Nasjonalromantikken

Nasjonalromantikken er en strømning som var dominerende i land i utkanten av Europa i siste halvdel av 1800-tallet. Nå var det de nasjonale særtrekkene med folket og folkekulturen som kom i fokus.

Brudeferden i Hardanger av Adolph Tiedeman og Hans Gude

"Brudeferd i Hardanger" av Adolph Tidemand og Hans Gude.

Foto: wikicommon

Nasjonal selvfølelse

I flere land i Europa vokste det fram en nasjonal selvfølelse utover på 1800-tallet. Særlig gjaldt dette land i ytterkanten av Europa som på ulikt vis kjempet for selvstendighet. Blant disse landene finner vi blant annet Finland, Norge og Tsjekkia. Også i Russland sto den nasjonale selvfølelsen sterkt i denne perioden. Sentralt var ønsket om skape en egen nasjonal identitet som skulle skille landene fra den sentral-europeiske kulturen, hvor Tyskland og Østerrike dominerte.

Nasjonalromantikkens røtter kan spores tilbake til den tyske dikteren Johann Gottfried von Herder (1744-1803). Herder var opptatt av folkediktning som uttrykk for nasjonal egenart. Nettopp litteratur, kunst og musikk ble sentralt i utviklingen av en nasjonal identitet i de ulike landene. I artikkelen ”Musikalsk nasjonalisme på 1800-tallet” formulerer forfatter Erlend Hovland det slik: ”Det er kulturen som gir innhold til nasjonens identitet og som samtidig representerer en nasjon utad mot andre nasjoner (Hovland-2012, s.211).

Nasjonalromantikken i Norge

I 1814 fikk vi vår egen grunnlov, og grunnlaget for at Norge skulle kunne bli en selvstendig stat, var lagt. Selv om Norge forble i union med Sverige fram til 1905, satte løsrivelsen fra Danmark i 1814 fart i den nasjonale bevegelsen.

Man ble opptatt av å finne fram til, og ta vare på folkelige tradisjoner i diktning og musikk. I Norge oppsto en trang til å levendegjøre, men samtidig idealisere en fortid og en kultur som særlig bøndene hadde tatt vare på. Et eksempel på en noe idealisert skildring av det norske bondelivet, finner vi i Bjørnstjerne Bjørnsons roman Synnøve Solbakken fra 1857.

Fra midten av 1830-tallet reiste folkeminneforskerne Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe rundt i norske bygder og samlet inn folkeeventyr. På samme måte reiste språkforsker og dikter Ivar Aasen rundt i Norge i 1840-årene og samlet inn dialekter. Aasen systematiserte de ulike dialektene og samlet dem i bøker som Det norske Folkesprogs Grammatikk fra 1848 og Ordbog over det norske Folkesprog fra 1850.

Organist og komponist Ludvig Mathias Lindeman reiste rundt i landet og skrev ned norske folketoner. Verket Ældre og nyere norske Fjeldmelodier som ble utgitt i tre bind mellom 1853 og 1867, var et viktig bidrag for ta vare på den norske musikalske kulturarven.

Bjerk i storm, av IC.Dahl

Bjerk i storm, malt av JC.Dahl (1849).

Foto: Kilde: wikimediacommons

I malerkunsten var man opptatt av å vise fram norsk natur og folkeliv. Maleren J.C Dahl (1788-1857) regnes som den første store tolkeren av norsk natur, og 1800-tallets fremste norske landskapsmaler.

Mens J.C Dahl malte naturen, var malerne Adolph Tidemand (1814-1876) og Hans Gude (1825-1903) opptatt av å male folkelivet. De ønsket å feste den norske bondens liv til lerretet. Maleriet ”Brudeferd i Hardanger” fra 1848 er blitt selve symbolet på norsk nasjonalromantikk.

Brudeferden i Hardanger av Adolph Tiedeman og Hans Gude

"Brudeferd i Hardanger" av Adolph Tidemand og Hans Gude (1848).

Foto: wikicommon

Edvard Grieg (1843-1907) regnes som vår fremste nasjonalromantiske komponist. Mye av musikken til Grieg var inspirert av norsk folkemusikk. I artikkelen Edvard Grieg kan du lese mer om Grieg og musikken hans.

Også komponisten Halfdan Kierulf (1815-1868) skrev musikk som hadde trekk fra norsk folkemusikk. Hans viktigste bidrag til den norske nasjonalromantikken er romansene han skrev. Flere av romansene til Halfdan Kierulf har tekster av Bjørnstjene Bjørnson. ”Ingrids vise” og ”Synnøves sang”, som begge ble utgitt i 1858, er blant de mest kjente:

Nasjonalromantikk i Finland og Tsjekkia

For Finland handlet den nasjonale oppvåkningen på 1800-tallet om å fri seg fra den store naboen i øst, Russland. På 1800-tallet var Finland et storfyrstedømme innenfor det russiske rike. Først i 1919 ble Finland en egen republikk. Komponisten Jean Sibelius (1865-1957) bidro til den finske frihetskampen ved å skrive det symfoniske diktet Finlandia. Verket bygger på finsk mytologi og historie. Finlandia ble forbudt å fremføre da det ble utgitt i 1899:

På 1800-tallet var området vi dag kjenner som Tsjekkia, under tysk styre. På 1840-tallet vokste det fram en nasjonal tsjekkisk bevegelse som ønsket selvstyre. Tsjekkoslovakia ble ikke en egen stat før i 1918. Komponistene Bedrich Smetana (1824-1884) og Antonin Dvorak (1841-1904) markerte likevel Tsjekkia som egen kulturnasjon allerede på 1800-tallet.

