NRK Meny
Normal

Mine 52 timer i blå og hvit pysjamas

Evige ventetider, rutinesvikt, regelbrudd, og sykepleiere som løper som piskede rotter mellom korridorpasienter er bildet som tegnes av norske sykehus. Hvordan er det å være pasient midt i skrekkhistoriene?

I sykesenga på rom 203

Torsdag 21. februar havnet jeg i sykesenga på rom 203 på Stavanger universitetssjukehus. Etter hvert bestemte jeg meg for å skrive om oppholdet.

Foto: Anna-Kristin Larsen

Kutt under haka

«Se litt oppover så jeg får ta bilde av haka di», sier samboeren min.

Foto: Anders Fehn/NRK

«Husker du at du ble svimmel før du besvimte?» Legen står over meg i hvit frakk og grønn bukse. Jeg nikker. Klokken 06:40 startet dagen med at jeg falt i gulvet med haka først, omtrent slik tegneseriekjeltring ender i asfalten. Nå dunker hodet, kjeven og øret i takt med den røde joggeskoen på foten til samboeren min, som sitter på en stol ved siden av senga.

Jeg var dagens første pasient ved legevakten i Stavanger. Samboeren min ga meg plaster, tørket blodet og har siden det snakket ustanselig, slik han aldri ellers gjør før klokken 08:00 om morgenen. Jeg får ikke lov til å sove. «Kan du dra opp ermet ditt så jeg får sjekket blodtrykket», spør legen. Jeg har visst et kutt på haka og et under leppa. Hun syr og limer, og sender meg videre.

Stavanger Universitetssjukehus (SUS)

Stavanger Universitetssjukehus (SUS)

Foto: Eirin Larsen / NRK

Tilstandsrapport fra sykesenga

Tilstanden ved norske sykehus er alltid på dagsorden. Vi hører om lange ventetider, underbemanning og overarbeidede sykepleiere. Historiene om rutinesvikt og regelbrudd kommer fra sykehus over hele landet.

En rapport fra Helsetilsynet slo nylig fast at pasienter som sendes til akuttmottaket ved Stavanger universitetssjukehus (SUS) ofte må vente i flere timer på undersøkelse. Tilfellet er ikke enestående. Derfor skriver jeg om hvordan jeg opplevde mine døgn på Stavanger universitetssjukehus.

LES OGSÅ: – Seks timer venting er uakseptabelt | – Må vente 12 timer på lege | Liten hjelp i utvidet akuttmottak | SUS er versting på korridorpasienter | – Måtte sove på oppholdsrom | Fullt kaos på Ahus | Fortsatt pasienter i korridorene

Øre-Nese-Hals poliklinikken

08:30 Det grønne venterommet utenfor Øre-Nese-Hals-poliklinikken lukter gammel bandasje. Skinnstolene, som også er grønne, er godt brukt. I fjor var hele 247.254 pasienter innom en av sykehusets poliklinikker. I stolen langs veggen inngår jeg i årets statistikk, og jeg blir mer svimmel for hver person som går forbi.

Kutt under haka

Såret er renset. Kuttet må sys.

Foto: Anders Fehn/NRK

«Larsen?». Endelig min tur. En sykepleier leder meg gjennom en stor rød svingdør og inn på et trangt hvitt undersøkelsesrom. Øre-Nese-Hals-legen, med fregner på nesen, sitter foran datamaskinen i grønn sykehuskjortel. Hun smiler, sier «oida», og ber meg fortelle hva som har skjedd. Flere leger og sykepleiere kommer inn på rommet. Jeg forklarer at jeg har vondt i halsen, og en av dem tar tak mellom kjevene mine og åpner munnen til jeg piper høyt. Venstre side av hodet, under øret, kjennes ut som om den skal eksplodere, og de hvite veggene begynner å svaie. Sykepleier nummer to senker ryggen på stolen, og legger en kald klut på pannen min. Kvalmen og svimmelheten avtar.

