Samuel Leon (Sammy) Steinmann er død, 91 år gammel. Med ham gikk den siste av de jøder som ble deportert fra Norge til Auschwitz bort. Vi går inn i en tidsalder uten vitner til Holocaust.
Det var ikke mange av dem som ble deportert til Auschwitz som kom hjem igjen. Fra transporten med skipet Donau 26. november 1942, var det kun ni. En av dem var Sammy Steinmann.
Kjørt inn i natten
Transporten Sammy Steinmann var en del av, besto av jødiske menn arrestert av norsk politi 26. oktober 1942, samt av de kvinner og barn som ble arrestert samme dag eller dagen før skipet forlot Oslo havn. Hele familier var ombord; menn, kvinner og barn. Skipet gikk sørover til det som den gang var den tyske byen Stettin. Derfra ble de deporterte brakt med tog til Auschwitz' porter. Toget ankom 1. desember 1942 ca. klokken ni om kvelden.
Seleksjon er et ord som ofte knyttes til ankomsten til Auschwitz. Hva betød det? De deporterte visste ikke. «Arbeidsføre menn» ble nå skilt fra de andre. Eldre, kvinner og barn ble ført ombord i lastebiler som kjørte inn i natten. Hva skjedde med dem?
Sammen med 185 andre norske fanger ble nå Sammy Steinmann ført inn i leirens register og tatovert med et nummer som for framtiden skulle være hans identitet. Sammy Steinmanns nummer var 79.231.
SE DOKUMENTAR: Holocaust – tidsvitner
Porten til helvete åpnet seg
Mottaket i leiren var uhyggelig brutalt, det var ingen intimgrenser (for å bruke et moderne ord). Fangene ble fratatt sine egne klær, alt kroppshår ble fjernet, de ble «avluset». Deretter ble de dusjet (i vekselvis iskaldt og varmt vann), og siden gitt fangeklær. Stripete pyjamaser, enten for store eller for små, og et par trebånner med en reim over. For 186 jøder fra Norge hadde porten til helvetet åpnet seg. Sammy Steinmann var bare 19 år gammel.
Steinmann ble noen dager etter ankomsten til Auschwitz, marsjert til den store underleiren Buna-Monowitz. Der var arbeidet med et stort fabrikkompleks i gang. Komplekset var ment å produsere syntetisk gummi, og de norske jødene skulle brukes som tvangsarbeidere. Allerede før ankomsten dit hadde flere av de norske spurt medfanger hvor resten av familien var blitt av.
På forskjellig vis fikk de vite hva som hadde skjedd. Det var så uhyrlig for dem at det ikke var til å fatte.
SE OGSÅ: Dokumentar med Steinmann: «Trikken til Auschwitz»
Raskt nedover
De kom til Buna-Monowitz midt på vinteren. Matrasjonene besto hovedsakelig av et stykke brød og en kopp «kaffe» (ofte kalt sølevann av fangene) til frokost, og siden en tynn «suppe» under arbeidet. Alt arbeid ble foretatt i løpende tempo. Volden var uhyrlig, vilkårlig og spontan. Det gikk meget raskt nedover med de norske fangene. Som Sammy Steinmann selv sa i et vitnemål etter krigen: «Innen våren 1943 var i alt over 100 av de deporterte døde eller forsvunnet».
Sammys bror Harry gikk til grunne allerede i januar 1943, bare vel en måned etter ankomsten til leiren. Sammy fortalte selv etter krigen at hans bror hadde fått en jernbjelke over beinet, kom i leirens sykestue (kalt Revier), og ble derfra sendt «på transport». Å bli sendt på transport var ensbetydende med å bli sendt i gasskammeret. Harry Steinmann var 22 år gammel da han døde.
Sammy fortalte om mange av sine norske slektningers død i sitt vitnemål. Vitnemålet var et av flere som ble opptatt av norske overlevende for å finne ut når fangene i Auschwitz døde. Selv hadde Sammy blitt pleier i Revier i Buna-Monowitz. Det var denne stillingen som gjorde at han kunne overleve over to år i Auschwitz. Den gjennomsnittlige levetiden for en fange i leiren kan neppe ha vært mer enn to måneder.
Da den italienske forfatteren Primo Levi kom til Auschwitz i 1944, fikk han fangenummer 174.517. For ham var fangene med nummer under 80.000 de virkelige veteranene i leiren. «Det var bare noen få hundre av dem tilbake», fortalte han i boka «Hvis dette er et menneske» fra 1958.
Kan vi forstå det?
Jeg vet ganske mye om forholdene i Auschwitz. Hundrevis av bøker har jeg lest om de ufattelige lidelsene fangene gikk gjennom, i tillegg til de mange dokumentarer og spillefilmer jeg har konsumert. Jeg har besøkt stedet der leiren lå. Jeg har sett restene av krematoriene og de lange rekkene av brakker i Birkenau. Men jeg var ikke der – ikke da.
Jeg er overbevist om at ingen som ikke var der, riktig kan forstå Auschwitz.
Ved Sammy Steinmanns død, går vi inn i en ny tid, en tid der det ikke lenger finnes vitner som ansikt til ansikt kan berette om leiren, eller for den saks skyld om det å leve videre etter leiren. Ingen skoleklasser kan lenger få møte Sammy for å høre hans historie. Vi må nå forholde oss til det som er skrevet eller filmet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
En virkelig motstandshandling
Vi går inn i en ny tidsalder, en tidsalder uten vitner. Det er nå opp til andre å sørge for at kunnskapen om det uhyrlige naziregimet blir overført nye generasjoner, og at det som skjedde blir forstått. Det var ingen tilfeldighet som brakte Sammy til Auschwitz, det var resultatet av en bevisst politikk med det mål å myrde alle jøder. At Sammy overlevde leiren var derfor en virkelig motstandshandling.
Kan vi som ikke var der, virkelig uttrykke hva som skjedde når dem som gjennomlevde det knapt nok kunne fatte det selv?
Som Primo Levi sa om sin egen ankomst til leiren: «Først nå blir vi klar over at språket vårt ikke romme ord som kan uttrykke denne krenkelsen, nedbrytingen av et menneske. I et lysglimt og med nærmest en profetisk intuisjon avsløres virkeligheten for oss: vi har nådd bunnen.»
Slik må det har vært for Sammy Steinmann også. Fred med hans minne.
Sammy Steinmann og andre overlevende norske jøders vitnemål er trykket i kronikkforfatter Brulands bok «Øyenvitner. Rapport etter norske jøders hjemkomst fra konsentrasjonsleirene».
