NRK Meny
Normal

– Tittelrivalene har skutt seg selv i foten

KOMMENTAR: Chelsea har vunnet Premier League ved hjelp av logisk og pragmatisk tenkning, både på og utenfor banen. Mot svake tittelrivaler var det mer enn nok.

Eden Hazard

JUBEL: Eden Hazard feirer det avgjørende 1-0-målet mot Crystal Palace søndag.

Foto: Alastair Grant / Ap

Laster innhold, vennligst vent..

Det finnes et uttrykk i England om folk som vender tilbake til klubber hvor de én gang hadde suksess: «Never go back». Situasjonen er klassisk. En trener returnerer for å gjenskape tidligere triumfer ved velkjente metoder. Prosjektet kollapser, før han mister jobben og ødelegger deler av sin legendestatus i klubben.

Moralen er at man har mer å tape enn å vinne. Gi deg mens leken er god.

FOOTBALL/ Hull City v Chelsea - Barclays Premier League

SUKSESSKJØP: Diego Costa har vært en suksess i Chelsea fra første spark på ballen.

Foto: Andrew Yates / Reuters

Prinsippet ble selvsagt presentert for José Mourinho i 2013 da han ble ansatt i Chelsea, klubben han ledet til en første ligatittel på 50 år, i 2005, og en ny tittel i 2006. «Ikke si det til Jupp Heynckes», responderte portugiseren, og viste til tyskeren som vendte tilbake til Bayern München og vant «The Treble» i 2013. Det fantes unntak. Mourinho var ikke bekymret.

Les også: Chelsea kronet som Premier League-mester

Tenkte langsiktig

Dette var alltid en annerledes utfordring. Troppen var endret og det finansielle landskapet forandret. I 2004 hadde «The Special One» stormet inn dørene som en cowboy i en saloon. Nå trådte han mer varsomt.

Han snakket om stabilitet, perspektiv og strategisk pengebruk. Han advarte at Chelsea neppe ville vinne tittelen umiddelbart, og krevde tålmodighet.

For de fleste trenere handler dette om tre eller fire år. Mourinho trengte to.

Slaget på overgangsmarkedet

Historikken antydet at Mourinho ville vinne tittelen i sitt andre år. Han hadde allerede gjort det i Porto, Chelsea, Internazionale og Real Madrid. Men stallen han overtok var i ubalanse, og UEFAs finansielle regler betydde at spillere måtte selges før nye kunne kjøpes.

I løpet av den første sesongen, som endte med tredjeplass, demonstrerte klubben den egenskapen som skulle vinne dem tittelen senere: Se hva du mangler, og så finn det.

Det første eksempelet ble Nemanja Matić. Det var åpenbart at midtbaneleddet trengte en defensiv ballvinner, så Chelsea skaffet nettopp det, ved første anledning.

Britain Soccer Premier League

MIDTPUNKT: Nemanja Matic ble tidlig hentet inn for å stabilisere midtbanen til Chelsea.

Foto: Rui Vieira / Ap

Også i fjor sommer forsterket de troppen. Salgene av Juan Mata, David Luiz og Kevin De Bruyne skaffet store summer som kunne reinvesteres. Kun Filipe Luís ble skivebom. Spissene slet, så de hentet Diego Costa, Loïc Rémy og Didier Drogba. Laget trengte en playmaker, så de kjøpte Cesc Fàbregas. Selvsagt kalte de tilbake Thibaut Courtois, en av verdens beste keepere.

Om tittelracet i Premier League kan sammenlignes med en krig, vant Chelsea det viktigste slaget på overgangsmarkedet.

Konkurrentene mislyktes

Det hele virket enkelt, men en lignende logikk ble ikke alltid brukt av tittelrivalene. Arsenal trengte flere måneder på å skjønne at en ballvinner – som Francis Coquelin – ville balansere midtbanen.

Manchester City brukte en formue på midtstopperen Eliaquim Mangala, og startet så sesongen med kun tre spisser i stallen.

Manchester Uniteds prosjekt trengte alltid tid til å fungere, men det lave antallet midtstoppere hjalp ikke. Og jo mindre sagt om Liverpools rekruttering, jo bedre.

