Møtet med dødsveggen

– Ikke nå, ikke nå, men nå!

Han tar sats og hopper ut fra kanten. Kroppen svever i fritt fall i to-tre sekunder før skjermen åpner seg og skyter fart mot fjellet. Egentlig skulle den ut fra veggen. Nå skjer det motsatte: Skjermen åpner seg mot fjellet.

Tidligere basehopper Ole Andreas Haddeland innser at hans første dag som 25-åring, også kan bli hans siste.

– Livet ble fullkomment

– Jeg var 12 år første gang jeg så noen hoppe fra Kjerag. Mor har fortalt at jeg bare kikket opp og sa at det skulle jeg gjøre en dag, sier han.

Ti år senere, våren 2004, begynte han å hoppe fallskjerm. Samme høst reiste han til USA for å hoppe sitt første basehopp. Han hoppet fra broen New River Gorge Bridge Fayette i West Virginia. Det var 267 meter mellom Ole Andreas på kanten av broen og ned til sjøen.

– Var du redd?

– Jeg var skitnervøs. Jeg pratet så mye tull og tøys på toppen av broen. Hadde det ikke vært for at jeg hadde bestemt meg for å gjøre det, så hadde jeg ikke gjort det. Det er ingenting i kroppen som sier at det er lurt, men det er mye som sier at det er det den ønsker.

Det første hoppet var et ekstremt adrenalinkick.

– Det var alt og ingenting. Hvis du noen gang har vært involvert i en bilulykke eller i en annen situasjon der du fryktet for ditt eget liv, vet du at i tiden etterpå er gresset grønnere, luktene og smakene er ekstra gode. Senere, når sansene får lov til å være med i selve hoppet, opplever du en slags fullkommenhet.

For Ole Andreas handlet basehoppingen om å mestre.

– Definitivt. Jeg skulle gjerne hatt mer høydeskrekk. Hadde jeg hatt grenser for hva jeg synes er kjekt hadde jeg kanskje stoppet på et helt annet nivå, men det har jeg ikke. Derfor har jeg søkt til ytterpunktene for å få den tilfredstillelsen, sier han.

Møtet med veggen

– Det var bursdagen min. Min dag, sier han.

Han dro til Dirdal sammen med vennene sine for å hoppe base på 25-års dagen mars 2007.

– Planen var å hoppe fra en 100 meter høy fjellvegg. Jeg hadde aldri hoppet fra det fjellet før.

Alle var i godt humør og ingenting tydet på at det skulle endre seg. Til slutt sto kun Ole Andreas og kameraten igjen på toppen. Alle andre hadde hoppet.

– Ikke nå, ikke nå, men nå!

Han tar sats og hopper ut fra kanten. Kroppen svever i fritt fall i to-tre sekunder før skjermen åpner seg og skyter fart mot fjellet istedenfor ut fra veggen. At skjermen åpner seg feil vei er en av de vanligste årsakene til at det skjer ulykker i basesporten.

– Jeg prøver å få den til å gå bakover for å kunne vri den ut.

Han prøver å bruke beina og løpe skjermen ut igjen fra veggen.

– Mens jeg faller nedover, treffer hoften min en fjellhylle midt i veggen og jeg begynner å rulle salto videre nedover.

Han klarer å stoppe rullingen og innser at han allerede har falt ned omtrent halve veggen. Han drar i reiserne, trådene som henger ned fra skjermen, og sparker alt han kan fra veggen.

Pang!

Lyden av akillesen som ryker kan høres 50 meter lenger nede hvor vennene står som maktesløse vitner til Ole Andreas desperate kamp for å overleve.

– Jeg klarer til slutt å snu skjermen, men på grunn av rifter i skjermen får jeg ikke en vanlig flyvinkel. Det går mye raskere ned.

Hoppet ender til slutt på en fjellhylle mellom busker og trær. Ole Andreas blir hentet av SeaKing og flydd til Stavanger Universitetssjukehus. I tillegg til den avrevne akillesen har han fått skrubbsår over store deler av ryggen. Ellers er det kun egoet som er skadet.

Hege Ringard: – Jeg var ung og dum

– Nå dør jeg, tenkte jeg da jeg så veggen brase mot meg.

Basehopper Hege Ringard beskriver seg selv som ung og dum da hun som 19-åring hoppet base fra Kjerag. Hun hadde hoppet flere ganger fra fjellet, men aldri to ganger på samme dag.

Valgte korteste vei ned

Hun var 18 år da hun utførte sitt første basehopp fra en antenne i mai 1997.

– Jeg hadde begynt å hoppe fallskjerm året før. På den tiden hadde jeg lyst til å gjøre alt av ekstremsport. Da muligheten for å hoppe base åpnet seg, tok jeg den, sier hun.

