikler meg videre som trener. Vi skal på et trenerkurs i august. Jeg tenker å bli med våre spillere som er på landslaget og assistere landslagstreneren.