Bedrich Smetana var politisk aktiv og en forkjemper for demokrati. Likevel ønsket han ikke i like stor grad som for eksempel Grieg, å trekke inn folkemusikk i komposisjonene sine. I boka Vestens musikkhistorie- fra 1600 til vår tid skriver forfatter Erlend Hovland følgende: ”Kanskje er det riktig å si at Smetana ønsket en nasjonal musikk som var mer en dialekt eller et nasjonalt uttrykk av et internasjonalt musikalsk språk, enn et radikalt nytt og selvstendig språk” (Hovland-2012, s.225).

Likevel er det betegnende at hans mest kjente orkesterverk heter Mitt fedreland. I satsen Moldau skildrer han hvordan elva Moldau renner gjennom det tsjekkiske landskapet. Dette er også et tydelig eksempel på programmusikk:

Antonin Dvorak brukte tsjekkisk folkemusikk i noen av sine komposisjoner, som her i Slaviske danser for orkester, op.46:

Likevel er Dvorak mest kjent for sine ni symfonier. Han var inspirert av den tyske komponisten Johannes Brahms. Selv om Dvorak ikke bruker tsjekkisk folkemusikk i symfoniene sine, var han en ivrig forsvarer av tsjekkisk musikk. Dvoraks 9.symfoni, op.95, er den mest kjente. Den har fått tittelen ”From the New World”. Dvorak skrev denne symfonien under et lengre opphold i USA, mens han etter sigende lengtet tilbake til hjemlandet. Her hører du 2.sats:

Nasjonalromantikken i Russland

Russland på 1800-tallet var ingen undertrykt nasjon slik tilfellet var i Norge, Finland og Tsjekkia. Likevel er også russisk musikk på 1800-tallet en del av den nasjonalromantiske bevegelsen. Man ønsket å skille russisk musikk fra den dominerende tysk-østerrikske stilen. Komponisten Mikhail Glinka (1804-1857) regnes som den russiske musikkens stamfar. Sentralt i utviklingen av en russisk stil i musikken, sto likevel en gruppe komponister som gikk under navnet ”De mektige fem” eller på russisk; Mogutsjaja Kutsjka. Disse fem var Militj Balakirev (1837-1910), Cecar Cur (1835-1918), Alekander Borodin (1833-1887), Modest Mussorgskij (1839-1881) og Nikolaij Rimskij-Korsakov (1844-1908), hvorav de tre siste er mest kjent for ettertiden.

Ingen av ”De mektige fem”-komponistene hadde formell musikkutdannelse. Likevel møttes de jevnlig, diskuterte og spilte sin musikalske idéer for hverandre. Sammen utviklet de en forståelse av hva som var det særegent russiske i musikken. Det russiske i musikken skilte seg fra det vestlige og hadde røtter i det orientalske, i følge ”de mektige fem”-komponistene. Her før du høre Aleksander Borodins symfoniske dikt ”På steppene i sentral-Asia:

Inspirasjon fra det orientalske, finner vi også i Milij Balakirevs verk Islamey- orientalsk fantasi, op.18 fra 1869 og i Nikolaj Rimskij-Korsakovs suite Scheherazade, op. 35 fra 1888:

Her hører du 2.sats fra Scheherazade:

Nasjonalromantisk musikk og folkemusikk

Flere av 1800-tallets nasjonalromantiske komponister reiste rundt og skrev ned folkemusikk. Man tenkte at folkemusikken gjenspeilet det genuint folkelige. Folkemusikken fanget opp en nasjons musikalske særegenhet og kunne på denne måten bidra til å skape en nasjonal identitet. For de nasjonalromantiske komponistene på 1800-tallet, var folkemusikken imidlertid mest et råmateriale som dannet utgangspunkt for egne, selvstendige komposisjoner. Den nasjonalromantiske musikken som både Smetana, Grieg og Sibelius komponerte, er også preget av stiltrekkene vi finner igjen i den øvrige romantiske musikken fra 1800-tallet. I artikkelen Romantiske stiltrekk kan du lese mer om hvilke stiltrekk dette er

Først på begynnelsen av 1900-tallet, får vi komponister som blir opptatt av presise nedskrivinger og gjengivelser av folkemusikken, og som på denne måten tillegger folkemusikk en større grad av egenverdi. Bela Bartok (1913-1976) er en slik komponist.

Hva som ble det typiske for den norske folkemusikken kan du lese mer om i kapitlet Folkemusikk Hvor det utdypes mer hvordan Innsamling av folkemusikk foregikk.

Kilder:

Andersen, Rune (2016): ”Halfdan Kierulf”, Store norske leksikon, https://snl.no/Halfdan_Kjerulf

Beyer, Edvard (2018): ”Asbjørnsen og Moe”, Store norske leksikon,

https://snl.no/Asbj%C3%B8rnsen_og_Moe

Brunsvik, Geir og Danbolt, Ingrid m.fl (2003): Ekko 1, Musikkorientering, Vk1, Gyldendal Norsk Forlag

Hovland, Erlend (2012): ”Musikalsk nasjonalisme på 1800-tallet” i: Hovland, Erlend (red): Vestens musikkhistorie, Cappelen Damm

Haverkamp, Frode Ernst og Tore Kirkholt (2017): ”Adolph Tidemand”, Store norske leksikon, https://snl.no/Adolph_Tidemand

Haverkamp, Frode Ernst og Tore Kirkholt (2017): ”Hans Gude”, Store norske leksikon, https://snl.no/Hans_Gude

Haverkamp, Frode Ernst (2016): ”J.C.Dahl”, Store norske leksikon, https://snl.no/J._C._Dahl

Holm-Hansen, Jørn (2018): ”Tsjekkia”, Store norske leksikon, https://snl.no/Tsjekkia

Phil, Pettersen og Thuesen, Nils Petter (2018): ”Finland”, Store norske leksikon, https://snl.no/Finland