Steinar Gundersen (75) vet ikke hvor lenge han har vært bevisstløs når han hører noen roper i det fjerne.

Det siste han husker er at han sto ute på balkongen da familiehjemmet i Gjerdrum ble slukt av bakken.

Nå ligger Steinar kraftig forslått på en plankehaug midt i det gjørmete landskapet. Han er barbeint og begynner å bli veldig kald.

Stemmen som roper, blir tydeligere. Nærmere.

– Kom hitover da, roper Steinar tilbake.

I mørket skimter han en skikkelse. Det er Jan-Tore Bariås (61).

Han har allerede beveget seg et par hundre meter innover i krateret. Bort fra der hvor bilen krasjlandet og havnet på taket.

På veien hørte han lyden av flere ras. Og at det skvulpet i gropa.

Jan-Tore gir jakken sin til en sterkt nedkjølt Steinar.

Han vil komme seg lengst mulig vekk fra den bratte raskanten. Det føles ikke trygt å vente på hjelp her.

Sammen begynner de ferden mot de blinkende blålysene i andre enden.

De må hele tiden føle seg frem. Noen steder er underlaget hardt. Andre steder er det som yoghurt.

Det de ser rundt seg, minner om et gigantisk bombekrater.

Steinar sliter med å gå. Gjennom foten har han en 15 centimeter lang treflis. Den legger han ikke merke til fordi han er nummen av kulde.

Nesten en time har gått når Jan-Tore bestemmer at de skal stoppe opp på et sted som virker trygt.

Her vifter de med isoporplater i håp om å få kontakt med redningshelikopteret.

Det har surret over dem lenge, til tross for snøværet og den dårlige sikten.

Steinar og Jan-Tore har sett at flere personer har blitt heist opp.

Så er det deres tur.

Helikopteret peiler seg inn rett over dem, og en redningsmann blir firet ned.

Steinar er førstemann ut. Deretter Jan-Tore.

Inne i helikopteret er gulvet sleipt av leire. Her sitter det også fem andre fra den lille bygda.

Alle har nettopp overlevd det største kvikkleireskredet i Norge i nyere tid.

Men Steinar føler ikke bare på lettelse. Kona og datteren var også hjemme da boligen kollapset.

Han vet ikke hvor de er.

Om de fortsatt lever.

Den vonde ventetiden

Snart har det gått ett år siden katastrofen rammet den lille romerikskommunen med 7000 innbyggere.

Skredet på Ask 30. desember tok livet av ti personer og et ufødt barn.

31 år gamle Eirik Grønolen var den første som ble funnet omkommet. Han bodde sammen med kjæresten Kine Kolstadmoen (29).

Hjemmet deres lå i Nystulia, boligfeltet som ble hardest rammet av skredet.

Kine var på juleferie hos foreldrene i Ringebu da hun våknet opp til et drøss med ubesvarte anrop.

I den over to timer lange bilturen på vei tilbake til Gjerdrum fikk hun bekreftet at samboeren var blant de savnede.

72 timer. Det er hvor lenge et menneske kan klare seg uten mat og drikke, tenkte Kine.

72 timer. Det var så lenge hun tillot seg å ha et håp om at Eirik levde.

På nyttårsaften ble hunden deres Milli funnet i vrakrestene.

Funnet av den brune dvergpuddelen gjorde at redningsmannskapene klarte å snevre inn søket etter Eirik.

Dagen etter fant de ham.

– Da jeg fikk beskjeden, følte jeg først og fremst på en lettelse over at jeg visste. Vårt verste mareritt var at han ikke skulle bli funnet, sier Kine.

Hun forteller at ventingen var det aller verste.

– Å ikke vite. Der følte jeg veldig med de andre. Alle ble jo ikke funnet med en gang. Det vet jeg er forferdelig grusomt.

Fra alt ble mørkt i morgentimene lille nyttårsaften, til alle de savnede var hentet opp fra gropa, tok det 83 dager.

Rasa Lasinskiene (49) var den siste som ble funnet.

Da beskjeden kom i slutten av mars, var bygda lettet over at alle de etterlatte kunne få en grav å gå til.

Den store opprydningen

I mars var ikke skredgropa lenger hvitkledd. Snøen var borte og husrester, biler og avfall kom til å syne i de våte massene.

Nede i kvikkleira lå restene av et hvitt hus fra 1943.

– Jeg regnet alt sammen som tapt, sier Minken Kjærstad (73).

Hun og ektemannen var hjemme i det gamle huset da skredet gikk, men kom seg i sikkerhet.

Da Minken fikk vite at Norsk Saneringsservice skulle rydde opp, så hun for seg store gravemaskiner. Som skulle grafse i gropa og frakte alt bort.

Men slik var det ikke.

