Når en dromedar blir en sjiraff

Jeg skjønner med en gang at jeg må tilkalle ambulanse. Vi får også hjelp av en nabo som er helsepersonell. Du er bevisstløs, forslått og puster med spasmer.

Dette er fra en dagbok skrevet til meg da jeg ikke var våken. Og siden det kunne ta tid før jeg våkna, og fordi jeg kunne være svært omtåka da det skjedde, blei orda skrevet for å kunne fortelle meg hva som hadde skjedd mens jeg sov.

Men før dagboka fortsetter skal vi spole tida et par timer tilbake, til før det blei nødvendig å forfatte disse orda.

Det er lørdag. I Stavanger fyller ei kvinne 35. Med god koronaavstand feirer vennegjengen henne ved å spise middag sammen på en restaurant i Stavanger. Rundt klokka 22.30 takker to rundt bordet for seg. De er foreldre og skal hjem til en som snart er to år. De bor fire kilometer unna, og sykler hjem.

Den ene av de to som sykler hjem, er meg. Jeg veit at jeg har reist meg ved bordet og sagt noen ord til venninna mi som hadde bursdag. Dette har jeg seinere blitt fortalt. Jeg veit også at jeg har sendt en SMS til barnevakta om at vi var på vei hjem. Det ser jeg på telefonen min over ei uke seinere. På ett tidspunkt under denne middagen forsvinner nemlig hukommelsen min, og den kommer til å være helt borte i over ei uke. For på sykkelturen hjem skjer det noe.

I enden av et sykkelfelt, i en nedoverbakke, kommer jeg til et veiarbeidsområde. Der treffer sykkeldekket mitt et hull i veien. Mannen min ser at sykkelen min velter, at jeg faller av og at jeg slår meg. Hodet mitt treffer asfalten. Han får ikke kontakt med meg. Mannen min ringer 113. Politiet kommer først. Det kommer også folk forbi som tar bilder med mobilen mens jeg ligger der. Ambulansen kommer også. Jeg blir tatt med til sjukehuset. Klokka ti over halv ett den natta lagrer noen et hendelsesforløp i pasientjournalen min. Det er ett dokument i en lang serie de neste ukene og månedene.

«Pasienten syklet på Dusavikveien, hennes mann syklet like bak. Hastighet 30–35 km/t. I et vegarbeidsområde med løs grus og humper i veien mistet hun kontroll på sykkelen og falt i bakken. (…) Direkte traume mot høyre side og hodet. Alarm LA 3–1 kl 22:59. LA lege ankommer i bil kl 23:11. Pasienten ligger i stabilt sideleie og nakken stabiliseres manuelt. GCS 3, ingen respons på smertestimulus, bevart egenrespirasjon ca 15 pr min, hematom rundt høyre øye og mulig direkte skade av øyet men vanskelig å inspisere (…)»

Hver dag gjør flere hundre tusen nordmenn det samme som jeg gjorde. Sykler. Eller kjører sparkesykkel. Men hvor mange som faller slik at de må på sjukehus, er ikke så lett å finne ut. I Norge finnes det tall på de aller fleste bilulykker, mens det er tynnere med statistikk over sykkel- og sparkesykkelulykkene.

Men noe fins.

Mellom 2010 og 2020 blei det registrert nesten 5000 sykkelulykker hos Statens vegvesen. 97 omkom, mens 792 blei hardt skadd. Men sannsynligvis har mange flere blitt skada på sykkel de siste åra. Det er nemlig bare de ulykkene som blir rapportert til politiet som havner i statistikken.

I Oslo gjør imidlertid helsevesenet en statistikkjobb i tillegg. De siste åra har Oslo skadelegevakt gjort egne registreringer og ført statistikk over sykkelulykkene. Blant annet hva slags skade som oppsto, på hva slags vei ulykka skjedde, om det var sykkel eller sparkesykkel og om syklisten hadde hjelm.

Oslo-statistikken har gjort at Vegvesenet har lagd en egen rapport.

– Vi har lenge visst at det er en underrapportering av sykkelskader i den statistikken vi får fra politiet. Vi gjorde en lignende undersøkelse fem år før, og ville gjerne se hvordan det har utvikla seg, sier avdelingsdirektør for trafikksikkerhet i Statens vegvesen, Guro Ranes.

Bare i 2019 viser legevakt-talla fra Oslo over 2000 sykkelulykker. Så at det skjedde flere enn 5000 sykkelulykker i Norge mellom 2010 og 2020, er det liten tvil om.

For elsparkesykler dobla tallet seg fra 2019 til 2020. Etter at Oslo litt tidligere i år åpna litt mer opp, økte tallet enda litt mer. Og i juli døde en mann etter ei ulykke med en slik.

Litt mer enn 60 prosent av syklistene brukte hjelm i 2019. For elsparkesyklistene var det bare rett over 2 prosent som hadde hjelm.