I 1994 ble det for første gang hoppet base fra Kjerag. Fjellet rager mellom 900 og 1000 meter over Lysebotn innerst i Lysefjorden. To år senere, i 1996, omkom den første basehopperen etter et hopp fra Kjerag.

– Jeg var ikke i særlig god fysisk form på den tiden, og var sliten og sulten da jeg endelig sto på toppen for andre gang den dagen, sier Hege.

Klokken nærmet seg åtte på sommerkvelden i august da hun stilte seg på kanten av fjellet for å hoppe ned til Geitaneset, landingsplassen ved foten av Kjerag i Lysebotn, innerst i Lysefjorden.

– Den korteste veien ned er jo å hoppe, jeg tenkte ikke på at det fantes andre alternativ, sier hun.

Hege er 19 år, hun er kul, hun hopper uten hjelm. Det gjør hun aldri igjen.

– Nå dør jeg

– Jeg gjør en litt slapp exit og stuper veldig mye.

Istedenfor å ligge flatt i luften for å fly bort fra veggen stuper hun nedover. Det tar tid før hun får kroppen i balanse igjen. Hun ser fjellhyllen under seg komme nærmere og nærmere.

– Treffer jeg fjellhyllen i fritt fall, dør jeg garantert. Derfor trekker jeg heller høyt og håper skjermen åpner rett frem.

Skjermen snur seg 180 grader og flyr rett mot fjellveggen.

– Det gikk så fort, jeg prøvde å snu skjermen videre mot høyre for å svinge ut fra veggen, men jeg var ikke sterk nok.

Det neste hun husker er at hun står på en omtrent 30 centimeter stor fjellhylle.

300 meter fra toppen. 700 meter over bakken.

De fleste som krasjer i en fjellvegg, faller videre nedover fordi skjermen fortsetter å fly.

– Jeg ble bare stående. Skjermen min la seg over hylla ovenfor og så var det bare bom stopp. Jeg hadde latterlig mye flaks.

På grunn av blodet som rant fra hodet hennes, kunne hun nesten ikke se.

– Det var veldig mye blod. Jeg var livredd for å ta på hodet mitt. Jeg var så redd for at jeg hadde en stor sprekk i hodebunnen.

Hun klarte å klatre opp til hyllen over hvor det var tryggere å sitte. På grunn av adrenalinet som pumpet gjennom kroppen hennes kjente hun ikke smertene fra skadene i beina. Ennå.

Ensom natt

Hun satt alene på fjellhyllen uten mulighet til å kommunisere med andre.

– Jeg hadde verken mobiltelefon eller radio med meg. Det var for mye bråk fra vann som rant langs fjellveggen til å jeg kunne rope til, eller høre noe som helst, fra dem som sto på bakken.

Når basehoppere hopper fra Kjerag, er det alltid en båt på fjorden. Utøvere som lander i vannet skal plukkes opp raskt. Da Hege så båten kjøre bort når mørket begynte å sige på, gråt hun for første gang.

– Plutselig følte jeg meg veldig ensom. Jeg fikk veldig god tid til å tenke gjennom hva jeg holdt på med.

Hoppevennene ventet på henne på bunnen av fjellet, men det visste ikke Hege.

Neste gang øynene ble fylt med tårer var da helikopteret fløy bort.

– Jeg forsto at de ikke kunne plukke meg opp fra fjellhyllen med helikopteret, men det hang så lenge rett ved meg at jeg begynte å håpe at de skulle få det til likevel. Det var vondt da de fløy bort, sier hun.

Senere på natten hørte hun at helikopteret lettet igjen.

– Da satt jeg midt inni tåken. Jeg forsto ikke hvorfor de prøvde å fly på det tidspunktet.

Det hun ikke visste var at helikopteret var lastet med fire klatrere, som i løpet av natten, sakte, og veldig sikkert, rappellerte seg nedover mot henne.

Hjelpen kommer

– Det var helt mørkt og tett skodde da vi la oss utover kanten på den bratteste delen av Kjerag, sier tidligere leder Ture Bjørgen i Rogaland Alpine Redningsgruppe. Ulykken i 1997 var den første der redningsgruppen var involvert for å redde en basehopper.

På grunn av skodden måtte klatrerne klatre helt inntil veggen for å unngå at de ble hengende utenfor overhenget.

– Vi måtte rappellere gjennom en foss for å komme ned til der pasienten lå. Det var akkurat som å rappellere i dusjen. Det var mørkt, og selv om jeg ikke kunne se det, så kunne jeg føle at det var 1000 meter ned, sier han.

– Har du høydeskrekk?

– Ja.

