Kvinnefrigjøring og kjønnsroller på 1960-tallet
1960-tallet var en tid preget av endringer både politisk og i kulturlivet. Studentopprør, hippiekulturen, protester mot Vietnamkrigen og kampen for de svartes borgerrettigheter i USA, preget tiåret. Å være utfordrende, samfunnsengasjert og progressiv, ble en del av rockens identitet.
Den gryende feministbevegelsen og kampen for likestilling mellom kjønnene, preget også slutten av 1960-tallet. Kvinner kjempet for seksuell frigjøring og lik rett til arbeid som menn. Likevel tok det tid før likestillingen nådde rockescenen. Rocken forble mannsdominert med grupper som The Beatles og The Rolling Stones. Jentene var hylende fans. Om vi ser på tekstene til f.eks. The Beatles, finner vi at jenter ofte fremstilles som passive objekter, mens guttene har rollen som aktivt handlende subjekter. Lytt etter dette i låter som ”Hey Jude” og ”Here, there and everywhere”.
”Hey Jude”
”Here there and everywhere”:
gav oss imidlertid jentegrupper som Martha Reeves and The Vandellas og Diana Ross and the Supremes. I England var sangeren Marianne Faithfull et unntak. Hun fikk en internasjonal hit med låta ”As Tears Go by” i 1964. I 1966 ble hun kjæresten til Mick Jagger. Selv har hun gjort seg følgende refleksjon om hvilken rolleendring dette førte til for henne:
«When I finally run of with Mick Jagger, I felt I should stop working, because he was such a great star... I put my own ambition on hold and did what was required, which was to give him everything I had.» (O´Brien (1995) She Bop. The Definite History of Women in Rock, Pop and Soul, s. 97)
A strong groovy woman
Janis Joplin (1943–1970) gjorde bokstavelig talt sin entré på rockescenen under Monterey Festivalen i 1967. Med sin utagerende livsstil, sin direkte vokal og sitt sterke og til tider seksualiserte scenenærvær, utfordret hun 1960-tallets kjønnsrollemønster. Musikalsk står Janis Joplin i tradisjonen fra kvinnelige bluesvokalister som Ma Rainey, Bessie Smith og Big Mama Thornton. Dette hører vi tydelig i låta ”Ball and Chain”, som opprinnelig er skrevet av Big Mama Thorthon.
Big Mama Thorton ”Ball N´Chain”:
Her fra Janis Joplin framføring av samme sang under Monterey Festivalen i 1967:
Janis Joplins liv ble kort, konfliktfylt, og preget av rus, på tross av den musikalske suksessen hun opplevde med bl.a. låter som ”Piece of my Heart” og ”Mercedes Benz” (som ble spilt inn bare dager før hun døde av en overdose heroin i 1970). Hun hadde en utagerende livsstil med flere seksualpartnere og ble kritisert for det, og hun strevde for å bli regnet som ”en av gutta i bandet”. Samtidig ble en hel verden fascinert av den rå, musikalske urkraften hun førte med seg.
Å si at hun levde og døde i spenningen mellom 1960-tallets tradisjonelle kjønnsrollemønster og den gryende kvinnefrigjøringen, er kanskje å dra det litt langt. At hun åpnet muligheter for kvinnelige rockesangere som f.eks. Stevie Nicks (Fleetwood Mack), Beth Hart og Florence Welch (Florence and the Machine), er det liten tvil om. Følgende sitat gir oss likevel innsikt i noe av konflikten i Joplins liv:
«Everybody wanted this sexy chick who sang really sexy and had a lot of energy...and people kept saying one of the things about her was that she was just ”one of the guys”... that´s real sexist bullshit, cause that was fuckin' her head around. She was one of the women. She was a strong, groovy woman» (Gaar (1993): She´s a Rebel. The history of Women in Rock & Roll )
”I wanna be strong, I wanna laugh along” – fra objekt til subjekt
Kanadiske Joni Mitchell var en av de første kvinnelige artistene som skrev, spilte og produserte musikken sin selv. Hun tilhørte singer/songwritertrenden som preget overgangen fra 1960-tallet til 1970-tallet (se artikkelen ). I tekstene sine flyttet Mitchell fokuset fra politikk og verdensproblemer, som gjerne preget folkrockbevegelsen hun var en del av som helt ung, til å sirkle rundt store og små hendelser i eget liv. Vi lar låta ”All I want” fra albumet Blue være et eksempel på Mitchells subjektive selvrefleksjon:
Evnen til refleksjon uten å bli privat eller utleverende, kombinert med musikalsk kontroll over eget uttrykk, har inspirert mange senere singer/songwriters. I norsk sammenheng, er det naturlig å trekke fram Marit Larsen (bl.a. med albumet ”Joni was right”) og Maria Mena (bl.a. med albumet ”Growing Pains”) som eksempler på dette.