– Dette var skikkelig dårlig timing. Kjeveortopeden vår er ikke her i dag, sier Øre-Nese-Hals-legen.

Jeg puster tungt.

– Jeg skal høre om han kan komme hit og operere etter jobben han er på nå. Foreløpig må du klare deg uten mat til det blir avklart, sier hun.

Beskjeden er at kjeven er ute av ledd eller knekt. Kun røntgenbilder kan konkludere.

Røntgenbilder

10:00 Jeg havner i en ny sykehusseng, som blir flyttet inn i et nytt rom, like sterilt som det forrige, fullt av plasthansker, instrumenter, sprøyter, plaster og lamper. Vi venter. Sykepleierne haster ut av rommet, inn på naborommet, over gangen, frem og tilbake, ut igjen på venterommet og bort til ekspedisjonen. Jeg hører de raske skrittene, blandet med dialog mellom sykepleiere og pasienter. Mamma avløser samboeren min, som må på jobb. Den lange viseren på klokken spaserer en hel runde rundt, før legen som mamma kjenner, kommer inn i rommet.

– Nå ringte de fra røntgen. De venter på dere. De hadde ikke fått kontakt med noen her på avdelingen, så de ringte til meg. Det var flaks at de hadde fått med seg at jeg kjente deg, sier han.

Røntgenbildene konstaterer at kjeven er knekt. Jeg går tilbake i senga.

Kjevebrudd vises på røntgenbilder.

VIDEO: Røntgen av hodeskallen etter kjevebrudd. Foto: Stavanger universitetssjukehus.

12:00 «Er dere her fortsatt?» spør legen som mamma kjenner. «Jeg skal få noen til å vise dere veien opp til avdelingen med en gang». Innen kort tid tar sykepleier nummer tre oppstilling bak sykehussenga. De små svarte hjulene begynner å klikke seg over de røde gulvflisene i sykehuskorridorene. De rektangulære lysrørlampene i taket passerer som på film, og den gule linja viser veien til venstre og rundt hjørner. Det lukter kjøttkaker, poteter og brun saus. Magen rumler jordskjelv. Jeg har ikke spist på 20 timer, siden Fjorland-middagen på gårsdagens kveldsvakt, og venter sulten på en operasjon som kanskje kommer.

Rom 203

Rom 203

Rom 203.

Foto: Eirin Larsen/NRK

Skiltet viser «203». Sengen min passerer dørterskelen, speilet og vasken, og når det venstre, innerste hjørnet av rommet. To senger står allerede oppstilt langs den høyre veggen. En hvit og en oransje skillevegg peker ut linjer i rommet. I den ene sengen sitter en kvinne i slutten av 20-årene. Hun har hverdagsklær på seg og ser tilsynelatende frisk ut bortsett fra en bandasje på hånden. Sengen nærmest døren opptas av en kvinne med en blå overdel med hvit krage og knapper. Hun har trukket dynen opp til brystet og lar hodet hvile på puten. Hun er omtrent i midten av livet og ansiktet hennes er dekket av blå og gule flekker. Hun ser på meg og smiler.

Rom 203

Utsikt fra innerst i hjørnet på rom 203.

Foto: Eirin Larsen/NRK

«Vil du ha litt vann? Eller saft kanskje?» spør sykepleier nummer fire. Jeg nikker. «Du er nok sulten, men du må faste til vi vet om det blir operasjon i dag. Vi venter på ny informasjon fra legen», sier hun. Jeg sluker saften, som havner på nattbordet, og ber om påfyll.

Intravenøst drypp

Sukkervann renner inn i min venstre hånd og blander seg med blodet.

Foto: Eirin Larsen/NRK

16:00 «Den vakthavende legen løper rundt med andre ting, så jeg tenkte at jeg kunne gi deg litt mer info før jeg går hjem», sier Øre-Nese-hals-legen med fregner på nesen.
Hun fyller ut et skjema, lyser meg inn i øynene, ber meg følge fingeren hennes frem og tilbake og konstaterer at kjevebeinet er brukket like under det venstre øret. «Mandibulafraktur. Du må operere», sier hun, en halv time etter at arbeidstiden hennes er over.