Det er tirsdag. Jeg har ligget på sjukehuset siden natt til søndag, i starten i koma. Dagboka som du leste fra litt tidligere, er det mannen min som har skrevet til meg. Denne dagen får han en god nyhet.

Vi er sikre på at du har beveget høyresiden. Det er godt, for vi forstår fra sykehushuspersonalet at det er noe som har bekymret dem.

Avdelingsoverlegen skriver i journalen min at alt tyder på at jeg har en hjerneskade, men jeg er for urolig til at de kan ta en MR for å finne ut mer. Han vil avvente den «kliniske utviklingen» i noen dager. Han forbereder seg kanskje på en lei tilbakemelding til mamma og mannen min. I alle fall har de fortalt meg at han hadde frykta noe verre enn det han endte med å si.

For seinere den dagen skriver han noe mer.

«Pasienten har kommet seg betydelig i løpet av dagen. Svarer ja og nei på spørsmål som virker veldig adekvat og har spurt om å få vann å drikke. Også spurt om å få komme ut av sengen. Satt oppe i stol og la seg tilbake til seng helt adekvat. (…) Pasientens utvikling i løpet av de senere timene tilsier at hun ikke skal henvises til regional hodeskadeenhet.»

Seinere skal han gi meg et svar på et viktig spørsmål.

I tillegg til skadene inni hodet har jeg flere brudd i ansiktet. Jeg blir operert på onsdag. Ingen får besøke meg denne dagen. Men jeg har fått telefonen min og greier å ringe, helt åpenbart. For i dagboka til meg står det at jeg ringer hjem til mannen min og mamma om kvelden.

Dagen etter får jeg besøk.

Din mor og jeg får besøke deg en god time. Du sover når vi kommer, men våkner raskt. Du spiser en yoghurt, og det er godt å snakke med deg. Du er forvirret og lurer på hvorfor du er der når du sov hjemme i natt.

Samme kveld sender jeg noen meldinger med sjefen min. Heller ikke det husker jeg noe av. Meldingene ser jeg først når jeg skal sende ei melding til den samme sjefen tre måneder seinere.

Dagen etter, fredag, blir jeg lagt inn på en rehabiliteringsklinikk. Jeg har et vagt minne om en transport med ambulanse, og det kan ha vært turen dit. Men fortsatt husker jeg i utgangspunktet ingenting.

Fordi ingen veit sikkert hvor stø jeg er på beina og om jeg kan gå på do uten å dette, har jeg døgnvakt ved rommet mitt de første dagene. Dette husker jeg, for nå begynner hukommelsen min å komme tilbake.

En nevropsykolog forklarer hvorfor hukommelsen er borte også de to siste timene før jeg datt. Minner bruker litt tid på å sette seg i hukommelsen, sier han. Forståelig, tenker jeg. Da minnene om hele bursdagsmiddagen skulle satt seg, holdt hjernen min på med helt andre ting.

Den første uka som pasient blir til to. Og så tre. På grunn av korona får jeg ikke ha besøk av mer enn to personer av gangen i én time. Utover å ligge i senga mi og hvile, har jeg etter hvert timer med både fysioterapeut, ergoterapeut og logoped.

Fysioterapeuten testa blant annet hvor langt jeg kunne gå på så og så lang tid.

I en av halvtimene med logopeden husker jeg at jeg fikk se noen bilder av ulike dyr, og skulle si hva de var.

På et av bildene var noe som jeg sa var en sjiraff.

Eller: Jeg visste egentlig at det ikke var en sjiraff, men kom ikke på det riktige ordet.

Av syklistene som skada seg i Oslo, var det flest som skada en arm. Nesten halvparten endte på legevakta med sånne skader. Hodet var det nær en av fire som skada.

Blant elsparkesyklistene var det flest som skada noe annet enn armen. Over en tredel, nesten 35 prosent, av skadene var en hodeskade. I de 286 ulykkene dette utgjorde, blei det bare registrert hjelm i fire ulykker.

Med litt enklere ord: I prosent er det flere elsparkesyklister enn syklister som slår seg i hodet. Samtidig veit vi at det er flere syklister som bruker hjelm enn elsparkesyklister.

Ranes i Vegvesenet er ikke overraska.

– Dette har noe med hvem som bruker dem, og når de brukes. Elsparkesyklene leies, og folk har ikke med seg hjelm. Vi vet at hjelm ikke forhindrer at ulykker skjer, men den er med på å redusere skadeomfanget. Folk som bruker egen sykkel, har i langt større grad brukt hjelm, sier hun.

Tre og en halv uke etter ulykka får jeg endelig komme hjem fra rehabiliteringsklinikken. Legen sier at jeg kanskje kan begynne å jobbe, sterkt redusert, om en drøy måned. Men det skal gå enda et par uker før jeg begynner å tørke av benken eller sette i oppvaskmaskinen.

Ikke fordi jeg ikke får det til, men fordi det går så lang tid før jeg orker det.

