Det har vært mange spørsmål rundt Chelseas formasjon og laguttak i kjølvannet av Mourinhos ansettelse i juni. To måneder senere begynner et bilde å komme til syne.

Enkelte ting vet vi allerede. I forsvar vil Mourinho bruke fire spillere, og verken salg eller kjøp forventes. På topp slåss Romelu Lukaku og Fernando Torres om rollen som alenespiss – med mindre Wayne Rooney lokkes vekk fra Old Trafford.

På midtbanen er situasjonen imidlertid mer komplisert. Det finnes mange ulike spillertyper, men få av dem utfyller hverandre. Mourinho har oppgitt 4-2-3-1 som sitt favorittsystem – men sier han kan «snu trekanten» og vende om til 4-3-3. Begge har blitt benyttet i treningskamper.

Dette er et større tegn på usikkerhet enn fleksibilitet. De to systemene inneholder nemlig store taktiske ulemper med hensyn til Chelseas spillermateriale.

• Hva tenker du om José Mourinhos gullsjanser med Chelsea kommende sesong? Si din mening i kommentarfeltet under artikkelen!

Balanseproblemet

Det har oppstått en fundamental ubalanse på Chelseas midtbane de siste årene. Skiftende formasjoner og nye trenere har fylt stallen med spillertyper som ikke passer hverandre. Dette har bidratt til en defensiv sårbarhet som må fikses om tittelen skal hentes hjem.

Defensivt passer et 4-3-3 system Chelsea meget godt. John Obi Mikel er ideell for den dyptliggende midtbanerollen, hvor han vinner dueller og kontrollerer det oppbyggende spillet. Den samme midtbanerollen i 4-2-3-1 setter imidlertid for store krav til mobilitet, og tvinger Mikel ut i brede posisjoner for å hamle opp med raske, tekniske spillere. Mikel er statisk, og er bedre til å okkupere en sone enn å dekke store områder.

Ramires er det motsatte, men passer også inn i 4-3-3. Brasilianerens vanvittige energi og arbeidskapasitet utnyttes perfekt i dette systemet, hvor de viktigste defensive oppgavene overlates til Mikel. Som dyptliggende midtbanespiller i 4-2-3-1 har Ramires verken disiplin eller posisjoneringsevne til å gjøre jobben effektivt. Han løper ironisk nok for mye, og legger igjen hull i midtbanen. Det samme gjelder til en viss grad Michael Essien.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Midtbanerollen i 4-2-3-1 krever en blanding av defensive ferdigheter, taktisk disiplin og brukbar arbeidskapasitet; en slags kombinasjon av Ramires og Mikel. Det finnes ikke i Chelsea.

Ryddegutt søkes

Hvordan løser man problemet? Det er selvsagt mulig å spille 4-3-3, men det danner enda et dilemma: lagets viktigste rolle elimineres. Chelsea har investert tungt i spillere som Eden Hazard, Juan Mata og Oscar. Alle tre foretrekker rollen like bak spissen. I et 4-3-3 system tvinges samtlige spillere ut på kant.

Valget står derfor mellom å utnytte stallens offensive ferdigheter, eller de defensive. Analyserer man hva sjekkheftene har blitt brukt på de siste årene, blir det logisk å prioritere Mata & Co. En 4-2-3-1 formasjon inneholder også tre offensive posisjoner, i motsetning til de to kantrollene i 4-3-3.

Dette gir Mourinho et defensivt problem. Spillere som Mikel og Ramires er isolert sett ikke sterke nok til å gi portugiseren den stabiliteten som kreves – spesielt nå de spilles ute av posisjon. Begge er glimrende spillere, men ingen av dem har kombinasjonen av klokskap og dynamikk som har vært fellesnevneren i Mourinhos tidligere lag, hvor spillere som Costinha (Porto), Claude Makelele (Chelsea) og Esteban Cambiasso (Inter) har ryddet unna angrep etter angrep.

Det er slike spillere som gjør Mourinhos lag så vanskelige å bryte ned. De er analytiske nok til å følge Mourinhos instrukser, og disiplinerte nok til å følge krevende slagplaner gjennom 90 minutter. Ryktebørsen har hostet opp navn som Sami Khedira, Xabi Alonso og Daniele De Rossi, og alle ville gitt Chelsea tyngden og autoriteten som kreves.

Det offensive puslespillet

Fremover har Chelsea nok av kvalitet. Spørsmålet er hvordan Mourinho kan utnytte det på best mulig måte.

Chelsea-sjefen foretrekker kantspillere som skjærer innover og oppsøker skuddmuligheter. Om denne trenden skal følges, blir Mata spillende på høyrekanten – hvor han kan bruke venstrebeinet. På venstrekanten har Mourinho nyervervelsen André Schürrle, Hazard, Kevin De Bruyne og Oscar. Victor Moses kan spille på begge flanker.

Alle er glimrende kandidater.

Enkelte spillere passer Mourinhos lag bedre enn andre. Både Hazard og Schürrle glir perfekt inn i portugiserens filosofi om å satse hardt på overganger og omsetninger fra forsvar til angrep. Begge er lynhurtige, kreative og livsfarlige en mot en. På samme måte som Joe Cole, Damien Duff og Arjen Robben herjet med engelske forsvar under Mourinhos første periode i England, vil Hazard og Schürrle få tildelt lignende roller i laget.

Et større spørsmål er hvem som får plassen like bak spissen. De mest naturlige valgene er Oscar og Mata. Historikken tilsier at Mourinho sjelden vil spille begge samtidig. Hvert lag portugiseren har trent har hatt én ubestridt magiker: Deco briljerte i Porto; Frank Lampard dominerte i Chelsea; Wesley Sneijder stod bak det kreative i Inter; Mesut Özil var hjernen i Real Madrid.

En trend hos Mourinho er å omringe slike spillere med dynamiske vinger som går på løp og utfordrer mye en-mot-en. Å spille Mata og Oscar samtidig kan forandre denne balansen, og reise spørsmål om lagets fysikk og arbeidskapasitet. Det blir derfor spennende å se om Mourinho vil bruke begge, eller rotere fra kamp til kamp.

Et nytt Chelsea

Da Mourinho ankom vest-London i 2004 hadde han akkurat vunnet mesterligaen gjennom råsterkt forsvarsspill og effektiv kontringsfotball. Verdiene ble overført til et Chelsea-lag som ble bunnsolide bakover og nådeløse til å straffe defensive feilgrep.

Etter opphold i Inter og Real Madrid vil Mourinho returnere som en mer fleksibel trener. Spesielt i Madrid måtte han introdusere spillemønstre som kunne bryte ned organiserte motstandere gjennom etablert angrepsspill. Kontringsfotballen var der ennå, men med hensyn til trenerferdigheter ga det Mourinho nye strenger å spille på.

Denne personlige utviklingen, samt Roman Abramovitsjs krav om underholdende fotball, vil sannsynligvis gjøre Chelsea til et annerledes lag enn Mourinhos mannskap i 2004/2005 sesongen. Det fysiske maskineriet er blitt erstattet med en mer teknisk og sårbar modell, som fort kan få likhetstrekk med fjorårets Real Madrid-lag.

Mourinhos fotballfilosofi kan imidlertid ikke fungere uten optimal balanse på midtbanen, og Chelsea trenger spillere som kan danne en defensiv plattform for de offensive talentene. Bli ikke overrasket om klubben henter enda en midtbanespiller før sesongen sparkes i gang.