Begrepet seriell musikk viser til musikk der en på forhånd definert rekkefølge av toner styrer den totale utviklingen av det musikalske materialet.
I seriell musikk erstattes tradisjonelle melodiske, harmoniske, rytmiske og tonale regler og konvensjoner med formelle prosedyrer. Seriell musikk regnes som en av de viktigste nye teknikker i komposisjonsfaget i det 20.århundre.
Det vi kaller serialismen er en tenkning i et fagmiljø av komponister, som oppsto rundt den såkalte Darmstadtskolen på slutten av 1940-tallet, og som preget musikklivet i Sentral-Europa i nesten tyve år.
Idéen om serialisme oppsto i atonalitet, som han utviklet til et system for å komponere med 12 toner fra 1923. Dette systemet er basert på bruk av en rekke som involverer alle 12 tonene i den kromatiske skala i hvilken som helst rekkefølge, etter komponistens valg. I sin strengeste form skal ingen tone i en tolvtonerekke gjentas før de elleve andre har dukket opp, og rekkefølgen av serien forblir uendret gjennom hele satsen eller verket, med visse modifikasjoner.
Schönberg brøt senere sine egne regler, og andre endringer ble introdusert av og . Mens serien hos Schönberg kunne sammenlignes med et tema, var det mer subtilt gjennomgripende og ofte ikke merkbart som en gitt sekvens av tolv toner hos Anton Webern.
Det neste stadium i utviklingen mot serialisme ble innvarslet i 1944 av den franske komponisten i boken Technique de mon langage musical, der han skrev om serialisering av varighet, det vil si at også tonenes varighet inngikk i slike serier.
Innen 1950 ble flere komponenter (parametre) av et verk serialisert, for eksempel hos Milton Babbitt, Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen. Med nye elektroniske medier ble omfanget av serielle permutasjoner (vendinger) mye større.
Ved slutten av 1960-tallet begynte mange komponister å anse serialismen som for restriktiv; andre, inklusive Boulez, stilte spørsmål ved om den fortsatt var nødvendig, fordi teknikker i aleatorikken og nye klanger, som ble tilgjengelige gjennom elektroniske medier, betydde slutten på serialismen som stil.
Noen vil hevde at Darmstadtskolen holdt sitt stramme grep om europeisk komposisjon i førti år. Andre vil hevde at "Darmstadtskolen" varte i to timer, for så lite var det egentlig som var satt av til å diskutere akkurat dette temaet i løpet av de mange sommerkursene i den tyske byen, som var bombet sønder og sammen av de allierte. Men faktum er, at kunstnerne som møttes der, ble toneangivende i Europa i store deler av etterkrigstiden, dvs fra 1945 til 1990 og kanskje ennå lenger.
Uansett hva fremtiden vil bringe når det gjelder bruken av serialisme som kompositorisk metode, er den fortsatt ansett som et stadium i den historiske utviklingen, som radikalt endret komposisjonsfaget.