Å bli i stand til å jobbe tar lengre tid enn legen kunne håpe på. Fortsatt må jeg hvile hver gang jeg har gjort noe, og jeg må hvile omtrent like lenge som tida det tok å gjøre det jeg gjorde.

Eller lenger.

Ikke før det har gått over tre måneder fra jeg datt, begynner jeg å jobbe. Litt. Halvannen time, hver dag. Hjemme, for at jeg ikke skal bruke opp kreftene mine på å komme meg på jobben.

I rapporten som Vegvesenet har lagd, står det: Forskning har vist at det er om lag ti ganger så stor fare for å få en hodeskade i forbindelse med sykkelulykke dersom man ikke bruker hjelm.

Hvor mange i Norge som leier bysykler eller elektriske sparkesykler, finnes det i likhet med sykkelulykkene ikke ett register for.

I Bærum kan en leie elsparkesykkel der hjelmen følger med. Hjelmen er sammenleggbar og ligger i en boks som kan låses opp.

Så langt ser det likevel ut til at det ikke er så mange som bruker hjelmen, selv om den er lett tilgjengelig.

– Vi har lenge hatt fokus på sikkerhet. Først gjennom design på kjøretøyet. Men etter hvert også på denne måten, for vi følte at det ikke var noen god måte å gjøre hjelm tilgjengelig i leiemarkedet, sier Morten Askeland, som er fungerende norgessjef i Tier.

Tier driver med utleie av elsparkesykler over hele Europa og i de store byene i Norge.

I Europa viser bruken at folk som ellers ikke ville leid sparkesykkel faktisk gjør det når hjelm er tilgjengelig, ifølge Askeland.

Men helt sånn er det ikke i Bærum.

– I Bærum er det ganske lite bruk av hjelmene, men det kan ha noe med pandemien å gjøre. Uansett ser vi på det som en god løsning, og vil øke antallet utleiesparkesykler som har hjelm tilgjengelig, sier han.

Det var ikke bare jeg som blei skada da jeg datt. Sykkelen min også. Fordi verkstedet må vente ekstra lenge på deler, får jeg den ikke tilbake før det har gått nesten fem måneder fra jeg datt. Tilfeldighetene vil ha det til at den første gangen jeg setter meg på sykkelsetet, er på dagen fem måneder siden ulykka.

Jeg kjenner de fem siste månedene i magen når jeg setter føttene på pedalene.

Og fortsatt får jeg ikke lov til å kjøre bil. Når en slår hodet som jeg gjorde, får en kjøreforbud i seks måneder.

Den dagen jeg igjen kan kjøre bil, kjører jeg en tur. Jeg er bedre, men det går fortsatt litt sakte framover, synes jeg. Det skal ennå gå et par uker før jeg prøver å jobbe en hel dag.

Hvor lang tid det tar før jeg kan jobbe fem dager i uka, veit jeg ikke. Men jeg jobber nå såpass mye at jeg begynner å skrive denne saken sammen med en kollega.

Og da kommer jeg på det.

Det er noe jeg må spørre ham om, han legen som blei oppringt og kalt inn på sjukehuset den kvelden jeg datt.

Jeg brukte hjelm da jeg datt. Og jeg har lurt på om det gjorde at jeg kan sitte her i dag, for å være ærlig. Så derfor spør jeg avdelingsoverlegen om det.

Samtalen tar en litt annen retning enn jeg var forberedt på.

En måned før han var lege for meg, datt han nemlig på sykkel sjøl. Han hadde omtrent samme fart som meg, også. Fallet skjedde fordi han kolliderte med en annen syklist som ikke så ham.

– Jeg var omtåka en stund, men det gikk greit. I mitt tilfelle traff jeg med øvre del av pannen på kanten av asfalten, sier Roald Baardsen, nevrokirurg og avdelingsoverlege på Stavanger universitetssjukehus.

Legen hadde også hjelm.

– Hjelmen ble knust. Hadde jeg ikke hatt hjelm, ville jeg blitt skadet, sier han.

En sykkelhjelm tar kraft ut av et slag mot hodet. Uten sykkelhjelm er det større sjanse for at hodeskallen sprekker.

– Noen som faller uten hjelm, og slår hodet, kan få en blødning i hjernen under skallen. Den kan ta livet av dem, forklarer han.

– Så for oss å si hvordan utfallet kan bli med eller uten hjelm, er umulig. Det er størst sjanse for at man får minst mulig følgetilstand med hjelm. Derfor anbefaler vi hjelm, sier han.

Med andre ord er svaret på spørsmålet mitt at jeg ikke får noe svar.

Ingen kan med sikkerhet si hvordan det hadde gått med meg hvis jeg ikke hadde hatt hjelm.

Men det kunne gått verre. Kanskje hadde en dromedar fortsatt vært en sjiraff.

Derfor er jeg ikke lenger interessert i å finne svaret.