Slik ble «rovdyret» Hanne et menneske igjen

Desember 2018: Det gynger rolig i fritidsbåten på Gandsfjorden mellom Stavanger og Sandnes. Hanne Hjorteland (25) ser utover sjøen og smiler.

To miljøterapeuter er med henne på båtturen.

De jobber på Institutt for anvendt atferdsanalyse (IAA), den private institusjonen på Hinna i Stavanger hvor Hanne bor.

Hanne har tillit til menneskene rundt seg, og de er trygge på henne.

Men det har ikke alltid vært slik. Hun har i mer enn ti år vært en av Norges vanskeligste og mest ressurskrevende personer å håndtere.

Dette er en historie om ei jente som ble gitt opp av Stavanger kommune. Private behandlere har fått henne på rett kjøl, ved bruk av kontroversielle metoder.

Nå vil kommunen ha Hanne tilbake, til foreldrenes dype fortvilelse.

Slik beskrev spesialisthelsetjenesten Hanne da hun fram til 2015 holdt til i det kommunale bofelleskapet Rektor Oldensgate i Stavanger:

«Hun var som et rovdyr som vandret hvileløst rundt. Det måtte tre personer til samtidig for å håndtere henne, disse gikk med verneutstyr og vikarer satt og gråt fordi de var blitt bitt. Det var en utstrakt bruk av tvang, og folk var til enhver tid redde for å bli angrepet. Man hadde mistet kontrollen over henne».

En gang i måneden måtte tastaturet til PC-en byttes ut fordi Hanne hadde bitt det i stykker. Ofte flyttet hun sin egen sofa og spisebord rundt i rommet med bare tennene etter at hun hadde hugget seg fast i møblene.

En annen gang angrep hun en gammel dame utendørs uten forvarsel.

På seks måneder var ti ansatte i bofellesskapet til behandling hos legevakten. Hanne hadde bitt seg så hardt fast i dem at de hadde vansker med å rive seg løs.

Noe var galt

Hanne har diagnosene infantil autisme og moderat psykisk utviklingshemming med betydelige atferdsproblemer.

«Hannes atferdsproblematikk er meget komplisert, sammensatt og utfordrende», har Fylkesmannen i Rogaland tidligere skrevet i et brev til Stavanger kommune.

La oss gå tilbake til 1994, året hvor Norge arrangerte vinter-OL på Lillehammer.

I en bolig på Storhaug nær Stavanger sentrum satt ei lita jente på gulvet og lekte.

Hanne var ikke veldig ulik ettåringer flest, men foreldrene syntes ofte det var vanskelig å få kontakt med henne.

Da Hanne passerte toårsstadiet begynte foreldrene for alvor å skjønne at mye ikke var som det burde. Før hun var tre år hadde hun fått autismediagnosen.

Hanne kunne stå og dunke hodet sitt mot veggen. Hvis foreldrene ikke passet på henne stakk hun av.

Stavanger-jenta fikk tilrettelagte opplegg i barnehagen og seinere på skolen.

Men det var først da hun nærmet seg tenårene de virkelig store problemene begynte å melde seg. Hanne bet sin egen søster på ferietur som 12-åring, og utageringen tiltok i styrke.

Kommunen fant en kriseplass til henne på Kalhammaren avlastningsbolig, og deretter på et annet senter for tilpasset opplæring.

Da Hanne fylte 17 år havnet hun i det kommunale bofellesskapet i Rektor Oldensgate. Her hadde hun mellom 45 og 50 ansatte å forholde seg til. Det var aldri færre enn tre som passet på henne samtidig. Noen ganger fire.

Fylkesmannen i Rogaland beskrev forholdene som «uforsvarlige». Ikke bare antallet, men også at så mange av de ansatte var «uten formell kompetanse».

Journalen hennes fra dette oppholdet er på nesten 3000 sider.