Fra show til sjakkspill

Dermed var Chelsea favoritter før en eneste ball hadde blitt sparket. Stempelet ble bekreftet umiddelbart. De blåkledde vartet opp med festfotball borte mot Burnley, og fulgte opp med 2-0 mot Leicester, 6-3 mot Everton og 4-2 mot Swansea.

Helt frem til januar var Chelsea best, både resultatmessig og spillemessig.

Så endret tonen seg. I januar spilte laget flere åpne kamper, spesielt 5-3-tapet borte mot Tottenham, og 1-1-kampen på Anfield i ligacupen, som fint kunne endt 4-4. Chelsea hadde knapt rotert laget, og utover februar virket spillerne slitne. Fàbregas var tom for energi, og snart ble Diego Costa skadet.

Ledelsen sto i fare for å forsvinne.

Det var logisk å reagere, så Mourinho gjorde spillestilen mer defensiv. De kaotiske kampene ble forvandlet til strategiske sjakkspill hvor Mourinho ofte gjorde det vinnende trekket. Mellom 5-0-seieren mot Swansea 17. januar og 3-1-seieren mot Leicester 29. mars, spilte Chelsea 11 ligakamper uten å tape.

I den perioden vant de heller aldri med mer enn ett mål.

FOOTBALL/ Arsenal v Chelsea - Barclays Premier League

TENK DA EDEN: Jose Mourinho kan knyte igjen sekken, når enkeltspillere som Eden Hazard gjøre det utrolige.

Foto: Eddie Keogh / Reuters

En nødplan ved forlis

Dette betydde at den estetiske verdien var borte. Spillestilen var lite glamorøs, og mot slutten av oppgjøret på Emirates stadion, hvor Chelsea spilte for 0-0 og fikk det, sang Arsenal-fansen «Boring, boring Chelsea». Men Mourinho tar heller en upopulær seier enn et populært tap. Og den taktiske justeringen hadde vært nødvendig.

«Vi har gradvis mistet balansen i laget vårt», forklarte han før kampen. «Når du mister viktige brikker, mister laget visse kvaliteter. Byttet av spillestil har vært en konsekvens av disse tingene».

Alternativet hadde vært å angripe mens forsvaret lekker. Premier League-historien har eksempler på offensive lag som har mistet store forsprang i toppen, fordi de ikke har hatt en solid defensiv grunnmur når andre mekanismer svikter.

Husk for eksempel Kevin Keegans Newcastle i 1996, som kollapset og tapte tittelen til Manchester United, og som var kjent som «The Entertainers».

Alternativet til Keegans filosofi er taktisk fleksibilitet og pragmatisk kampledelse. Dette er en mulighet for trenere som kan kunsten å forsvare seg.

«Når du er ute på havet uten båt, så trenger du noe å holde fast i for å overleve», la Mourinho til. «En flåte. I fotball er dette lagånd og strategi».

Kald rasjonalitet

Denne tankegangen reflekterer Chelseas mentalitet siden Mourinho ankom i 2013. Det finnes en kald rasjonalitet om hva laget trenger til enhver tid, og en evne til å tilføre dette, samme hva andre synes. Dette gjelder både med hensyn til spillerkjøp og spillestil.

Dette bør være en tankevekker for enkelte lag, spesielt Arsenal, som sjelden kan klandres for å være for pragmatiske.

Argumentet om «Boring Chelsea» fra Emirates blir fort en mekanisme for å dekke over spriket i prestasjoner mellom de to klubbene. Det er verdt å huske at sesongen før Mourinhos tilbakekomst, endte Chelsea kun to poeng foran Arsenal på tabellen. De startet praktisk talt likt.

Siden har Mourinho brukt to år på å vinne den ligatittelen Wenger har jaktet siden 2004. Det er betydelig.

Ikke alt har gått knirkefritt. Dette Chelsea-laget ligger fortsatt et hakk under mannskapet som slo Arsenals «Invincibles» og tok 95 poeng i 2004/05. Men dette er en liga hvor nivået er lavere enn på lenge, hvor stjernene lokkes til La Liga, og hvor tittelkandidater skyter seg selv i foten.

Og da er sunn logikk og pragmatisme mer enn nok.

Laster innhold, vennligst vent..

Siste nytt

Sendeplan

Kl. Program Kanal