Bjørgen forteller at de fleste klatrere synes at det er litt ubehagelig i begynnelsen når en klatrer i en høy vegg, men etter hvert som minuttene går venner en seg til det. En får veggfølelse og høyden er ikke lenger noe en tenker på.

– 300 meter fra toppen kommer vi til en bitteliten hylle som kun er noen få kvadratmeter og der sitter det en ung jente. Hun er ganske skadet, men glad for å se oss, sier han.

Hege hadde sprukket kneskålen og ødelagt ankelen. I tillegg hadde hun et kutt i hodet ved hårfestet.

– Hva sier du egentlig etter å ha sittet alene i timesvis og en kjekk kar kommer rappelerende ned for å redde deg? Jeg prøvde å si takk, og at det var hyggelig at noen kom, men jeg tror ikke han hørte mer enn takk, sier Hege.

Elin Risvik: – Jeg skulle bare hoppe én gang

Elin Risvik (34) var en erfaren basehopper med over 500 basehopp bak seg som underviste nybegynnere i hva som kunne gå galt og hva en skulle gjøre dersom skjermen åpent seg feil vei. Alt lå til rette for et perfekt hopp da Elin gjorde seg klar for dagens andre hopp den dagen.

– Jeg hadde forklart de andre hva som kunne gå galt, og så skjedde det med meg rett etterpå, sier hun.

Februar, 2006: – Kjære Gud

Hun gikk litt hardere ut enn hun kanskje hadde gjort hvis det var dagens første. Hun trakk litt lavere enn hun pleier å gjøre på det hoppet, og skjermen åpnet seg inn mot veggen istedenfor utover.

– Vanligvis er kroppen din også vendt mot veggen når slike ting skjer. Du skjønner raskt at du må få snudd skjermen slik at du flyr utover igjen.

Men Elin så ikke i veggen, hun så utover, og trodde at alt hadde gått helt fint. Millisekundet etterpå begynte skjermen å fly bakover. Det var det millisekundet hun trengte for å unngå å brase rett i veggen.

Nå begynner kampen for livet.

– Når jeg skjønte at jeg ikke kom til å klare å snu skjermen bort fra veggen, at jeg kom til å treffe, tenkte jeg bare; Ikke ryggen, ikke knekke ryggen. Jeg vil ikke bli lam.

Elin har lært andre hvordan de skal takle en såkalt cliffstrike. Nå fikk hun bruk for sin egen kunnskap.

– En må ikke skyve ut hendene eller føttene, for da knekker de. Det er lett for å gjøre det for en vil beskytte hodet, sier hun.

Elin traff veggen med siden og rullet nedover fjellveggen til hun landet på en fjellhylle omtrent midt i veggen. 150 meter over bakken.

Bakkekontakt

Hun fikk juling og slo seg, men brakk ingenting. Hennes verste fiende var kulden.

– Jeg var ikke kledd for å sitte på en fjellhylle i 14 timer. Jeg holdt på å fryse ihjel.

Det var en følelsesmessig berg- og dalbane. Hun svingte mellom å ønske å klatre ned selv, og å klamre seg fast til fjellet.

– Jeg lovet høyere makter at hvis jeg bare fikk komme ned skulle jeg slutte å hoppe base.

– Det begynte å falle små steiner ned på meg, da skjønte jeg at hjelpen var på vei.

Hun beskriver klatrerne i Rogaland Alpine Redningsgruppe som engler. Hun husker kun bruddstykker av hva som skjedde etter at de fant henne.

– Da var jeg trygg og kunne endelig slappe av.

– Vår egen sikkerhet er viktigst

– Hva tenker du om at dere risikerer livet for å redde basehoppere som selv har valgt å utsette seg for denne risikoen?

– Både basehopping og klatring er risikofylt, sier Ture Bjørgen i Rogaland Alpine Redningsgruppe.

Han påpeker at han nå snakker som klatrer.

– Vi har ikke et spesielt forhold til at de utsetter seg for risiko, det aksepterer vi og synes er greit, men som redningsarbeidere kan ikke vi utsette oss for samme risiko som når vi er ute å klatrer, sier han.

Han forklarer at risikovurderingen er svært streng under redningsoppdrag.

– Vår sikkerhet kommer i første rekke. Vi kan ikke hjelpe noen dersom vi tar unødvendige sjanser, sier han.

Å klatre på Kjerag innebær en viss form for risiko.

– Den er vi villige til å ta, men vår egen sikkerhet prioriteres høyest. Basehopperne er på en måte i samme klasse som klatrerne. Vi antar at de vurderer risikoen, men så skjer det uhell, sier han.

– Ville dere klatret samme rute eller område hvis det ikke var for redningsoppdrag?