Et tverrfaglig notat fra Habiliteringstjenesten for voksne (HAVO) i juli 2013 konkluderte med at det var et totalt fravær av behandling av Hanne da hun var i Stavanger kommunes hender:

«Resultatet er til tider katastrofalt. Deler av tjenestetilbudet er uverdig med utstrakt bruk av kjeft. Hanne sover enkelte netter i en bod fordi nattevaktene ikke tør å gå inn til henne (...) Det foreligger fare for vesentlig skade i form av psykisk skade på person/hemming av egen utvikling om kommunen ikke foretar drastisk omlegging av nåværende behandlingstilbud», het det i notatet.

Siden skulle alt bare bli verre.

Personalet strippet Hannes leilighet for inventar som hun kunne skade seg selv og andre med. De monterte også en lås på døra hennes som hun ikke kunne åpne fra innsiden.

Mor havnet på sykehuset

Veien til avgrunnen har alltid vært kort for Hanne.

For fire år siden, da hun var hjemme på permisjon, gikk hun til angrep på sin egen mor.

Hannes far og søster fikk revet henne bort fra moren, etter en vill slåsskamp i gangen. Hannes mor havnet på sykehus med alvorlige bittskader.

Siden den gangen har Hanne aldri vært hjemme alene med familien.

Kommunen erkjente i flere møter at de hadde store problemer med å rekruttere kvalifisert og tilstrekkelig personell til å gi Hanne et stabilt og godt nok tilbud.

Fylkesmannen kom med kraftig kritikk mot kommunen, og underkjente tvangstiltakene som Hanne hadde blitt utsatt for.

På et møte 18. september 2015 valgte Stavanger kommune å kaste kortene.

Akkurat da virket det vanskelig for de fleste rundt Hanne å se for seg at hun noen gang kunne få et verdig liv.

Som en siste utvei valgte kommunen å overføre henne til de private behandlerne hos IAA. Her hadde hun allerede et dagtilbud.

Ute på Gandsfjorden har det begynt å blåse opp.

Hanne elsker å fiske krabbe, men i dag får teina bli værende i båten.

Det er på tide å sette kursen hjemover.

Miljøarbeiderne legger til ved brygga i Jåttåvågen og Hanne hopper i land.

Hos IAA inngår «bare» 15 ansatte i den faste turnusen til Hanne. De er aldri flere enn to på hvert skift. Den ene holder seg gjerne litt i bakgrunnen.

Hanne myser mot sola mens hun venter på at de to andre skal fortøye båten. Så rusler de sammen bortover flytebrygga og opp mot bilen. Alt går rolig for seg.

Kontrasten er enorm til all galskapen hos Hanne tidligere i livet.

Hvis ingen visste noe annet, ville man tenkt at dette var jevnaldrende venner på tur.

Så hvordan har forandringen skjedd?

En etasje med innhold

– Gi meg high-five.

Hanne lyser opp i et smil når miljøarbeider Åsmund Gimre gir henne ros for å ha ryddet etter seg.

Hos IAA disponerer hun nesten hele andre etasje alene med en stor stue, kjøkken, bad og to soverom; ett til seg selv og ett til den av Hannes to nattevakter som ikke trenger å holde seg våken.

Hanne sover så godt nå at det ikke lenger er utfordringer med henne om natten. Kontrasten er stor til den tidligere rastløse vandringen nettene gjennom.

– Om fem minutter skal vi dekke på bordet, sier Åsmund til Hanne som nå har tatt plass innerst i hjørnet på den brune skinnsofaen i stua.

Hun har akkurat pakket opp dagens gave i julekalenderen fra mor. Så får hun se litt på en film på tv.

Men ikke for lenge.

Hanne må holdes i gang, og hun tar del i stadig flere av de daglige gjøremålene i leiligheten.

Stolen

Hanne henter drikkeglass i skapet og setter på bordet. Deretter går hun tilbake til kjøkkenet etter en tallerken.

Men så stopper det litt opp.

– Stolen, sier Åsmund.

Han går nærmere for å oppnå bedre kontakt, og holder henne forsiktig i hendene.

– Stolen, gjentar han.

Hanne går og setter seg i en spisestol som er plassert langs den ene veggen i stua, like ved peisen.

Ikke før har hun satt seg ned, så spretter hun opp igjen og fortsetter pådekkingen.