Den viktigste oppgaven til anleggsleder Gina Høiseth og arbeidslaget var å redde så mange personlige eiendeler som mulig.

– Det var mye følelser og inntrykk da du gikk der i vrakrestene. Du så at livene til folk var knust. De var ødelagte, borte, sier Gina.

Oppdraget var ikke i nærheten av noe de hadde gjort tidligere.

I gropa var det vått og vanskelig å komme til. Og jobben var heller ikke uten risiko.

I løpet av året hadde det vært mange avskallinger i rasområdet, flere av dem store.

Sammen med maskinførerne jobbet Gina seg gjennom vrakrestene. De gjorde en ekstra innsats for å finne de mest betydningsfulle tingene.

– Arvestykker, sølvtøy, bunader. Ting som er ekstra kjære for folk.

Gina kjente på motstridende følelser da hun møtte de berørte. Flere har rost dem for jobben de gjorde.

– Det var fryktelig trist å se hva de har vært gjennom og høre alle historiene. Men at vi kunne gi noe som gledet dem veldig, var en glede for meg også.

Den dype takknemligheten

At folka i gropa var medmennesker med så mye hjertevarme, rørte Minken.

Det første hun og mannen fikk tilbake, var brudebildet.

Det lå helt uskadet innimellom plankerester.

Noen uker senere fikk en av maskinførerne øye på noe som blinket.

Minken synes det er trivielt å snakke om gjenstander, når andre har mistet sine kjære og kjempet for livet i gropa.

Men det er ikke tingene i seg selv hun er takknemlig for.

Det er de mange, gode menneskemøtene.

At de i gropa lyttet til alle følelser og reaksjoner. At de brydde seg, viste omsorg og forståelse.

– Det var bare godhet de viste hele tiden. De hjalp oss på veien videre og var lyspunktene i en vanskelig tid, sier Minken.

Spesielt Gina vil alltid ha en spesiell plass i hjertet hennes. De to har fått et nært bånd.

– Gina er en engel på jord.

Minken er også svært takknemlig for alle andre som har stilt opp, som familie og venner.

Og ordføreren, som tok seg tid til å spørre dem hvordan det gikk selv om kaoset herjet rundt ham. Lufthavnpresten, som alltid hadde tid til en prat.

Alle de frivillige og personalet som hjalp dem med alle behov da de bodde på Olavsgaard hotell. Som kokken, som ville vite hva som var favorittmaten deres.

– Takknemligheten for omsorgen, kjærligheten og gleden som har kommet ut av alt det forferdelige. Det er det jeg vil ha fram, sier hun.

Den viktige livredderen

For Steinar har det vært godt å møte andre og snakke om det som skjedde.

– Jeg har aldri vært så glad som da jeg ble heist opp i helikopteret.

Steinar sørger over kona han hadde vært gift med i 45 år.

Hun var inne i boligen da den kollapset og døde momentant.

Datteren overlevde.

Steinar feller en tåre. Han tenker ofte på hvordan det kunne ha gått hvis kona hadde stått ute på balkongen sammen med han.

– Så ville hun hatt en mulighet. Men det spørs om hun ville ha tålt det.

Han synes det er vanskelig å være alene med tankene.

Vaffelfredagen, som arrangeres annenhver uke på Frivillighetssentralen, har vært viktig for Steinar. Her er alle velkomne.

Denne fredagen stikker også Jan-Tore innom.

Første gang de to møttes, kjempet de for livet.

– Vi skulle leve vi, sier Steinar.

I ambulansen ble Steinars kroppstemperatur målt til 33 grader.

Han tror Jan-Tore var avgjørende for at han overlevde.

– Jeg hadde antagelig fryst i hjel hvis ikke.

Jan-Tore mener det er en stor fordel å være flere i en slik situasjon.

– Du er nødt til å fokusere og bruke hodet. Forskjellen på å bruke hodet eller dra ned rullegardinen er forskjellen på liv og død.

Den gode nærheten

Til tross for det Steinar opplevde, valgte han å bli boende i Gjerdrum.

For andre ble det for vanskelig.

Pernille, Mathilde og mammaen Heidi Østli har mange gode minner fra hjemmet i Nystulia. Men etter skredet følte de seg ikke lenger trygge.

På skrednatten hang Heidis brudekjole fremme i stua. Klar til bryllupet med samboeren Morten dagen etter.

Utenfor inngangsdøren var det et stort, svart krater. Pernille og Mathilde trodde det var krig.

Alle fire sprang for livet ut i nattemørket.

Søstrene hoppet ned fra balkongen og mens de flyktet i sikkerhet, så de at nabohuset raste.

En stund var Pernille og Mathilde overbevist om at mammaen og samboeren, som hadde tatt en annen vei ut, var døde.

Men senere samme dag ble alle fire gjenforent på Olavsgaard hotell.

