Edvard Grieg

Hopp til innhold

Edvard Grieg ble født inn i en musikalsk familie i Bergen i 1843. Den kjente fiolinisten Ole Bull (1810-1880) var en venn av Edvard Griegs familie. Ole Bull fikk høre unge Edvards komposisjoner og lot seg begeistre. På Ole Bulls oppfordring, sendte foreldrene 15 år gamle Grieg til Leipzig i Tyskland for å studere ved konservatoriet der. Grieg vendte hjem igjen i 1862 etter å ha avlagt eksamen i klaverspill og komposisjon.

Allerede i 1863 dro han til København for å studere videre hos den danske komponisten Niels W. Gade (1817-1890). I København møtte han den norske komponisten Rikard Nordraak (1842-1866). Nordraak var opptatt av de nasjonalromantiske strømningene i tida og brant for å skape et særnorsk tonespråk. Richard Nordraak døde av tuberkulose bare 24 år gammel, men han rakk blant annet å skrive melodien til Ja vi elsker. Det korte vennskapet med Nordraak betydde imidlertid mye for Griegs interesse for det norske i musikken. Selv sa Grieg dette om Richard Nordraak: ”Hans syn på vår folkemusikk har styrket mitt eget”.

I 1866 vendte Grieg tilbake til Norge og bosatte seg i først Kristiania, senere i Bergen. I 1867 giftet han seg med sin kusine Nina Hagerup, som var en dyktig sangerinne. I Kristiania var Grieg med på å starte orkesteret Musikkforeningen, som senere ble til Oslo Filharmoniske orkester. Senere ble han dirigent for orkesteret Harmonien som i dag er Bergens filharmoniske orkester. Fra 1874 mottok Edvard Grieg Stortingets kunsterlønn for sitt virke både som komponist, dirigent og pianist. Musikken til Edvard Grieg var populær utenfor Norges grenser, og han foretok en rekker konsertreiser gjennom hele Europa. Her spilte han sine egne komposisjoner.

Gjennom livet slet Grieg med en lungesykdom som han pådro seg under studieoppholdet i Leipzig. Turnévirksomheten slet på helsa og han tilbragte etterhvert somrene i Hardanger, både for å komme seg vekk fra det hektiske turnélivet, og for å kunne komponere mer. I 1884 kjøpte Grieg en tomt utenfor Bergen. Her fikk han reist huset Troldhaugen, som skulle være et fast holdepunkt i en omflakkende tilværelse.

Troldhaugen var Edvard Griegs hjem til han døde i 1907. Edvard Griegs urne er satt inn i en grotte ved Troldhaugen.

Her får du et lite innblikk i en ganske ukjent side ved Edvard Griegs liv: Et portrett som sier mer enn det forskerne har visst til nå (innslag i Dagsrevyen)

Edvard Grieg og folkemusikken

Tanken om en nasjonal kunstmusikk ble løftet fram som et politisk anliggende i flere europeiske land på slutten av 1800-tallet. Flere land i utkanten av Europa ble selvstendige nasjoner. I Finland, Norge og Tsjekkia, som alle ble selvstendige i denne perioden, ble musikken en viktig del av nasjonsbyggingen. Denne perioden kalles ofte for nasjonalromantikken. I boka Vestens Musikkhistorie formulerer forfatter Erlend Hovland det slik: ”Musikk gir identitet, musikk fremmer tilhørighet, musikk skaper nasjon”.

Edvard Griegs musikk spilte en viktig rolle i denne nasjonsbyggingen. Vennskapet med Richard Nordraak hadde vekket en genuin interesse for norsk folkemusikk i Edvard Grieg. Også organist og komponist Ludvig Mathias Lindeman (1812-1887) var viktig for Edvard Griegs forhold til folkemusikken. På samme måte som Petter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe reiste rundt i Norge og samlet folkeeventyr, vandret Lindeman fra bygd til bygd og samlet inn folketoner. Lindmans samling Ældre og nyere norsk Fjeldmelodier, samlet inn i perioden 1853-1867, ble utgangpunkt for flere av Edvard Griegs komposisjoner. Edvard Grieg brukte imidlertid ikke bare folkemusikk som andre hadde samlet inn. Han la også selv ut på fjellvandringer både i Jotunheimen og på Hardangervidda for å samle inn og skrive ned folkemusikk. Under en slik vandring i Jotunheimen i 1893 møtte han Gjendine Slålien som sang og spilte på bukkehorn. Her kan du hører Griegs tolkning av møtet med Gjendine:

”Kulokk”, fra Norske folkeviser, op 66

”Gjendines bånlåt” fra Norske folkeviser, op.66

Selv skrev Grieg dette om sitt forhold til folkemusikken:

”Harmoniens rike var alltid i min drømmeverden og forholdet mellom min harmoniske følemåte og den dybde den norske folketone har, har alltid vært et mysterium for meg. Jeg har funnet at den dunkle dybde i vår folkemusikk har sitt grunnlag i uante harmoniske muligheter”.