Det går bra en liten stund, men så må hun tilbake til stolen igjen. Slik gjentar det seg noen ganger før Hanne kommer seg ut av låsningene som hindrer henne i å fortsette.

Når Hanne blir bedt om å sette seg ned i denne bestemte stolen, bryter hun ut av det destruktive mønsteret hun er på vei inn i.

IAA har noen konkrete, særegne virkemidler for å få mennesker ut av tvangstanker, holde dem på sporet og ikke minst få dem til å fullføre påbegynte handlinger.

De mener virkemidlene kan fungere på all uønsket atferd, uavhengig av diagnose.

Miljøterapeutene kaller det en timeout. For Hanne blir dette en nullstilling som gjør henne i stand til å fortsette gjøremålet. Hun blir dessuten gladere, mener de som jobber med henne.

De destruktive og repeterende handlingene til Hanne kan være at hun forsøker å klatre i vinduskarmer eller på bordet, at hun snurrer rundt på gulvet, biter i gjenstander eller tar på klær i feil rekkefølge.

Hun kan også vandre formålsløst rundt, eller rette og brette på klærne sine over unormalt lang tid og med høy intensitet.

Denne uønskede atferden går i sirkel. Hvis den ikke brytes, kan Hanne bli aggressiv og utgjøre en fare for seg selv og alle rundt henne.

De som da føler seg minst trygge, og utstråler usikkerhet, er mest utsatt for å bli Hannes «offer», noe mange smertelig har fått erfare.

Hanne har etterlatt en del signaturer i form av arr etter bitt på andres armer.

Det var derfor personalet i det kommunale bofellesskapet valgte å utstyre seg med syrefaste, lange hansker for å hindre bittskader.

Hos IAA har personalet aldri sett behovet for slike hansker.

Matten

«Matten» er et langt mer kontroversielt tiltak enn stolen. Den omfatter til dels tøffe fysiske inngrep.

Hanne har en stor, rød gummimatte midt på stuegulvet. I de tilfellene hvor hun går til angrep på seg selv eller andre – og mildere virkemidler ikke fungerer – tar to terapeuter tak i Hanne og fører henne ned på matten i mageleie.

Der holder de henne fast til det er trygt for henne å ligge alene.

I de mest ekstreme tilfellene har Hanne blitt holdt nede to timer i strekk. Det har ikke vært uvanlig med fem nedleggelser i løpet av en dag på minst en time hver.

Senteret må søke om å få godkjent tvangstiltakene hos fylkesmannen hvert år, etter anbefaling fra spesialisthelsetjenesten.

Som et ledd i godkjennelsesprosessen har IAA registrert hyppighet og varighet av hvert enkelt tvangstiltak mot Hanne.

Det første året på IAA ble Hanne holdt med makt på matten 1140 minutter i måneden i gjennomsnitt, eller nær fem timer i uka.

De siste 12 månedene har dette tvangstiltaket blitt trappet ned til 24 minutter i uka i gjennomsnitt, og bare sju minutter i uka siste halvår.

Fra første til siste seksmåneders-periode på IAA er det alvorligste tvangstiltaket mot Hanne blitt redusert med 97 prosent.

Antall vakter uten noen farlige, utagerende episoder fra Hanne har dessuten tidoblet seg gjennom de tre årene hos IAA.

Den omstridte mannen bak

Eier og grunnlegger av IAA er psykologen Jens Skår.

I 2003 ble Skår dømt i tingretten fordi han skulle ha brukt vold mot en pasient som i likhet med Hanne hadde diagnosen infantil autisme, og som kunne være farlig for omgivelsene.

Skår ble også fratatt autorisasjonen til å drive som psykolog.

Den angivelige volden lignet på metodene Hanne har blitt utsatt for på den røde matten.

Jens Skår mente behandlingen var atferdsanalytisk forankret. Målet var å redusere utagerende atferd ved å lære pasienten impulskontroll og selvkontroll.

I Gulating lagmannsrett ble Skår frikjent, og han kunne igjen praktisere som psykolog.

Flertallet blant dommerne la vekt på at alternativet til handlingen var mye verre, nemlig bruk av reimer og innelåsing over et lengre tidsrom.