– Ja. Det er et godt poeng. I Trollveggen er basehopping forbudt fordi veggen er så ustabil. Det raser der stadig vekk, og det er nedlagt forbud mot basehopping fordi de objektive farene både ved å fly innunder den veggen med helikopter og å klatre der anses som for risikabelt, sier han.

Redningsgruppen har vurdert risikoen på Kjerag og konkludert med at det ikke er et farlig fjell å klatre i.

Hva skjedde med basehopperne?

Ole Andreas: Tre måneder etter ulykken sto han på toppen av Kjerag. Klar for å hoppe igjen.

– Jeg hadde ikke mange tanker, men ekstremt mye følelser som ville ut da jeg sto på toppen.

Selve hoppet gikk akkurat som det skulle. Han landet fint og ga vennene som ventet en god klem. Så satte han seg i bilen og kjørte mot Stavanger.

– Fra jeg satt meg i bilen til jeg kom til Stavanger rant tårene. Jeg gråt i tre og en halv time. Uten at jeg var trist. Følelsene var verken negative eller positive. Det var bare en reaksjon på at jeg hadde mestret å trosse frykten som hadde bundet seg opp inni meg etter ulykken.

– Endret opplevelsen deg?

– Litt. Jeg sluttet å hoppe det som defineres som lavt fjell. Fjell der du må løse ut skjermen nærmere fjellet fordi det ikke er tid til å vente til du har flydd lenger bort fra veggen. Det var ikke derfor jeg hoppet base, sier han.

Etter ulykken kunne han gå til toppen av fjellet og vente på optimale forhold. Eller snu og gå ned igjen.

Jentene viktigere

Nå har livet til basehopperen forandret seg. Han har blitt småbarnsfar til to små jenter og utsetter ikke seg selv for unødig fare.

– Akkurat nå kan jeg ikke jakte på den følelsen. Jeg drømmer om det daglig, men det er ikke aktuelt. Familielivet har en større betydning enn at jeg kjører en egotripp som basehopping kan være. Vet ikke om jeg er blitt så voksen, men jeg tar noen voksne valg innimellom, sier han og smiler.

Hege: – Året etter hoppet jeg på nytt. I Romsdalen. Det ble et kjipt hopp det også. Denne gangen var det på grunn av vind, sier Hege.

Etter den opplevelsen la hun hoppingen på hylla. Lenge. Bare å forestille seg å hoppe ga henne høy puls. Hun sluttet å hoppe fallskjerm også. Først i 2008, 11 år etter ulykken, kom lysten tilbake.

– Jeg var på fottur i Romsdalen. Da vi kom til toppen ble jeg stående på kanten av fjellet. Da kjente jeg at jeg virkelig hadde lyst til å hoppe igjen.

Helgen etter dro hun tilbake. Denne gangen skulle hun ikke gå ned igjen.

– Da jeg sto på kanten med riggen på ryggen var det helt annerledes enn å bare forestille seg å hoppe. Det var mye følelser, sier hun.

Hege hadde lovet moren at hun ikke skulle hoppe mer. Da hun begynte igjen, holdt hun det hemmelig.

– Til slutt måtte jeg innrømme det. Det ble for mange løgner.

Dagens hoppe-Hege er litt smartere enn 97-versjonen.

– Jeg hadde mye å lære den gang, det har jeg fremdeles. Hylle-opplevelsen har ikke gjort at jeg bare tar bra valg nå, men den har hjulpet veldig.

Nå bor hun i ekstremsportbygden Voss, og hopper base aktivt.

– Jeg er eldre, tar mine egne valg, har mer erfaring, og bruker alltid hjelm nå.

Elin: Etter ulykken drømte hun om steiner. At hun traff fjellveggen. Natt etter natt våknet hun av marerittene. På Bryne psykiatriske senter fikk hun hjelp til å skjønne hvorfor hun hadde det slik.

Tre måneder etter ulykken pakket Elin fallskjermen og dro til Sveits. På toppen av et fjell i Lauterbrunnen trosset hun dødsangsten, og hoppet.

– Så ringte jeg hjem til mamma og sa at jeg hadde hoppa igjen. Jeg var kommet over det.

Elin fortsatte å hoppe i flere år etter ulykken, også etter at hun ble mor.

– Da mitt andre barn var fem uker gammel, døde en veldig god venn av oss. I begravelsen satt hans to små barn på første rad i kirken. Da tenkte jeg at det var på tide å ta en pause. Jeg hadde ikke lyst til at mine barn skulle oppleve det.

Det kunne vært henne som lå i kisten som ble senket i jorda den dagen.

– Det er ikke det at jeg ikke har lyst. Lysten er der hele tiden, men hadde jeg hoppet nå, hadde det kun vært egoistisk, sier hun.