Drange mener norske utøvere har «ufortjent stor tillit» til antidopingsystemet

• Drange svarer på dine spørsmål i nettmøte på NRK.no fra ca klokken 19.50 i kveld. Klikk her for å lese svarene!
  

– Norske, rene utøvere har veldig tillit til at antidopingssystemet. Det er en tillit systemet ikke har gjort seg fortjent til. Hadde de visst hvor svakt det er og hvor lett det er å jukse, da hadde de protestert høyt, sier Mads Drange.

Den tidligere dopingjegeren har skapt overskrifter med sin nye bok «Den store dopingbløffen».

Mest oppmerksomhet har han fått for historien om da han angivelig fant tegn til bloddoping hos flere norske toppidrettsutøvere i 2007.

Bodde på venners sofa for å skrive bok

NRK.no fulgte forfatterdebutanten gjennom hektiske timer torsdag. Dagen startet med intervjuer allerede klokken seks om morgenen, og etter det har det gått slag i slag. Kvelden avslutter han med nettmøte på NRK.no.

Flere ganger ramser han opp svakhetene ved antidopingsystemet han jobbet med i ti år.

Et system som til slutt frustrete ham så mye at han sa opp jobben, solgte leiligheten og flyttet fra sofa til sofa hos venner - for å få tid og råd til å skrive en hel bok om temaet.

Men 32-åringen har måttet tåle krass kritikk fra flere hold for innholdet i boken. Blant annet har flere idrettsutøvere stilt seg kritiske til at han anonymiserer utøverne han mistenkte for doping.

– Jeg synes det er litt spesielt å henge ut en hel idrettsnasjon i ei bok der han ikke nevner navn, men sier at noen norske idrettsutøvere mest sannsynlig er dopet, sier Eldar Rønning til NRK.no.

Flere utøvere sier også de er uenige i Dranges påstander om at det er lett å dope seg i Norge.

– Det er en annen tro enn jeg lever i, i hvert fall. Jeg tror at så ofte som jeg blir testet, og så ofte jeg ser andre blir testet, er det umulig å dope seg uten å bli tatt. Jeg kan ikke stille på startstrek med en annen holdning eller tro, sa langrennsløper Martin Johnsrud Sundby da han ble konfrontert med innholdet i boken.

• Les også: Gjør ikke dette for å henge ut norsk idrett

Drange sier han forstår holdningen, men mener den er naiv.

– Jeg hører utøverne si at det ikke kan foregå doping, men det er nettopp derfor jeg skriver denne boka. De rene utøverne tror ikke det kan skje fordi de blir jo testet så ofte og derfor regner med at systemet fungerer, sier han, før han understreker:

– Jeg tror heller ikke det har foregått organisert doping i Norge, for det er miljøet altfor gjennomsiktig til, og det er gode holdninger i toppen. Doping er et lite problem i norsk idrett, men det har pågått i en liten grad.

– Systemet har aldri fungert

Store deler av boken hans er viet et bredt innsyn i antidopingarbeidet både i Norge og internasjonalt - som Drange mener er så dårlig at det kun fungerer som et «alibi for idretten».

– Jeg vil gi folk et innblikk i et system som ikke fungerer, og som aldri har fungert. Det fungerer kun som et alibi utad for idretten, sier han, og utdyper:

– Jeg håper boken min kan gjøre at det stilles høyere krav til antidopingarbeidet. Jeg tror rene utøvere hadde protestert både mot WADA (det internasjonale antidopingsystemet) og alle særforbundene om de visste hvor lite som fungerer, sier han.

Det er flere faktorer som gjør at Drange mener det omtrent er fritt frem for å dope seg, både i norsk og internasjonal idrett.

– I svensk idrett gjennomførte de blant annet bare 25 EPO-tester i fjor, fordelt på alle idretter og alle utøvere. Det sier seg selv at da er sjansen for å bli tatt liten. I Norge gjorde vi 170 tester, men vi skulle gjerne gjort flere. Et annet eksempel er at det ikke gjennomføres blodprøver i en stor idrettsnasjon som Nederland, og at England kun har 160 blodprofiler fordelt på hele idretten sin, sier han.

Drange mener også det er helt feil at det er under store mesterskap utøverne testes aller mest.

– I OL ble det gjort 6000 tester. Men de fleste som doper seg doper seg i forkant av store mesterskap, og sporene av midlene er for lengst borte når de da blir testet i konkurranse. Man bør teste utøverne når de har treningsperiodene sine.

– Tar for lang tid

Det store problemet mener han imidlertid er at dopingjegerne stadig havner bakpå utviklingen og ikke har gode testmetoder for dopingmidlene som utvikles.

– Det tok 12 år å få på plass en EPO-analyse, ti år å utvikle en veksthormonanalyse og flere år å få opprettet et regelverk for blodprofiler. Det trengte ikke å være sånn, for man har kunnskap, men det tar for lang tid å få ting i gang, sier Drange.

Årsaken til dette skyldes blant annet dårlig økonomi.

– WADA har et budsjett på 60 millioner kroner. Når man sammenligner det med fotballoverganger på opp mot 800 millioner kroner skjønner man at det ikke står i proposjon til idretten.

– Det er idretten som har sviktet og ikke satt av nok ressurser og ikke vært villige nok til å satse på antidopingarbeidet. Det finnes nok ressurser i de store forbundene til å drive mer antidopingarbeid, mener Drange.

Anders Solheim, leder i Antidoping Norge, medgir at antidopingarbeidet kan bli bedre.

– Vi er enig i mange av hans betraktninger om at antidopingarbeidet bør bli bedre, sier han, og nevner blant andre Lance Armstrong-saken og Marion Jones som eksempel.

– Vi skulle gjerne sett at det hadde gått fortere og at vi hadde kommet lenger i antidopingarbeidet enn det vi har gjort. Jeg opplever at han ønsker å sette fokus på det som fungerer og det som ikke fungerer i antidopingarbeidet, både nasjonalt og internasjonalt, sier Solheim.