Om José Mourinho hadde blitt fotballspiller, kunne han fort hatt flere fellestrekk med Diego Costa.

Begge er fightere. De elsker konfrontasjoner. De frykter ingen. Og de har en vulkansk vinnervilje som ofte setter dem på kanten av regelverket.

Om portugiseren etterlyste en spiller som symboliserer den mentaliteten han ønsker å se i laget, så har han fått nettopp det.

Costa passer perfekt inn i Chelsea. Det er ikke bare innstillingen. Spanjolens kombinasjon av råsterk fysikk og mobilitet gjør han kapabel til å skape ting på egen hånd. Det er slike spisser som tradisjonelt sett har blitt foretrukket av Mourinho.

Dette er ingen tilfeldighet. For mens karismatikeren mestrer defensiv organisering, kan lagene hans ofte gå tomme for idéer fremover. Dette kostet Chelsea ligatittelen forrige sesong. Costa kan bli trumfkortet som løser problemet.

Har måttet slåss for alt

Mourinho må ha innsett dette for lenge siden. Allerede i januar visste treneren at det fantes en mulighet til å signere Costa fra Atlético Madrid på sommeren. Klubben pinte seg gjennom resten av sesongen uten å kjøpe en spiss.

Det kan virke som om Mourinho ser noe av seg selv i den Brasil-fødte spissen. Begge har måttet kjempe seg oppover. Mourinho hadde aldri en storslagen spillerkarriere å henvise til. Costas gjennombruddssesong kom så sent som i fjor, da han var 24.

– Han har ikke blitt gitt noe gratis. Han gikk aldri til en storklubb og fikk en stor sjanse. Han måtte slåss for alt, sa treneren i juli.

Ifølge Mourinho gjør dette Costa klar for alle mulige ting. Han lovpriser spissen som et modent sluttprodukt som ikke lenger trenger mentorer.

– Hvis du ser han på TV, er det hans fysiske og psykologiske profil som umiddelbart står frem. En stor, sterk fyr som bruker kroppen, angriper rom, holder på ballen og presser folk. Men ser man nærmere, er han mye mer. Bevegelsesmønsteret er utrolig. Intelligensen er forbløffende.

Trenger ingen service

Isolert sett er disse kvalitetene verdifulle. Men det er kombinasjonen av dem som gjør Costa spesiell. Han er en av få spillere som kan utgjøre et angrep alene.

Andre spisstyper trenger ofte støtte bakfra. Små og raske spillere ønsker stikkpasninger; hodesterke angripere fores med innlegg. Om de isoleres, kan de slite med å skape sjanser.

Costa trenger ingen service. Han kan lage gull av gråstein. En klarering mot flaggsonen kan forvandles til en sjanse. Costa er rask nok til å nå ballen; sterk nok til å holde unna forsvarspillere; teknisk og smart nok til å drible seg forbi; kald nok til å avslutte.

Alt som kastes mot ham, jages opp. Klareringer, andreballer, langpasninger. Han slutter aldri å krige. Han dunker unna robuste midtstoppere, drar dem ut mot sidelinjen og utfordrer. Han er god med ryggen mot mål. Han er sterk som en okse, men mestrer samtidig det å konstruere frispark.

Som kontringsspiller er han ideell. Forrige sesong scoret Atlético Madrid en rekke mål ved å løfte enkle baller over forsvaret eller spille lure stikkpasninger til Costa. Spissens styrke, mobilitet og dribleferdigheter ordnet ofte resten.

Samme hvor defensivt Chelsea spiller, vil det alltid finnes håp om at Costa kan skape noe.

Mourinhos svakhet

Dette er ekstremt viktig for Mourinho, fordi det styrker den fasen av spillet han tradisjonelt sett er svakest på som trener.

Kompetansen hans ligger i det defensive. Ingen analyserer motstanderen som Mourinho. Få er like flinke til å organisere laget og drille forsvaret. Både Porto og Internazionale var vonde å trenge gjennom på vei til sine mesterligatriumfer. I Mourinhos debutsesong for Chelsea, i 2004/05, slapp laget inn 15 mål på 38 ligakamper.

• Les også: Slik har van Gaal snudd opp ned på United

Chelsea var igjen solide i 2013/14. De slapp inn 27 ligamål – 10 færre enn noe annet lag.

Men offensivt er strategien ofte noe enkel. Det handler om kontringer, individuelle ferdigheter og straffing av defensive feil. Man finner ikke de raffinerte bevegelsesmønstrene som regisseres av Arsène Wenger og Manuel Pellegrini.

Dette ble straffet forrige sesong. Ligagullet ble tapt på den kreative kompetansen: evnen til å bryte ned svakere motstandere, spesielt i etablert angrep. På Stamford Bridge tapte Chelsea poeng mot West Bromwich, West Ham, Sunderland og Norwich.

Ønsker «ekte» spisser

Generelt sett løser Mourinho dette ved å kjøpe spisser som kan skape ting alene. Spillere som Didier Drogba, Zlatan Ibrahimović og Diego Milito. Spillere som kan ta ned en lang ball, holde forsvarere unna og smelle inn et langskudd, slik at laget vinner 1-0.

Så godt liker Mourinho denne spisstypen, at han hentet Emmanuel Adebayor på lån til Real Madrid. Og det da han hadde Gonzalo Higuaín og Karim Benzema.

Denne preferansen kan blant annet forklare hvorfor Romelu Lukaku ble solgt. Belgieren er dyktig i bakrom, men er for endimensjonal til å brukes som alenespiss i Mourinhos system.

Forrige sesong ble resultatet at Mourinho måtte klare seg uten det han kalte en «ekte» spiss. Han ønsket å kontre, men hadde ingen spiss å kontre på. Han kunne slå langt, men hadde ingen han trodde kunne gjøre jobben som oppspillspunkt.

Nå har han begge deler. Med Costa på topp, kan Mourinho fokusere på å holde nullen, vel vitende at noe alltid vil skapes fremover.

En ny helt?

Det finnes paralleller mellom Costas rolle og den Didier Drogba hadde i Mourinhos første periode i Vest-London.

Spillerne er forskjellige – Drogba er bedre i lufta, Costa er bedre langs bakken – men evnen til å binde opp forsvarsspillere og vinne kamper på egen hånd kan sammenlignes.

Det betyr ikke at Costa er like god som Drogba. Det betyr heller ikke at han kommer til å bøtte inn mål, som Luis Suárez. Men kvalitetene han tilfører laget bør gjøre Chelsea mye mer effektive enn forrige sesong.

Et tiår har passert siden Chelsea hentet Drogba fra Marseille. Mer romantiske typer som Andrej Sjevtsjenko og Fernando Torres har kostet flesk, men ingen har slått til. Det kan argumenteres at klubben ikke har truffet på et skikkelig spisskjøp siden 2004.

Nå kan ventetiden være over.