Den islandske artisten Björk sier at Joni Mitchell var en av dem som inspirerte henne til å begynne å lage musikk:
«(...)Joni created her own musikal universe with female emotion, energy, wisdom courage and imaginations. I found that very liberating»
”We should all be feminists”
Utsagnet er hentet fra en video som ble lagt ut på Madonnas hjemmesider i mars 2017. Madonna var, sammen med Michael Jackson, 1980-tallets store superstjerne (se ). Hun framsto som et provoserende sexsymbol som skapte debatt rundt egen person. Samtidig ble hun rollemodell for 1980-tallets moderne kvinneideal. Hun var sexy og samtidig selvbevisst, tøff og uavhengig.
Når vi snakker om Madonna, er det nesten umulig å skille det musikalske fra det visuelle. Madonna tok i bruk 1980-tallets mest effektive visuelle virkemiddel, musikkvideoen. Hun har fortsatt å utforske sammenhengen mellom musikk og visuelt uttrykk helt fram til nå. Et kjennetegn ved Madonna som artist er at hun gjenoppfinner og iscenesetter seg selv på stadig nye måter. Musikkvideoen er et viktig virkemiddel for å få til dette. Som Kjetil Garvik skriver i artikkelen ”The Artists of Posing”:
«Uforskammet nymfe i "Like A Virgin", Marilyn Monroe pastisj i "Material Girl", relasjonsorientert i "Papa don’t preach", uortodoks feminist i "Express Yourself", og ikke minst religionsovergrepskritisk i "Like A Prayer".»
På ulike måter formidler hun også et feministisk budskap. For å forstå hvordan Madonna utfordrer og bytter om på de tradisjonelle kjønnsrollene, er uttrykket ”the male gaze” relevant. Uttrykket brukes for å tolke litteratur, film og billedkunst og handler om å se kvinnen gjennom mannens blikk, noe vi også så eksempler på i tekster av The Beatles tidligere i artikkelen. La oss se på hvordan Madonna utfordrer ”the male gaze” i videoen til gjennombruddslåta ”Like a Virgin” fra 1984.
I videoen til ”Like a virgin” er det tydelig at kameraet representerer ”the male gaze”. Kameraets blikk følger Madonnas kroppskurver. Madonna lar seg imidlertid ikke passivt observere. Hun kikker tilbake, ser direkte inn i kameraet og synger: ”You´re so fine and you´re mine” og dermed blir Madonna den aktive. 60-tallets kjønnsrollemønster er snudd opp ned.
Madonna har utfordret stereotypiske holdninger til kjønnsroller i musikkbransjen ved å vise seg som et smart forretningstalent som tar kontroll over sin egen karriere. Allerede i 1992 startet hun sitt eget produksjonsselskap som blant annet inkluderer både plateselskap og filmselskap.
Vi lar en uttalelse fra det amerikanske TV-selskapet MSNBC oppsummere Madonnas betydning for jenter i populærmusikken;
«It's worth noting that before Madonna, most music mega-stars were guy rockers; after her, almost all would be female singers ... When The Beatles hit America, they changed the paradigm of performer from solo act to band. Madonna changed it back—with an emphasis on the female.»
Lady Gaga, Britney Spears, Christina Aguilera, Rihanna, Beyoncé og Miley Cyrus nevner alle Madonna som en viktig inspirasjonskilde.
