Det er ingen tvil om at romantikken ble instrumentalmusikkens glanstid, men samtidig kunne også romantisk musikk være knyttet til andre kunstformer som f. eks. litteratur. Den tids poesi hadde ekspressive kvaliteter som trigget komponistene; ord og musikk skulle smeltes sammen i en høyere enhet.
Lied-genren var kjent lenge før romantikken, men det var sangformens mulighet til å møte det nittende århundres behov for et intimt og personlig uttrykk som løftet den til en egen kunstform. Nå ble det lagt vekt på å gjenskape diktets stemning, og klaverstemmen fikk en stadig viktigere rolle som stemningsskaper.
Selv om sanger har blitt sunget gjennom alle tider, er Lied som vi kjenner den i dag et produkt av den romantiske epoken. Dermed var en Lied i utgangspunktet en tysk kunstsang for solostemme og klaver, men fikk fort avleggere i de fleste europeiske land. Elementer fra folkemusikken er hos noen å finne i Lieden (som f. eks. hos Grieg), og komponistene forsøker ofte gjenskape diktet i sin musikk.
Komponistene skrev vanligvis ikke liedtekstene selv. Poeter som Johann Wolfgang von Goethe og Heinrich Heine førte fram veksten av tysk romantikk og poesi. Woodsworth, Byron, Shelley og Keats produserte korte og personlige lyriske dikt i engelsk litteratur, og i Norge kan Bjørnson, Ibsen, Garborg og Vinje nevnes. De mest populære temaer i Lied inkluderer kjærlighet, lengsel og natur.
Den romantiske Lied ble også populær på grunn av at pianoet etterhvert ble et vanlig møbel i hjemmene i det nittende århundre. Klaverakkompagnementet oversatte poetiske bilder til musikk. Stemme og klaver ga den korte lyriske formen innhold, tilgjengelig for både amatører og profesjonelle, og den ble sunget og spilt både i hjemmet og i konsertsalen.
Tre hovedtyper Lied ble vanlige i den romantiske epoken.
Strofisk Lied
Den strofiske Lied er en sang hvor samme melodien gjentas for hver strofe (hvert vers), noe som også ofte brukes i populærmusikk, salmer og mange folkeviser. Med en slik form blir det viktigere å gjenskape en grunnstemning i diktet enn å gjengi en eventuell dramatisk utvikling.
Griegs Møte fra Haugtussa, op 67 er et eksempel på en strofisk Lied. Her har Grieg valgt å finne en grunnstemning for den lengsel og forventning Veslemøy føler. Hvert vers ender dermed i det samme musikalske klimaks i fortissimo på en tostrøken f. Det kan diskuteres om musikken her følger diktets dynamikk. Studer selv.
Gjennomkomponert Lied
En annen type er den gjennomkomponerte form. I denne formen for Lied er musikken bygget opp fra begynnelse til slutt uten gjentakelser av hele seksjoner. Tyskerne kaller det "durchkomponiert". Musikken følger gangen i en historie, og endrer seg etter utviklingen i teksten.
Et godt eksempel på en slik Lied er Der Doppelgänger (1828), én av seks sanger fra Schwanengesang, D 957, av Franz Schubert med tekst av Heinrich Heine. Lieden er noe av det siste Schubert skrev, han døde dette året.
Teksten er delt inn i tre vers:
Still ist die Nacht, es ruhen die Gassen,
In diesem Hause wohnte mein Schatz;
Sie hat schon längst die Stadt verlassen,
Doch steht noch das Haus auf dem selben Platz.
Da steht auch ein Mensch und starrt in die Höhe,
Und ringt die Hände, vor Schmerzensgewalt;
Mir graust es, wenn ich sein Antlitz sehe -
Der Mond zeigt mir meine eigne Gestalt.
Du Doppelgänger! du bleicher Geselle!
Was äffst du nach mein Liebesleid,
Das mich gequält auf dieser Stelle,
So manche Nacht, in alter Zeit?
Norsk oversettelse:
Natten er stille, smugene hviler
I dette huset bodde min elskede.
Hun har for lengst forlatt byen,
men huset står på samme sted.
Der står et menneske og stirrer opp
og vrir hendene i smerte.
Jeg gyser når jeg ser ansiktet hans -
månen viser min egen skikkelse.
Du dobbeltgjenger, du bleke skikkelse.
Hvorfor gjør du narr av min kjærlighetssorg,
som har plaget meg på dette stedet
så mang en natt?
Der Doppelgänger
Lieden åpner med mørke akkorder over fire takter (1). Dette utgjør nesten et vamp gjennom hele sangen som kan minne om bruken av bassostinat i barokkarier (jfr Didos arie). Men her gjør Schubert hele tiden små endringer i akkordene, som nesten er et studium verdt i seg selv. Vampet blir et viktig formelement, som erstatter den manglende musikalske versinndelingen.
Melodien starter veldig monotont og konsentrerer seg i stor grad om tonen f# (2) som er dominanten til hovedtonearten h-moll. En så utstrakt bruk av denne tonen er med på å forsterke den dystre og uforløste stemningen. Først i den avsluttende frasen gir Schubert sangstemmen en melodisk karakter (3).
Harmonisk holder vi oss i h-moll hele tiden, bortsett fra i takt 47 - 50 (4). Her innfører Schubert et harmonisk rykk fra D-dur til diss-moll (der teksten avslører dobbeltgjengeren). Rykket er ikke like brått når han går tilbake til h-moll i takt 52. Akkorden i takt 51 (5) er vekseldominanten til h-moll i alterert form (tysk vekseldominant).
Lieden har tre melodiske og dynamiske høydepunkt. Først på ordet smerte (6) som forsterkes dramatisk med alterert dominant (senket kvint i bass), så på ordet skikkelse (6b), også her harmonisert med en alterert dominant (dimakkord) og til slutt på ordet mang (en) (3) på den eneste tydelige kadensen i sangen.
Der Doppelgänger er et godt eksempel på en gjennomkomponert Lied, fordi musikken er så tolkende til teksten, og dermed ikke lar seg binde til inndelinger og gjentakelser.
Variert strofisk form
Variert strofisk Lied er en kombinasjon av de to andre. Den modifiserte strofiske form gjør bruk av noen gjentagelser eller varianter av en melodi, og nytt materiale blir innført når diktet krever det. Dette er vanligvis der teksten nå et klimaks.
Oppgaver
- Studer Schuberts Trost in Tränen D120 (1814) og forklar hva som gjør, at dette er variert strofisk form. Hva er det ved diktet som inspirerer til denne formtypen?
Trost in Tränen med oversettelse
- I Der Erlkönig skildrer Schubert tre personer og en hest. Studer hvordan Schubert med musikalske virkemiddel skiller mellom dem.