Grønnsaksuppe og semulegrøt

17:30 Det lukter grønnsaksuppe på rom 203. Damen med bandasje på hånden og damen med blåmerker i ansiktet får en stor porsjon hver. Sykepleier nummer fem, med en sykepleierstudent på slep, nærmer seg sengen min. «Det er jo ikke det samme som mat, men du blir i hvert fall litt mindre sliten av å få litt næring intravenøst», sier hun.

Semulegrøt

Tidenes beste semulegrøt.

Foto: Eirin Larsen/NRK

22:00 Fjorten timer etter at jeg sjanglet inn på legevakten, og 29 timer etter forrige måltid er magen drittlei av å være tom. «Vet dere om det blir operasjon i dag?», spør jeg sykepleier nummer fire, som rydder nattbordet til den unge damen med bandasjert hånd. Etter et drøyt kvarter kommer hun tilbake med et «Nei», en hvit skål med semulegrøt og et lite plastbeger med sukker og kanel. Magen jubler.

Kjevelås eller operasjon?

09:00 På sykehus våkner man med småfuglene. Jeg har allerede vært våken i tre timer når kjeveortopeden kommer. Han setter seg på sengekanten. «Dette var da veldig uheldig», sier han. Den hvite legefrakken når han til midt på det grønnkledde låret.

– Det er to måter å reparere kjeven din på. Den ene muligheten er å gjøre et snitt på siden av ansiktet, foran øret og ned mot haken. Den andre er å sette inn skruer, låse kjeven, og la det gro av seg selv, sier han.

Han forklarer fordeler og ulemper med begge inngrepene, og ber meg veie arr i ansiktet opp mot en kjeve med kanskje ikke helt optimal funksjon.

Oralkirurgen på sykehussenga

Oralkirurgen sitter på sykesenga og forteller om alternativene for knekt kjeve.

Foto: Eirin Larsen/NRK
Anthony Hopkins som Hannibal Lecter i «Hannibal»

Anthony Hopkins som Hannibal Lecter i «Hannibal».

Foto: HO / Reuters

– Hei! Hvordan går det med deg?

Jeg ringer samboeren min for å diskutere mulighetene.

– Kjevelås? Slik som Hannibal Lecter?

Jeg tenker «mannfolk», og avviser sammenligningen.

– Det står her at man må kjøpe en avbitertang i tilfelle man må spy, slik at man ikke kveles.

Jeg råder ham til å slutte å google.

12:00 Jeg er fortsatt usikker når jeg blir invitert ned på oralkirurgens kontor. Jeg sitter på en svart krakk ovenfor ham, og får se røntgenbilder av hodeskallen og bruddet i kjeven.

– Hadde det vært min datter, hadde jeg ikke villet operere. Jeg synes det er en veldig kjekk operasjon å utføre, men det er viktigere for meg at du blir fornøyd, sier oralkirurgen.

Jeg samtykker til å få skruer skrudd inn over tennene.

Røntgenbilde som viser kjevebrudd.

VIDEO: Tverrsnitt av hodeskallen sett ovenfra. Foto: Stavanger universitetssjukehus.

Anestesilegen er opptatt

14:30 På rom 203 har damen som er blå og gul i ansiktet blitt hentet, og trilles nå til operasjonsstua. «Legen vil snakke med deg», sier sykepleier nummer syv. Nå kan jeg veien til oralkirurgisk avdeling. Jeg går ut av senga, rommet og avdelingen, tar snarveien gjennom mammografi-venterommet, og setter meg i den blå sofaen utenfor den litt mer avanserte tannlegen.

Venterommet utenfor oralkirurgisk avdeling.

Venterommet utenfor oralkirurgisk avdeling.