– Når man jobber med de farligste og mest selvskadende klientene blir det metodiske opplegget rundt dem kontroversielt, mener Skår.

Han sier hele utgangspunktet må være å stoppe farlig adferd, men understreker at det er helt nødvendig å spille på lag med lovverket som regulerer tvangsbruk.

– Mitt ståsted har alltid vært vel dokumenterte og utprøvde metoder som innarbeides i behandlingsplanen. Vitenskap er kontroversielt i seg selv, fordi 90 prosent av psykologien og pedagogikken ikke er basert på vitenskap. Vitenskap er forbausende upopulært, hevder Skår.

Var aldri i tvil om Hanne

Skår sier han aldri har vært i tvil om at han kunne få Hanne Hjorteland rolig og glad igjen.

– Jeg har jobbet med klienter som Hanne siden 1980. Det er ikke mange av dem i Norge, men med riktig metodikk kan du være ganske optimistisk.

Hos IAA har de lagt vekt på å bruke så milde metoder som mulig på Hanne, og trappe dem raskt ned.

I tillegg har de vært opptatt av å tilby Hanne mange aktiviteter.

– Utviklingen i Hannes problematferd har vært veldig god. Forandring skjer relativt langsomt så derfor har det vært så viktig å dokumentere dette gjennom registreringene. Det er først når man ser disse kurvene over flere år at man skjønner hvor bra det har gått med henne, sier Jens Skår.

– Nå vil kommunen rive alt ned igjen

Stavanger kommune mener Hannes plass hos IAA hele tiden har vært en midlertidig løsning, inntil Austbø bofellesskap var etablert.

Austbø er spesielt tilrettelagt for autister, og kommunen mener dette tilbudet er langt bedre for Hanne enn det de måtte gi opp i Rektor Oldensgate.

Hannes foreldre er slett ikke overbevist.

– På IAA har vi fått tilbake jenta vår. Det er ille at Stavanger kommune nå vil rive alt ned igjen. Vi har mistet troen på at kommunen er i stand til å gi Hanne et godt tilbud, sier Hannes mor.

Hun betegner Hannes tidligere opphold i Rektor Oldensgate som katastrofalt.

Hannes foreldre reiste søksmål mot staten ved Helse- og omsorgsdepartementet for å få stoppet flyttingen, men fikk ikke medhold av Stavanger tingrett.

I dommen som falt i mai malte dommeren et svært dystert bilde av det kommunale opplegget Hanne ble utsatt for.

Retten mente det var «påfallende stor forskjell» mellom det Stavanger kommune prøvde å få til for Hanne, og de gode resultatene IAA har oppnådd:

Dommeren skjønte foreldrenes frustrasjon og deres frykt for at det nye kommunale tilbudet heller ikke skal fungere.

«Skreddersydd»

Retten la likevel vekt på at tilbudet på Austbø, slik kommunen har skissert det, oppfyller Hannes krav til forsvarlige helse- og omsorgstjenester, ut fra loven.

Stavanger kommune har sagt at opplegget som Hanne i dag har hos IAA i stor grad skal implementeres på Austbø.

Dessuten skal ansatte fra IAA, i en overgangsfase på flere måneder, veilede dem som i framtiden får ansvaret for å håndtere Hanne.

Hannes foreldre lar seg ikke berolige.

– Kommunen lovet bot og bedring på hvert møte i Rektor Oldensgate da Hanne bodde der, men resultatet ble bare verre og verre. Den kommunale arbeidsmetoden holder ikke mål, og det er ingen grunn til å tro at noe av dette vil bli bedre på Austbø selv om de igjen lover at alt skal bli bra, mener Hilde Hjorteland.

Hannes foreldre kjemper videre. I mars skal ankesaken opp i lagmannsretten.

– Uforsvarlig

Jens Skår mener Hannes situasjon er så spesiell at han advarer Stavanger kommune mot å la henne bli en forsøkskanin – nok en gang.

– Det er helt uforsvarlig å flytte henne, mener han.

Skår frykter Hanne vil falle tilbake på sin tidligere destruktive atferd ved tilbakeføring til et kommunalt opplegg.