Musikalske kjennetegn

Å trekke ut bare noen musikalske kjennetegn ved Griegs store og varierte musikalske produksjon, er en forenkling. Likevel er Griegs tonespråk gjenkjennelig. Her er et forsøk på å peke på noen musikalske kjennetegn ved Edvard Griegs musikk:

Tonene a, giss, e, ofte kalt ”det griegske ledemotiv”. Et motiv som finnes i svært mange av Griegs komposisjoner. Motivet har Grieg hentet fra norsk folkemusikk.
Bruk av åpne kvinter og kvarter
Bruk av forsiringer som vi kjenner fra hardingfela; for eksempel forslagsnoter og triller
Bruk av rytmemønster hentet fra slåttemusikken, for eksempel fra halling, gangar og springar.
Bruk av kromatisering i harmonikken.
Tendens til å bruke akkorder som klangfarge, ikke ut fra harmoniske funksjonalitet.

Ensatsige klaverkomposisjoner

Som både Robert Schuman og Fredric Chopin, skrev Edvard Grieg mange små ensatsige klaverkomposisjoner. Her kan du lese mer om formen som gjerne kalles det romantiske ensatsige Karakterstykke

I perioden 1867-1901 komponerte Edvard Grieg 66 små og mellomstore ensatsige klaverkomposisjoner, som ble samlet i 10 hefter. I de Lyriske stykkene finner vi komposisjoner med tydelige trekk fra norsk folkemusikk. ”Halling” fra Lyriske stykker, op.47 er et eksempel på dette:

I ”Halling” hører vi tydelig bruk av åpne kvinter i bassen. Vi finner også forslagsnoter inspirert av hardingfela. Rytmemønsteret er, som tittelen forteller oss, hentet fra hallingen. Innbakt i hallingtemaet i pianoets høyrehånd, finner vi tonene a, giss og e; ”det griegske ledemotiv”.

Flere av Griegs Lyriske stykker har ABA-form. ”Bryllupsdag på Troldhaugen” fra Lyriske stykker, op. 65, er et eksempel på dette. Hvilke andre av de musikalske kjennetegnene hører du i ”Bryllupsdag på Troldhaugen”?:

I de Lyriske stykkene finner vi også komposisjoner med beskrivende titler. De europeiske romantiske komponistene var opptatt av å skape musikalske skildringer av stemninger i naturen. Grieg er på linje med komponister som Schumann og Schubert når han gjør det samme. Kan du høre sommerfuglen som flyr i ”Sommerfugl” fra Lyriske stykker, op. 43?

I flere av Griegs Lyriske stykker finner vi en aktiv bruk av kromatikk. Vi finner også eksempler på at Grieg bruker akkordene mer som klangfarge enn som del av en kadensstruktur. Her peker Griegs musikk i noen tilfeller utover romantikken og fram mot impresjonismen. Den impresjonistiske komponisten Claude Debussy (1862-1918) skapte sin musikk blant annet ved å bruke akkorder som klangfarge, og ikke ut fra harmonisk funksjonalitet.

Lytt til ”Aften på høyfjellet”, fra Lyriske stykker op. 68, som Grieg komponerte i 1899:

og sammenlikn med Claude Debussys ”Le fille aux cheveux de lin” (Piken med linhåret) skrevet i 1910:

Grieg foretok flere direkte bearbeidelser av norsk folkemusikk. Klaverstykkene Norske Folkeviser, op.66 fra 1896 og Slåtter op. 72 fra 1902-03 er eksempler på dette. Her får du høre hardingfeleslåtten ”Rekveens Halling” etter spelemannen Knut Dahle, og Griegs bearbeidelse av denne for piano fra Slåtter op.72:

Romansene

Grieg skrev ca.170 sanger. I norsk musikkhistorisk litteratur kalles Griegs sanger for romanser. Griegs romanser har mye til felles med den tyske romantiske lieden. Her kan du lese mer: Den romantiske Lied

Grieg skrev romanser allerede i Københavntida på 1860-tallet. På denne tida ble han også forelsket i sangeren Nina Hagerup, som han giftet seg med i 1867. Nina Hagerup var inspirasjonskilde til flere av Griegs romanser. Dette er kanskje mulig å høre i romansen ”Jeg elsker dig”, fra samlingen Hjertets Melodier, op.5. Teksten er av danske H.C Andersen:

Grieg skrev ofte romanser i strofisk eller variert strofisk form. Bare sjelden finner vi romanser i gjennomkomponert form. Griegforskere gir ulike forklaringer på dette. Noen mener at Grieg valgte den enkle strofiske formen fordi han ville at romansene skulle likne på folkeviser. Andre mener at Grieg først og fremst var opptatt av at musikken skulle beskrive grunnstemningen i teksten og at han dermed ikke så ofte trengte den gjennomkomponerte formen.