Foto: Eirin Larsen/NRK

Etter at jeg har fulgt sekundviseren et par runder rundt klokka over den hvite døren, som leder inn til operasjonssalen, kommer han ut. «Nå er det slik», sier han og setter seg ned i sofaen ovenfor meg, «at anestesilegen er opptatt, minst til i kveld.»

Jeg må vente til han er ledig for å få narkose. «Alternativet er å gjennomføre med lokalbedøvelse», sier oralkirurgen. Varsellampene i hodet utløses av ordet «lokalbedøvelse». «Nei takk», roper de, og tv-bilder av folk som har våknet opp fra narkosen midt under en operasjon ruller gjennom hodet.

Men jeg er jo drittlei av å vente. Jeg er så lei av å vente at jeg i går kveld var villig til å gå inn i min 29. og 30. time uten mat for å få det overstått. «Det går helt fint å vente altså», sier han, og jeg har bestemt meg. «Ok. Vi tar det nå», sier jeg, og angrer litt idet ordene kommer ut av munnen min. Legen blir like overrasket som meg, og roper den gledelige nyheten inn til sykepleierne. «Jeg hadde ikke trodd du skulle si ja», sier han og ber meg vente et par minutter.

Grønne, metalliske skruer

15:00 Jeg ligger på operasjonsbordet på oralkirurgisk avdeling. Den velkjente, sterile grønnfargen rammer inn bordet, sykepleierne og snart også meg. Overtannlegen, operasjonssykepleieren og en medisinstudent står rundt meg, med plasthansker og munnbind. De legger et grønt håndkle rundt hodet og over øynene mine.

Grønne, metalliske skruer

Grønne, metalliske skruer.

Foto: Eirin Larsen/NRK

Den første skruen skal inn i overkjeven, mellom tann fire og fem fra høyre. Overtannlegen bruker den venstre hånden til å holde leppen min unna, og den høyre til å sakte, men sikkert skru en grønn metallisk skrue inn i kjeven min. Hånden hans beveger seg som om han monterer en IKEA-hylle. Lokalbedøvelsen virker.

Bevegelsen gjentas mellom fjerde og femte tann fra venstre i overkjeven og tilsvarende i underkjeven på høyre side. Siste skrue skal inn i underkjeven på venstre side. Idet han begynner å skru, presses kjeven nedover og smerten sprenger oppover i kjeven mot øret der bruddet er. En akutt, ufrivillig pipelyd gir legen et hint om hva som skjer, og han slipper. For å hindre at kjeven presses nedover, legger han fingeren sin mellom tennene mine og ber meg bite sammen imens han skrur. Jeg biter nesten så hardt jeg kan. Det gjør at smerten flytter seg bort fra kjeven, og blir overkommelig.

Bedøvelsen går ut

15:45 Operasjonssykepleieren følger meg bort til sengeposten og rom 203.

– Nå skal jeg be sykepleierne komme med smertestillende til deg med en gang, så du slipper å få vondt når bedøvelsen går ut, sier hun.

Grønner skruer skal holde kjeven på plass

Grønner skruer skal holde kjeven på plass.

Foto: Eirin Larsen/NRK

Jeg kryper sakte opp i senga, og tar opp det lille speilet på nattbordet for å inspisere skaden. Ansiktet er fortsatt hovent som en vannmelon. Nå stikker i tillegg leppen litt ut der hvor fire grønne skruer med strikk mellom seg, har funnet seg til rette i tannkjøttet.

Jeg hører sykepleierne, men jeg ser dem ikke. De løper fram og tilbake på gangen mellom pasienter og gjøremål. Jeg har ikke fått smertestillende. En halv time passerer i snegletempo. Sakte, men sikkert går bedøvelsen over i stille prikking, og så til en slags stikkende, bankende smerte. Det føles som om tennene mine skal dette ut, og leppene og tannkjøttet pulserer. Jeg drar i den røde snoren.

