Arnold Schönberg - tolvtonemusikkens far

Han skapte en ny, atonal musikkstil, og laget regelsett for tolvtonekomponering, men fulgte ikke selv reglene slavisk. Derimot var han svært overtroisk, særlig var han redd for tallet tretten. Han trodde han kom til å dø på fredag den 13, og han fikk rett.

Schönberg av Schiele

Schönberg av Schiele

Foto: Egon Schiele - repro from art book / Wikipedia

Arnold Schönberg (1874-1951) var en østerriksk-født komponist, dirigent og lærer, som ble amerikansk statsborger fra 1941. Schönberg er en av mest innflytelsesrike personene i det 20.århundres musikk, antakelig også i hele musikkhistorien. Han lærte å spille violin og cello som gutt, og var hovedsakelig selvlært i musikkteori, men fikk undervisning i kontrapunkt av Alexander von Zemlinsky i 1894.

Arnold Schönberg 1948

Arnold Schönberg, 1948

Foto: Florence Homolka / Schoenberg Archives at USC

Han begynte å komponere allerede i ungdomsårene, og hans første strykekvartett og sanger ble fremført i 1897. I begynnelsen arbeidet han med å orkestrere andre komponisters operetter og i 1901 ble han dirigent for Wolzogen's Überbrettl - et kjent satirisk cabaretteater i Berlin. Wolzogen var ellers kjent som librettist av Richard Strauss ’ opera Die Feuersnot. I 1899 komponerte Schönberg Verklärte Nacht og i 1900 påbegynte han arbeidet med Gurrelieder, hans første stort anlagte verk. Begge var i en romantisk post-Wagner stil. På grunn av kvaliteten i del I av Gurrelieder fikk han en undervisningsstilling og et stipend på Sternkonservatoriet i Berlin, for øvrig på anbefaling fra Richard Strauss. Mens han var der komponerte han tonediktet Pelléas und Mélisande. Han returnerte til Wien i 1903.

På en øvelse der man spilte hans kammermusikk traff han Gustav Mahler , som på den tiden var Wiens ledende komponist og musiker. Han hadde allerede selv begynt å undervise, og blant hans studenter på denne tiden var fire menn som ble hans livslange disipler: Anton Webern , Alban Berg , Egon Wellesz og Erwin Stein.

Arnold Schönberg, self-portrait, 1910

Arnold Schönberg, selvportrett, 1910

Foto: Johansen Krause / Wikipedia

I Schönbergs komposisjoner fra årene 1903-7, ble hans kromatiske harmoni utforsket til sine grenser og de tonale strukturene ble stadig mer utflytende helt til 1909, da han kom fram til det første forsøket på atonalitet med tre stykker for klaver. Op.11, og sangsyklusen Das Buch der hängenden Gärten. Framføringene av disse verkene ble møtt med voldsom fiendtlighet – men og med like heftig applaus fra sine tilhengere. I 1911 publiserte han sin mesterlige bok Harmonielehre. På denne tiden forsøkte han seg også som maler, og arbeidene er malt i slående "ekspresjonistisk" stil.

I 1912 komponerte han Pierrot Lunaire for skuespilleren Albertine Zehme, et verk for Sprechstimme og kammerensemble. Urfremføringen i Wien la grunnen for en ytterligere fiendtlighet fra publikums side, men verket har blitt stående i musikkhistorien som et viktig vendepunkt, dels på grunn av sammensetningen av ensemblet (fløyte, klarinett, violin, cello, klaver og slagverk) som senere skulle bli benyttet i mange tusen verk av andre komponister, spesielt etter annen verdenskrig, da denne instrumentasjonen dannet skole.

Sangstemmen i Pierrot Lunaire er også spesiell, idet Schönberg her for første gang utvikler teknikken ”Sprechstimme”, som er en mellomting mellom tale og sang. Tonehøydene er notert, slik at det egentlig er et forsøk på å skape en ”talt melodi” som skal gi sangeren bedre anledning til å uttrykke tekstene til Albert Giraud.

Men Schönberg opplevde ikke bare negative ting, presentasjonen i Wien av det romantisk pregede verket Gurrelieder var en suksess. Samme år skrev han ”Fünf Orchersterstücke”, som også ble et banebrytende verk i hans produksjon.

