Iver reddet 500, to av dem var Mona og Solveig

1942: Jøder nektes adgang til Norge, det er strengt forbudt å hjelpe dem eller skjule dem. Solveig Levin forstår at hun må få seg og den tre år gamle datteren sin i sikkerhet i Sverige. Lite vet hun om hva som venter.

2015: Ikke langt fra svenskegrensa, på Skogstad gård i Ørje, står kaffekanna klar. Det er fyr i peisen og Nils Skogstad og kona dekker på til lunsj. De skal få en helt spesiell gjest på besøk. En som aldri har lagt skjul på at hun har alt å takke familien på gården for.

– Det er ikke så mange vi har kontakt med, men turen til Mona og moren, var veldig dramatisk. Noen prøvde å drepe henne fordi hun skrek så fælt, og det sto om livet. Hadde ikke faren min klart å ta dem til Sverige, hadde de blitt sendt til Auschwitz og gasset ihjel, forteller Nils Skogstad.

– Skrek av frost og redsel

Det er november i 1942. Moren klarer å flykte til Ørje med den gråtende treåringen sin som ikke skjønte noe av det som skjedde.

De blir tatt imot av familien Skogstad. De er to av rundt 500 flyktninger familien hjalp under krigen. Mona får sove i sengen til ni år gamle Nils, som var godt vant med å låne bort sengen til flyktninger.

Midt på natten blir de vekket, det er tryggest å gå mot Sverige før det blir lyst. Det er atten minusgrader og barfrost. Følget på elleve går rett bak Iver Skogstad, som fulgte flyktninger til Sverige to til tre ganger i uken under andre verdenskrig.

• En tid uten vitner

Mona bare gråter og gråter, der hun går i de små beksømstøvlene, og nekter at noen i følget skal bære henne. Mamma må derfor bære henne den tre timers lange og bratte veien til Sverige. Hun hadde fått en sovepille før de dro, men sovnet ikke.

– Jeg skrek av frost og redsel og slo meg helt vrang. Alle i skogen visste jo hvor vi var. Jeg skrek som besatt og noen i følget forlangte at vi skulle snu, sier hun.

Hun ble forsøkt kvalt fordi hun skrek så fælt, men Iver Skogstad brøt inn.

– Her skal det ikke kveles noen små barn, hvis dere ikke klarer å oppføre dere forlater jeg dere her i skogen så dere får klare dere selv, sier han.

Armer, bein og rygg verket. I skoen til Solveig Levin kommer det blod fra foten. Allikevel klarte hun å fange opp at legen i følget prøvde å stappe i Mona flere sovepiller. De klarte hun å slå ut av hånden hans.

– Jeg kommer ikke til Sverige med et dødt barn, sa hun og ga han en ørefik.

• Over 70 år siden DS Donau ble senket

Treåringen får noen dråper flytende sovemedisin og hun slokner. Da får Skogstad lov til å bære henne. Han setter henne i en ryggsekk hvor det er klippet hull til føttene, og han masserer istappene av noen små barneføtter hele veien.

Hadde ikke han gjort det, hadde nok føttene frosset i stykker.

Like ved grensa til Sverige smeller det. Skuddene er like i nærheten. To tyskere hadde desertert fra forlegningen i Ørje, og nå ble de jaktet på i de norske skogene. Men Skogstad og alle de elleve i troppen klarte heldigvis å komme seg til Sverige. Men Mona er livløs i det de krysser grensa. I koma, forteller legen den fortvilte moren.

– Har jeg kommet til Sverige med et dødt barn, skrek moren til legen.

Nesten et døgn senere, kaster hun opp og kommer til seg selv.

– Dette er redningen, sa legen. Hadde hun ikke spydd nå, hadde hun dødd.

Mens Mona og Solveig Levin var i sikkerhet, kom Iver Skogstad seg tilbake til familien på gården.

Morens vonde historie

– Hei, så hyggelig å se deg igjen. Er alt vel? Mona Levin er tilbake på Skogstad gård, over 70 år etter den dramatiske flukten, og gir Nils Skogstad en varm klem.

– Vi var jo godt voksne første gang vi møttes og vi kastet oss om halsen på hverandre. Det har vi aldri holdt opp med, smiler hun.

Ni år gamle Nils, som lå redd hjemme i sengen på gården og ventet på at pappa skulle komme tilbake, og tre år gamle Mona Levin skulle møtes igjen. Etter nesten 40 år.

Mona Levin følte det var mange løse tråder hun ikke hadde nøstet i families historie. En historie hun var forskånet fra.

– Da jeg ba mor fortelle, var det jo partier som var fryktelige. Det gikk jo bra, jeg lever, men jeg fikk et innblikk i hva mor har slitt med. Det er ikke noe man bare legger av seg, det sitter i ryggraden, og det sitter i meg også. Det har blitt en del av min identitet.