16:30 Sykepleier nummer åtte kommer inn døren. Jeg får tårer i øynene idet jeg begynner å snakke.

– Bedøvelsen har gått ut, og nå gjør det kjempevondt, sier jeg.

– Jeg er eneste sykepleier på elleve pasienter og alle vil ha smertestillende. Jeg kommer så fort jeg kan, svarer hun, og småløper ut døren.

Omtrent fem minutter senere kommer hun tilbake igjen.

– Beklager ventingen. Her er tablettene dine.

Jeg tar imot, svelger, og venter på at smerten igjen skal forsvinne.

Grønnsakssuppe

Grønnsaksuppen.

Foto: Eirin Larsen/NRK

Min siste kveld på sykehuset forsvinner i gleden over å kunne spise igjen. Menyen skal i en uke bestå av flytende føde som kan passere gjennom sammenbitte tenner via et sugerør. Jeg innleder festen med grønnsaksuppe uten grønnsaker, og ber sykepleierne blande ut semulegrøten til en suppe til kveldsmat.

Utsikt fra sengen

Utsikt mot sengen til den unge damen ved vinduet.

Foto: Eirin Larsen / NRK

Siste blå pysjamas

Klokken er 05:48 når jeg våkner av at tennene dunker. Veneflonen er tilkoblet, dryppet henger fast i armen, så jeg ruller dryppstativet med meg ut i gangen forbi romkameratene mine som sover stille. Jeg returnerer til sengen med et løfte om smertestillende på vei.

Sykepleier nummer fire kommer med Ibux blandet ut i appelsinjuice. Jeg drikker så fort som sugerøret tillater, og skulle ønske jeg hadde dobbelt så stort mellomrom mellom tennene.

10:00 Jeg får utdelt et nytt sett blå sykehusklær, og går for å ta meg en dusj. Etter et par timer kommer legen på morgenbesøk. Det er lørdag, og han har latt legefrakken ligge til fordel for en dongeribukse og en rutete skjorte. «Hvordan går det med deg?», spør han. Jeg svarer litt overentusiastisk, og prøver å fremstå så pigg som mulig. Jeg vil hjem.

Jeg skrives ut og får dra hjem

Korridor på sengeposten på Stavanger universitetssjukehus

Korridoren utenfor rom 203 på Stavanger universitetssjukehus.

Foto: Eirin Larsen / NRK

Oralkirurgens inspeksjon ender med den samme konklusjonen. «Det er ikke noen grunn til at du må ligger her lengre, så du kan gå hjem og slappe av», sier han. Jeg får med meg en pose med kjevestrikk, en pinsett og en ukes sykemelding. De blå sykehusklærne ligger igjen på sengen. Jeg har bare hatt dem på meg siden morgendusjen, men det føles som om de har vært klistret til kroppen i en uke. Jeg har vært pasient i 52 timer.

Tiden går sakte i sykesengen. For sykepleierne og legene derimot, raser den forbi som jetfly. Sykepleier nummer åtte klarte ikke å gi elleve pasienter smertestillende samtidig, legen med fregner på nesen jobbet overtid for å få skrevet meg inn, jeg ventet i tolv timer før det ble avklart at det ikke ble noen operasjon den første dagen og anestesilegen var for opptatt til å gi meg narkose.

Sykepleierne fortalte om hektiske arbeidsdager og vanskelige prioriteringer. Hastverk kan føre til at beskjeder blir forsinket i systemet. Venting og uvisshet var det jeg irriterte meg mest over fra rom 203. «Slå i veggen og hyl så du får oppmerksomhet», foreslo en venninne, men i klare øyeblikk forsto jeg at man aldri venter unødig ved et sykehus. Å tro at helsepersonell driver dank er lite gjennomtenkt.

Sykehuspysjamas på sengen

Jeg legger igjen sykehuspysjen og morgenkåpen på sengen, og drar hjem.

Foto: Eirin Larsen/NRK