Drange hevder han fant tegn til doping hos norske utøvere

Det var i 2007 den tidligere dopingjegeren Mads Drange gjorde de angivelige funnene som skal ha fått alarmklokkene til å ringe i lokalene til Antidoping Norge.

Hendelsen når offentligheten for første gang i Dranges nye bok «Den store dopingbløffen», som han har forfattet etter at han sluttet i jobben som leder av kontrollavdelingen i Antidoping Norge i fjor sommer.

– Tegn til EPO og bloddoping

Drange hadde fått i oppgave å sette opp et nasjonalt blodprofilprogram. Han begynte derfor å kikke på bloddata fra norske utøvere.

• Les også: Drange slakter det internasjonale dopingarbeidet i ny bok

Etter å ha sett på utviklingen av bloddataene over tid, skal han ha fått opp en del resultater som fikk ham til å sperre opp øynene.

Noen av profilene viste nemlig unormale variasjoner over tid – noe som kan være tegn på bruk av EPO eller blodoverføring.

Og noen av disse utøverne skal fortsatt være aktive, ifølge Drange.

«Overraskelsen var derfor stor da jeg etter hvert støtte på profiler med en betydelig større variasjon, og ofte med store svinginger på kort tid som verken stemte overens med høydeopphold, sykdom eller andre faktorer», skriver Drange.

Blodverdiene stammet fra 2001 og fremover. Det blir ikke nevnt hvilke idretter utøverne skal ha drevet med.

«Flere ganger måtte jeg dobbel- og trippelsjekke om det jeg så stemte, for etter å ha prøvd alle mulige forklaringer klarte jeg ikke å finne annet svar på disse resultatene enn bloddoping».

Drange hevder han fant tegn til både EPO og blodoverføringer i de norske profilene. I tillegg skal de ha stemt godt overens med viktige konkurranser og mesterskap.

«Mistanken begynte å bli sterk nok til at jeg følte et ansvar for å ta det videre», skriver han.

Eksterne forskere fant EPO-spor

En ettermiddag i 2007 tok han derfor med seg funnene til Anders Solheim, leder av Antidoping Norge, og sa: «Jeg tror det er noen som prøver å lure oss.»

De to skal deretter ha kontaktet påtalenemnda. De anonymiserte profildataene ble også sendt til andre forskere, som også ga tilbakemelding på at også de så tegn til bruk av EPO hos minst tre av utøverne.

Drange skjønte imidlertid kjapt at saken ville bli henlagt, ettersom det på tidspunktet ikke var klare regler for hvordan man kunne opprette dopingsaker på grunnlag av unormale blodverdier.

«På grunn av formelle krav i regelverket ble alle bloddata fra tidligere diskvalifisert som bevis i en dopingsak. I alle fall på papiret. Den viktigste formelle grunnen var at prøvene var analysert på et sykehus og ikke et akkreditert antidopinglaboratorium, noe som var et krav i henhold til WADA-koden», forklarer han i boken.

Kalte inn til møte

Informasjonen han hadde funnet ble først presentert påtalenemnda, som ikke kunne gjøre annet enn å anbefale fortsatt testing og oppfølging av utøverne med mistenkelige profiler.

Deretter ble WADA (det internasjonale antidopingbyrået) kontaktet og informasjonen videresendt til dem. Også Norges Idrettsforbund ble varslet om saken, skriver Drange.

Høsten 2008 møttes Drange, Solheim, generalsekretær i Idrettsforbundet Inge Andersen og organisasjonssjef Erik Eide i forbundets lokaler. Profilene og ekspertuttalelsene ble presentert, og Drange beskriver stemningen i lokalet som trykket.

«Vi satt altså på informasjon om både eldre og fremdeles aktive utøvere som mest sannsynlig dopet seg i dag, eller hadde dopet seg tidligere, men informasjonen var av en sånn karakter at det var umulig å ta den videre på noen annen måte enn å intensivere testingen», skriver han.

Han beskriver EPO-testingen på tidspunktet som å lete etter en nål i en høystakk, og at blodprofilene ikke gjorde nålen noe større.

«På vei ut av møtet ble vi takket for informasjonen og ønsket lykke til i arbeidet videre»

Fulgte utøverne i flere år

Drange satte deretter i gang en slags etterforsking på egen hånd. Etter møtet følte han seg overbevist om at han skulle klare å gå etter og ta de av utøverne med unormale profiler som fortsatt var aktive.

Likevel skulle det vise seg å bli langt vanskeligere enn antatt, noe han beskriver på denne måten:

«Jeg begynte i detalj å følge med på utøverinformasjonen, studere konkurranseplaner, analysere tidligere testtidspunkter og lete etter informasjon som kunne føre til at vi fikk en positiv prøve. Vi så etter hvert at flere av utøverne med unormale prøver ofte også hadde mistenkelig adferd i form av reisemønster og endring av utøverinformasjon i siste liten. Etter hvert kunne jeg i enkelte tilfeller forutse økning i hemoglobinkonsentrasjoner eller T/E-ratio, fordi jeg hadde sett mønsteret før og visste hva de gjorde. Likevel var det umulig å gjøre noe med dem det gjaldt. Urinprøvene kom tilbake negative hver gang, trolig fordi de brukte testosteron det ikke finnes analyse for, og blodoverføringer det var vanskelig å bevise direkte.»

Fra 2009 kunne blodprofiler brukes som bevis, men da var det for sent. Drange hevder at da endret også adferden til flere av de mistenkte seg. Han tror flere av dem sluttet å dope seg da.

«Det var frustrerende å sitte i Norge og se utøvere slippe unna fordi det internasjonale antidopingarbeidet manglet vilje til å få fortgang i utviklingsarbeidet, noe som var helt nødvendig for å kunne ta dem som jukset.»

Vil ikke kommentere ennå

NRK har vært i kontakt med leder i Antidoping Norge, Anders Solheim, som først vil kommentere saken senere i dag.

Leder i Norges Idrettsforbund, Inge Andersen, sier dette til NRK:

– Jeg har ikke hatt mulighet til å sette meg inn i boken, og kjenner derfor ikke til det som er skrevet. Jeg vil selvsagt gjøre det i løpet av de nærmeste dagene, skriver Andersen i en melding.

Han vil først uttale seg når han kjenner saken og innholdet i boken til Drange bedre.