Nå har Mona Levin skrevet bok om morens historie, «Mors historie». Om sorgen og krigen som tok så mange familiemedlemmer, men også om håp og troen på fremtiden.

– Jeg tror det har vært både godt og vondt for mor. Hun har tenkt på flukten hele livet sitt, og jeg hadde vondt av at hun måtte gå gjennom alt på nytt. Men det har også vært viktig for meg for å forstå.

Og nok en gang var familien Skogstad som skulle spille en viktig rolle, for Mona møtte hele tiden folk som påsto at de hadde båret henne til Sverige.

– Hvor mor sa, for noe sludder. Det var jeg som bar deg. Da forsto jeg hvor lite jeg egentlig visste.

Hun forteller at foreldrene hadde kontakt med Iver og fikk takket han, men han ville helst ikke rippe opp i alt som hadde hendt under krigen.

– Far ga flere konserter på Ørje, og etter at jeg skrev bok om far i 1983, fikk jeg kontakt med Nils.

De fikk god kontakt med en eneste gang.

– Det var veldig rart, det var akkurat som det var en forbindelse mellom oss. Nå kjenner jeg hele familien, barn og barnebarn. Det er så berikende for meg. Nils er min hjertevenn og jeg føler meg privilegert som får ha han som hjertevenn.

Nå har hun og moren, som blir 101 år i romjulen, vært på Skogstad gård flere ganger, men hun husker første gangen de var tilbake.

– Nå er det bare godt og hyggelig å være her, men første gang var en sterk og følelsesmessig påkjenning. Det var hardt for både henne og meg. Jeg måtte ta en tur i skogen alene for å samle meg, forteller hun.

• – Noe av det mest skammelige i norgeshistorien

De tenkte lenge på at redningsmannen deres bare forsvant etter at de ankom Sverige.

– Iver forsvant uten at vi fikk sagt takk, ingen fikk sagt takk. Jeg har prøvd å forestille meg han alene i skogen og familien som ventet hjemme på gården.

Nils Skogstad forteller at de ikke har kontakt med mange etter krigen, nettopp fordi faren skyndet seg tilbake til familien på gården.

Der ventet kona med de tre barna, og hun holdt alt ved det normale til tross for at flyktningene strømmet gjennom hjemmet deres.

– Vi hadde ikke elektrisitet og hun måtte i fjøset hver dag. Hun skulle holde alt ved det normale. Men vi var jo alle redde for at han skulle bli tatt, forteller han.

Hun lagde mat til flere hundre flyktninger, og de fikk både kveldsmat og frokost før de dro.

– Hadde ikke levd, hadde det ikke vært for faren din

Nils er glad for at Mona tok kontakt, og også han setter stor pris på vennskapet. Da han fylte 80 år, var Mona selvskreven borddame.

Nils og kona var også selvskrevne da 76-åringen fylte 50 år.

– Alle lurte jo på hvem jeg hadde til bords. Skal hun fortelle at hun er nygift nå, tenkte de nok, sier hun lattermildt.

Hun forteller at etter alle talene, var det på tide å presentere den ukjente gjesten.

– Nå vet jeg dere lurer på hvem denne herren er, og jeg så at ører spisset seg da jeg sa at jeg hadde ligget i hans seng. Jeg var tre år og faren hans reddet livet mitt. Da begynte alle å gråte, sier hun.

Hun mener det har vært viktig å være sammen om de store anledningene i livet.

– Iver Skogstad og familien hans står i et helt spesielt lys. Den uselviske holdningen de viste da det var oppslag over alt om at det var forbudt å hjelpe jøder og å skjule jøder. Alt det har de sett bort fra og satt sitt eget liv i fare. Det kreves ryggrad, sier hun.

Nils Skogstad ønsker ikke fremstille familien som heltemodig, men at de gjorde noe andre også ville gjort i en lignende situasjon.

– Jeg tror han ville gjort det igjen og jeg tror vi ville gjort det. Det handler om å ville hjelpe folk. Nå kommer det jo flyktninger hit og vi hjelper jo dem, sier han.

• – Hele landsvikoppgjøret er pill råttent

Mona Levin har også sørget for at både moren og faren til Nils har fått medalje for innsatsen sin.

– Familien har gjort en fantastisk innsats, som vi må sørge for at aldri blir glemt.

Nils Skogstad setter ekstra stor pris på at Mona Levin har skrevet om krigen.

– Hun bidrar til at en del av historien som ikke blir glemt. Det er veldig fint for den oppvoksende slekt å lese hvordan det var. Vi var jo heldige som hadde Sverige å rømme til.

Også Nils har vært forskånet fra brutaliteter i livet, men også de kommer for en dag. For faren Iver ble tatt i 1944 av tyskerne og torturert på det groveste. Han overlevde, men ville ikke snakke om det grusomme møtet med nazistene.

– Det er mye man ikke snakket om, og han lot ikke det prege livet vårt. Det er jeg jo også glad for, avslutter han.