I 1918 grunnla Schönberg et selskap for private konserter i Wien sammen med venner og musikerkolleger. Selskapet hadde adgang forbudt for kritikere, programmene ble ikke annonsert på forhånd, og det var forbudt å applaudere. Selskapet ble opprettet fordi Schönberg hadde kommet til den konklusjon at samfunnet rundt dem ikke tok den nye musikken seriøst, og det fantes heller ikke noen fremføringsmuligheter for den unge komponistgenerasjonen innenfor det institusjonaliserte musikklivet. I løpet av tre år avholdt man mer enn ett hundre konserter, og denne institusjonen – Verein für private Musikaufführungen – ble siden inspirasjonskilden til mange tusen liknende konsertserier og festivaler over hele den vestlige verden.

Kunstnerisk sett var Schönberg likevel inne i en krise i årene mellom 1913 og 1921, og de neste ferdige verkene dukket først opp i 1923-25, med Klavierstücke, Op.23 og Serenade, Op.24. I disse verkene og det etterfølgende ”Suite for klaver” introduserer Schönberg en "metode for komponering med 12 toner”, som var Schönbergs teknikk for organisering atonal musikk. Suite for klaver, op.25, ble utarbeidet helt på basis av 12-toneprinsippene. Side om side med denne revolusjonerende prosedyren, gikk Schönberg også tilbake til en streng bruk av tradisjonelle former, noe som også preger neoklassisismen på samme tid.

I 1925 ble han invitert til Berlin for å undervise i komposisjon ved det prøyssiske kunstakademiet, der han ble inntil 1933, da han ble sagt opp av nazistene som hadde kommet til makten, og han forlot Tyskland. Schönberg konverterte til jødedommen i Paris i 1933, og emigrerte til USA. Der slo han seg ned i Los Angeles og underviste ved University of California i årene 1936-1944. I løpet av sine år der annonserte han at stavemåten av navnet hans skulle være Schoenberg i stedet for Schönberg, i protest mot nazifiseringen av Tyskland.

I de neste atten årene komponerte han stort sett i tolvnotestil eller tonale stiler, det siste til tilhengernes misnøye, men selv sa han at alle komponister hadde mulighet til å utvikle ulike stiler som passet deres kreative behov og formål. I Los Angeles reviderte han også tidligere arbeider, han skrev flere religiøse stykker, og vendte tilbake til to store prosjekter han hadde latt ligge ufullført i Europa, nemlig oratoriet Die Jakobsleiter, og operaen Moses und Aron, hvorav bare to av de planlagte tre aktene ble fullført. Verket ble først satt opp etter hans død.

I årene etter 1945 skrev han også to verk der han tok oppgjør med sine politiske feilvurderinger i tiden før nazistene kom til makten, nemlig ”Ode to Napoleon”, som var en satirisk kommentar til alle makthavere, og ”En overlevende fra Warszawa”, som er et gripende dokument om nazistenes jødeutryddelser. Schönberg kom aldri helt over at han ikke hadde forstått nazismens trussel i Tyskland på 1920- og 30-tallet, men konsekvent hadde insistert på å være upolitisk og nøytral, i motsetning til flere av sine viktigste studenter.

Schönberg's musikk er full av melodisk og lyrisk interesse, men er også ekstremt kompleks; den tar hvert element (rytme, tekstur, form) til dens ytterste grense, og stiller store krav til lytteren. Hans storhet ligger ikke bare i hans egen musikk, men i hans kunstneriske mot og i hans kraftige og vedvarende innflytelse på det 20.århundres musikalske utvikling. Han vil trolig alltid bli husket som en en kontroversiell, aktet og revolusjonerende musiker.

Ved sin retur til hjembyen Wien i 1950 ble han hedret med utmerkelsen Æresborger av Wien. I dag kan man besøke Schönbergmuseet midt i byen, og se arbeidsrommet hans, der han bygget alt selv, fra penneholdere til skrivepult, stol og hyller. Et unikt lite monument over en kunstnerisk selvbygger som forandret vårt syn på musikk.

Her kan du lytte til et par verk av Schönberg:

Sechs kleine Klavierstücke, op.19 - nr. 2 & nr. 6 (Seks små klaverstykker)

'