– Det er ikke så mye som skal til for at barn og unge føler de blir lytta til. Vi trenger ikke alltid spesialister, det viktigste er å lytte til historien, sier psykologspesialist Anders Dovran ved ressurssesenteret RVTS Sør.
Han jobber med kompetanseheving av tjenestene i barnevern og barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Dovran har i flere år forsket på barndomstraumer.
– Når de har så stor indre smerte at kuttingen demper, fjerner vi barberbladene. Vi klarer ikke å gi dem en følelse av at vi forstår.
Debatten omkring hjelpa som gis barnevernsbarn har skutt fart etter at ei 15 år gammel jente under barnevernets omsorg drepte en 17-åring.
Ei 15 år gammel jente er sikta for å ha drept 17 år gamle Marie Skuland på Sørlandssenteret 26. juli. 15-åringen var under barnevernets omsorg, og har flere ganger tidligere truet med å hoppe fra broer.
Foto: Tom-Richard Hanssen Olsen / NRKDovran uttaler seg ikke om den konkrete saken, men sier det er svært mange unge som skriker etter hjelp:
– Ungdommene ber om mening og noe å tro på, og vi gir lykkepiller til den verste følelsen har gitt seg. Når de roper om relasjoner, setter vi dem på enetiltak, fortsetter Dovran.
Ville ha et fosterhjem
NRK er kjent med at 15-åringen ønsket seg et forsterhjem, men var i et såkalt enetiltak. Hun bodde i et hus på Hornnes, der hun var omgitt av ansatte fra barnevernet. Drapsdagen rømte hun til Kristiansand.
– Når det vi kaller behandling og omsorg, ikke oppleves som omsorg, har vi antakelig feilet, sier Dovran.
Han mener behandlere må vise medfølelse, bli personlige. Barn og unge vil bli verdsatt, ikke verdivurdert etter feilgrep, sier psykologspesialisten.
Helsetilsynet har satt igang tilsyn med barnevernet og helsetjenesten etter knivdrapet.
Smerten er for krevende
Mye av ansvaret hviler på systemene og de rammebetingelser som blir gitt, sier Dovran:
– Det så mye fokus på å sette en diagnose, at den videre behandlingen er det nesten ikke tid til. Jeg har de siste årene for ofte møtt slitne ansatte, både innen spesialisthelsetjenesten og i barnverntjenesten. De makter ikke å gå i dybden.
Han trekker frem rusfeltet, der ungdommene er i et langtidsløp i rehabiliteringen. I barnevernet og BUP er det lange ventelister, og press på behandlingstida.
Dovran mener det er forståelig at det kan være tungt og skulle virkelig gå inn i smerten:
– Den enkeltes historie og kompleksitet kan oppleves for krevende. Samtidig som vi må finne ut hva som skal til for at de føler de blir tatt på alvor. De trenger noen som lytter til deres historie.