Express yourself
I en artikkel som undersøker jenters roller i populærmusikken, er det naturlig å ta med noen ord om Annie Lennox (f. 1954). Annie Lennox hadde suksess med bandet Eurythmics på 1980-tallet. Eurythmics vakte oppsikt med sin elektronisk orienterte popmusikk, kombinert med Annie Lennoxs androgyne utseende. At kvinner opptrer i herreklær er ikke noe nytt. Den franske forfatteren George Sand gjorde dette allerede på 1800-tallet. Sand mente at herredressen gav henne innpass i kulturelle kretser som ellers bare var forbeholdt menn. Lennox selv har gitt uttrykk for at herredressen ikke var et feministisk prosjekt, men et verktøy hun brukte for å kunne fokusere fullt og helt på musikken. Bedøm selv:
”Sweet dreams (are made of these)” (1983):
Lady Gaga (f. 1986) har uttalt at, etter Madonna, ønsker hun å bli den neste til revolusjonere popmusikken. Hos Lady Gaga, som hos Madonna, henger musikk, sceneuttrykk og budskap sammen i en helhetlig performance, nærmest som et populærmusikalsk ”gesamtkunstwerk”. Men mens Madonna ofte er opptatt av kjønnsproblematikk og forholdet mellom kvinne og mann, ønsker Lady Gaga i større grad å være en talsperson for toleranse og åpenhet for alle grupper i samfunnet, uavhengig av f.eks. kjønn, rase eller seksuell legning.
”Born this way” (2011)
Girlpower
Spice Girls tok verden med storm med singelen ”Wannabe” i 1996. Med sitt budskap om vennskap og girlpower, ble de et verdensomspennende fenomen. Managementet bak Spice Girls, med Simon Fuller i spissen, satte etter audition sammen en jentegruppe som skulle konkurrere med boyband som Take That og Boyzone (se ). Spice Girls var et konstruert, kommersielt produkt.
Spice Girls´ kommersialiserte feminisme representerte en klar dreining fra seksuell frigjøring som vi finner hos f.eks. Madonna, mot fokus på vennskap og det å være del av et fellesskap: ”If you wanna be my lover, you gotta go with my friends”.
Budskapet om girlpower ble kritisert for å være en del av en kynisk markedsføringsstrategi. Samtidig fikk budskapet gjennomslagskraft hos jenter i alle aldre, og kanskje spesielt hos såkalte ”pre-teen”-jenter i alderen 10–13 år. Kanskje er det ingen tilfeldighet at flere av dagens kvinnelige artister som Lady Gaga, Maria Mena, Rihanna og Marit Larsen alle var i alderen 8–13 år da Spice Girls herjet hitlistene?
”Jeg er først og fremst artist og ikke først og fremst kvinne”
Den norske artisten Susanne Sundfør (f. 1986) har bidratt til å holde likestillingsdebatten i den norske musikkbransjen levende. Hun vant Spellemannsprisen for ”Årets kvinnelige artist 2007”. Måten prisen ble utdelt på, og takketalen hennes etterpå, skapte reaksjoner.
I 2010 trakk Sundfør seg fra Spellemannsnominasjonen som ”Årets kvinnelige artist” fordi hun ønsket en tilnærming til kunst som ikke innebærer et kjønnsperspektiv. Sundførs protest førte fram. Til Spellemannsprisen 2013 var kategoriene ”Årets kvinnelige artist” og ”Årets mannlige artist” erstattet av kategorien ”Årets popsolist”, en kategori som ikke skiller mellom kjønnene.
Her forteller Sophie Krüger om hvordan det er å lage rapmusikk.
Er det viktig å snakke om likebehandling av menn og kvinner, kjønnsroller og feminisme i dagens populærmusikk? Det finnes neppe et entydig svar på dette. Hva synes du?
Her kan du jobbe med noen etter at du har lest artikkelen.
Kildeliste:
- Gaar, Gillian (1993): She´s a Rebel. The history of Women in Rock & Roll. Seal Press
- Molde, Audun og Blokhus, Yngve (1996) Wow! Populærmusikkens historie, Universitetsforlaget
- Molde, Audun, og Salvesen, Geir (2000) Ekko2. Musikkorientering. Gyldendal Norsk Forlag
- O´Brien, Lucy (1995) She Bop. The Definite History of Women in Rock, Pop and Soul, Penguin Books
- Whiteley, Sheila (2000) Women and Popular Music. Sexuality, identity and subjectivity. Routeledge
- http://www.dagbladet.no/kultur/vil-ikke-vaere-kvinnelig-artist/63726147
- http://www.madonna.com/
- https://en.wikipedia.org/wiki/Madonna_ (entertainer)
- http://www.maritlarsen.com/
- http://mariamena.no/
- https://en.wikipedia.org/wiki/Annie_Lennox
- https://en.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B6rk
- https://no.wikipedia.org/wiki/Janis_Joplin
- https://en.wikipedia.org/wiki/Joni_Mitchell
- https://no.wikipedia.org/wiki/Lady_Gaga
- https://en.wikipedia.org/wiki/Spice_Girls