Griegs eneste sangsyklus Haugtussa (1895) har tekst av Arne Garborg. I Haugtussa finner vi noen av Griegs mest kjente romanser. Her er to eksempler:

Killingdans

Vond dag

Begge disse romansene er strofiske i formen. ”Killingdans” har et lett, danseaktig preg. I pianostemmen finner vi ”det griegske ledemotiv”. Et eksempel på at Griegs tilknytning til den norske folkemusikken også er tilstede i romansene. I ”Vond dag” hører vi i langt større grad hvordan Grieg bruker harmonikken til å fargelegge og forsterke stemningen i teksten. Vi finner utstrakt bruk av kromatikk i pianostemmen. Vi finner også til dels kraftige dissonanser. Dette er et eksempel på Griegs avanserte harmonikkbruk.

Komposisjoner i stort format

Grieg var godt kjent med den tyske romantiske musikktradisjonen gjennom musikkutdannelsen fra Leipzig. Likevel slet han med å skrive komposisjoner i stort format. Han skrev bare én symfoni som han ikke var særlig fornøyd med. På symfoniens første side skrev han ”Må aldri oppføres” og symfonien har derfor fått tilnavnet ”Den forbudte symfoni”. Kanskje var det Griegs ønske om å forene folkemusikk og kunstmusikk som gjorde det vanskelig for ham å skrive symfonier. Grieg opplevde det som krevende å tilpasse folkemusikkens logikk til formskjemaer som for eksempel sonatesatsformen.

På tross av dette, er et av Griegs aller mest kjente verk en komposisjon i stort format. Grieg var 25 år gammel da han komponerte sin berømte klaverkonsert i a-moll. 1.sats er nettopp er skrevet i sonatesatsform. I åpningen finner vi en svært tydelig versjon av ”det griegske ledemotiv”:

Formmessig følger Griegs a-mollkonsert den tyske romantiske solokonserttradisjonen. Likevel er det ikke vanskelig å høre at Griegs a-mollkonsert er preget av norsk folkemusikk. Hovedtemaet i 1.sats har en rytmisk, folkemusikalsk dansekarakter. Sidetemaet er derimot sangbart og lyrisk, slik det var vanlig i den tyske romantiske solokonserttradisjonen.

2.satsen er langsom, lyrisk og vakker slik tradisjonen var:

I åpningen 3.sats har temaet hallingrytme. Etter solistens kadens (ca 8.10 ut i lydsporet) kommer temaet tilbake, men nå i springarrytme.

A-mollkonserten op.16, må sies å være et eksempel på at Grieg likevel evnet å kombinere norsk folkemusikk med komposisjoner i stort format.

Griegs dramatiske musikk

Scenemusikken til Henrik Ibsens teaterstykke Peer Gynt er blant Edvard Griegs mest kjente komposisjoner. Både Griegs musikk og Ibsens teaterstykke hadde premiere ved Christiania Theater i 1876. Senere samlet Grieg musikken i to orkestersuiter, Peer Gynt-suite nr.1, op. 46 og Peer Gynt-suite nr. 2, op. 55. Rekkefølgen i suitene følger ikke den dramatiske utviklingen i Ibsens teaterstykke. Grieg vurderte nøye hvordan han kunne sette sammen de ulike stykkene slik at de skulle fungere i konsertsalen, uavhengig av teaterstykket. De to Peer Gynt-suitene bidro til at Griegs navn ble kjent utenfor landets grenser. I dag fremføres fortsatt Peer Gynt-suitene oftest i konsertsaler, uavhengig av Ibsens teaterstykke.

I Peer Gynt-suite nr.1, op.46 finner vi ”Morgenstemning”, hvor temaet er pentatont. Å bruke den pentatone skalaen var ikke så vanlig i nasjonalromantikken.

Den første orkestersuiten inneholder også blant annet ”I dovregubbens hall”:

I Peer Gynt-suite nr.2, op. 55 finner vi blant annet den kjente ”Solveigs sang”:

På 1870-tallet begynte Edvard Grieg et samarbeid med Bjørnstjerne Bjørnson. Sammen skulle de skrive operaen Olav Tryggvason. Samarbeidet mellom dem ble imidlertid vanskelig og operaen ble aldri fullført. I dag har vi bevart tre scener fra dette verket. Her kan du høre Scene 1:

Edvard Griegs historiske betydning

Edvard Grieg har uten tvil bidratt til å gjøre norsk folkemusikk kjent utenfor Norge, både i sin egen samtid og i dag. Å ha en internasjonalt kjent komponist som fremhevet det særnorske i musikken, var viktig for å skape identitet og selvfølelse i den unge nasjonen Norge. Fortsatt er Griegs musikk både kjent og mye spilt utenfor landets grenser. I boka Vestens Musikkhistorie peker forfatter Erlend Hovland på at Griegs kanskje viktigste bidrag til musikkhistorien, er hans innsats som harmonikker. Bruk av kromatikk og dissonanser i harmonikken og det å bruke akkorder som klangfarge, ikke ut fra harmonisk funksjonalitet, peker framover mot musikken som kommer på 1900-tallet.