– Dette ser vi i alle disse sakene, Det er derfor spesialisthelsetjenesten og habiliteringstjenesten så sterkt fraråder flytting av Hanne nå.

Eli Karin Fosse, direktør for helse og velferd i Stavanger kommune, sier det ikke vil være riktig av kommunen å uttale seg om Hannes sak så lenge den behandles i rettssystemet.

– På generelt grunnlag vil vi understreke at Stavanger kommunes mål er å gi Hanne et bolig- og tjenestetilbud som ivaretar hennes behov på en god og faglig forsvarlig måte. Dette lyktes vi ikke med i Rektor Oldens gate, og det var også derfor det ble etablert et akutt, midlertidig tiltak hos en privat leverandør, mens et nytt kommunalt tilbud ble tilrettelagt i et bofellesskap som var under etablering, sier Fosse.

«De var i stor fare for å bli skadet»

– Jeg har aldri opplevd noe lignende, sier Bjørn Roar Vagle i Habiliteringstjenesten for voksne i Helse Stavanger, når vi ber ham om å utdype rovdyrbetegnelsen han brukte på Hanne i tingretten.

– Det var veldig spesielt å se tre ansatte i bofellesskapet i Rektor Oldensgate stå med ytterdøren holdt igjen på gløtt, og med de lange vernehanskene på seg. De turde ikke gå inn til Hanne.

Vagle mener de ansatte på mange måter ikke hadde noe annet valg.

– De sto i en kaotisk og veldig krevende situasjon, med stor fare for å bli skadet. Uansett hvor dyktig den enkelte miljøarbeider er, må personalgruppen jobbe systematisk og samlet over tid for å oppnå en bedring.

Bjørn Roar Vagle sier det er sjelden at en kommune må gi opp en bruker på denne måten.

– Mitt inntrykk er at Stavanger kommune prioriterer dette fagfeltet, og at de vanligvis klarer å håndtere også de tyngste brukerne. Men i dette tilfellet kom alt veldig skjevt ut, og da er det vanskelig å snu, også med tanke på den krevende personalsituasjonen.

Vagle sier at spesialisthelsetjenesten var inne for å veilede de som jobbet med Hanne i Rektor Oldensgate, men at det ble for mange å forholde seg til for at veiledningen skulle føre fram.

– Hva tenker du om en overflytting av Hanne til Austbø?

– Jeg mener det kan gå bra. Det er trist at foreldrene har mistet troen på at kommunen skal klare å håndtere Hanne, men jeg tror kommunen vil lykkes denne gangen dersom det miljøterapeutiske tilbudet er veldig godt gjennomtenkt med færrest mulig ansatte for Hanne å måtte forholde seg til.

Ei jente på drift

Situasjonen har tilspisset seg for Hanne i høst.

Siden foreldrene ikke har akseptert det kommunale tilbudet på Austbø, stanset Stavanger kommune 1. november betalingen for Hannes plass på IAA. Som en konsekvens av dette har fylkesmannen også opphevet tvangsvedtaket.

For tiden er Hanne på IAA for senterets egen regning. Taksameteret løper på rundt 20.000 kroner dagen.

Forholdet mellom Hannes foreldre og Stavanger kommune har låst seg fullstendig. Foreldrene mener kommunen driver en utpressingstaktikk mot dem.

Akkurat det vet ikke Hanne noe om der hun står nede ved maskinen i gårdsrommet hvor hun kløyver store vedkubber i mindre biter.

Hverdagen til Hanne har blitt mer meningsfull. Hun er ikke lenger rovdyret som lusker rundt i gangene. Men er dyret i henne temmet for alltid?

Det er det ingen som vet.

Desembermørket siger på i Stavanger. Hanne er ferdig med dagens uteaktiviteter og går inn i garasjen. Her kler hun av seg den blå kjeledressen og de varme støvlettene.

Nå skal hun inn og få seg en dusj, mens vi søker mot bilen.

Hanne snur seg forsiktig og ser etter oss når vi går.

For første gang denne dagen henvender hun seg til oss.

– Ha det bra, sier hun og smiler.