NRK Meny
Normal

– Laksen trenger ro

Laksen i Tanaelva har gjennom årene vært gjenstand for mange heftige debatter. I dag sto laksen i vitenskapens tjeneste, da Solveig Joks disputerte med laksen i hovedrollen.

Solveig Joks

Det var en lettet Solveig Joks som i dag kunne motta blomster og hyllest. Her ved disputasleder Marcus Buck, Instituttleder ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging, UiT.

Foto: Roger Manndal

Cand.polit. Solveig Joks disputerte i dag for ph.d. –graden i humaniora og
samfunnsvitenskap, studieretning samfunnsplanlegging og kulturforståelse.

Foran et godt gjestet auditorium på Diehtosiida i Kautokeino forsvarte hun avhandlingen "Laksen trenger ro», Tilnærming til tradisjonelle kunnskaper gjennom praksiser, begreper og fortellinger fra Sirma-området.

- Turistene fisker døgnet rundt

Solveig Joks er selv oppvokst i Sirma, hun kjenner laksens betydning for folk i hjembygda. Da hun skulle begynne på sin doktorgradsavhandling, valgte hun å gi den tittelen til et vanlig sitat på hjemtraktene:

Permbilde

Solveig Joks har jobbet fem år med avhandlingen «Laksen trenger ro».

Foto: Roger Manndal

Laksen trenger ro, er et kjent sitat som ofte høres langs elva blant lokalbefolkningen. Det kommer av at det med årene har blitt stadig flere turistfiskere i elva. Disse tilreisende fiskerne har kjøpt seg døgnkort, og da fikser de jo hele døgnet får å få mest utbytte. Laksen får derfor aldri ro, forteller Solveig til NRK.

Deanuluossa er noe annet enn Tanalaks

I sin avhandling har Joks sett på relasjonene som lokalbefolkningen har til laksen. Den tradisjonelle kunnskapen folk langs elva besitter, blir altfor lite verdsatt når Tanaelva behandles administrativt og politisk mener den nyslåtte doktoren:

– Den laksen jeg snakker om er Deanuluossa, som har helt andre egenskaper enn den offisielle Tanalaksen. Den offisielle Tanalaksen blir veid, målt og telt av myndigheter og det offentlige. Men jeg snakker om Deanuluossa som lokalbefolkningen forholder seg til, og den har helt andre egenskaper.

– Disse egenskapene kommer ikke frem i offentlige dokumenter. Så pr i dag er det ingen som offisielt forvalter Deanuluosa. Deanuluossa har fått sine egenskaper gjennom folks relasjoner til laksen og elva. De som kommer utenfra har et helt annet forhold til laksen og elva, enn hva lokalbefolkningen har, sier Joks.

– Jeg måtte sette meg i båten

Gjennom sitt forskningsarbeid har Solveig Joks intervjuet mange av de eldste laksefiskerne i Sirma-området. Men etterhvert som intervjuene skred frem, fant hun ut at det ikke er nok å bare gjøre intervjuer:

Hun forteller at hun fant ut at dette ikke var nok, og måtte sette seg i båten og bli med ut på elva for å fiske.

Det er først i en slik setting man kanskje får den beste informasjonen, og man får se i praksis hvordan folket forholder seg til laksen og elva. Jeg måtte rett og slett kjenne det på kroppen, forteller Joks.

– Om laksefisket forsvinner, forsvinner mye av livet til folk. Det henger veldig sammen, stedet Sirma og laksefisket. Stedet Sirma ville ikke vært det stedet det er i dag uten laksefisket. Alt dreier seg om laksefisket når isen har gått i elva, også de som ikke fisker snakker om laks.

- Hva er laksefiske egentlig?

Avhandlingen «Laksen trenger ro» viser at forskjeller mellom tradisjonelle kunnskaper og naturvitenskapelige kunnskaper må aksepteres og tas på alvor. Solveig sier det enda kreves mye grundig arbeid for å synliggjøre disse forskjellene for å tilføre forvaltningen ny kunnskap:

Solveig Joks

Man lever i ulike verdener. Lokalbefolkningen lever i en verden og vitenskapen i en annen. Hva gjør man da? Jo, man går og ser på forskjeller, sier Solveig om avhandlingen sin.

Foto: Roger Manndal

Det jeg vil fremheve er betydningen av praksisen til folk. Det er noe som kommer lite frem i politiske sammenhenger. Hva er laksefisket egentlig? Hva gjør den med folk, hva gjør den med steder?

Solveig Joks sier at vi må erkjenne at denne tradisjonelle kunnskapen er forskjellig fra den vitenskapelige kunnskapen.

– Man må derfor gå inn i forskjellene, og ikke sammenligne kunnskapene. Når man først finner forskjellene, da får man frem innholdet i kunnskapen.