Det tok ikke lang tid før familien bestemte seg for å flytte til Råholt i Eidsvoll.

Her leide de en leilighet frem til november, før de flyttet inn i sitt nye hjem kun en kort kjøretur unna.

Selv om familien har bosatt seg i en ny kommune, er ettervirkningene noe de fortsatt jobber med. De sliter med søvnen og er sensitive for lyder.

Familien har hele tiden snakket mye om hva de så, hørte, følte, fryktet.

Det gjør de fortsatt.

– Noen ganger må vi gi beskjed om at vi vil ha en rasfri helg.

Heidi klarer ikke helt å sette fingeren på det.

– Men jeg er ikke den samme som jeg var før. Det har også skjedd noe med oss og samholdet vårt. Vi har blitt nærmere.

Det gjelder spesielt de to søstrene.

Tidligere satt de i hver sin ende av sofaen på fredagskveldene. I dag klemmer de hverandre som om de aldri har gjort annet.

Hele familien får fortsatt tett oppfølging av hver sin psykolog i Gjerdrum.

– Vi må benytte oss av den hjelpen. Ingen skal slippe oss før vi er helt friskmeldte, sier Heidi.

Den verdifulle samtalen

Å bearbeide traumer kan skje gjennom å snakke dem i hjel, sier diakon Åshild Stordrange Storheim.

Hun kaller det for å tekste skrekkfilmen.

– At bildene får ord hjelper å sortere hva som skjedde. Kroppen kan fortelle deg at alt er kaos, men du kan få et språk på det. Da blir det lettere å forstå, og du kan gjøre det til en sammenhengende fortelling.

Åshild leder kirkas omsorgsarbeid i Gjerdrum.

Hun forteller at skredet er et kollektiv traume for bygda.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress er i full gang med å kartlegge hjelpebehovet hos de berørte.

– Det blir litt sånn at du hjelper de som gir seg til kjenne. Det kan være mange som sliter som aldri kommer til å be om hjelp, sier Åshild.

Derfor er det ekstra viktig med møtepunkt som favner alle.

Som ikke vurderer hvor fælt du har det, basert på om du har mistet et familiemedlem eller et hjem.

Men som sender et signal om at alle er rammet og må stå sammen.

Vaffelfredagen, som Åshild står bak, er et slikt møtepunkt.

Et hverdagslig fellesskap, hvor det er lav terskel for å tømme topplokket.

– Det er nyttig å fortelle igjen og igjen. For hver gang så slipper det litt taket, den angsten og skrekken.

Åshild er imponert over måten innbyggerne møter hverandre på.

– Jeg opplever at det er masse gjensidig omsorg. De gode kreftene har funnet hverandre, og det gjør at vi er på rett spor.

Den avgjørende hjelpen

For noen er det nå det begynner.

Den tunge, lange jobben med å snakke seg gjennom det som har skjedd.

For Kine startet denne jobben allerede samme dag som hun fikk vite at kjæresten Eirik var savnet etter kvikkleireskredet.

Hver gang Kine skal til psykologen i Gjerdrum kjører hun omveien via Kløfta for å slippe og se gropa.

Hun skryter av det kommunale ressurssenteret, som har hjulpet henne selv om hun flyttet til Lillestrøm.

Senteret ble etablert etter skredet for å gi lavterskeltilbud til de berørte.

De ansatte her er raske, løsningsorienterte og strekker seg langt for å ivareta behovene som dukker opp, forteller Kine.

– De møter deg virkelig som et medmenneske. Jeg vet hvor mye det har betydd for meg og min framtid å få denne hjelpen. Jeg unner alle som opplever kriser å bli like godt ivaretatt som jeg har blitt.

Det er ikke bare tapet over Eirik som har vært tøft.

Følelsen av at hun ikke er trygg i sitt eget hjem, er noe Kine har trengt hjelp til å takle.

Lenge følte hun på skyld over at de valgte å bo i Nystulia. At hun burde ha tenkt at de bosatte seg i et risikabelt område.

Tidligere i høst konkluderte et ekspertutvalg at manglende sikring av Tistilbekken, som renner gjennom rasområdet, var hovedårsaken til skredet.

– Da rapporten kom, fikk jeg bekreftet at dette ikke er noe mannen i gata kan vite eller forutse. Det hjalp, sier Kine.

Det har vært flere samlinger for de etterlatte, blant annet med redningsmannskapene.

Kine er overbevist om at alle gjorde så godt de kunne den dramatiske natten og i ukene etterpå.

– Sånn sett sitter jeg ikke igjen med følelsen av at noen burde gjort noe annerledes, eller at de ikke tok det alvorlig nok.

Den meningsfulle jobben

I åtte år har Steinar vært trafikkvakt. Hver formiddag loser pensjonisten skolebarna trygt over fylkesveien i Ask sentrum.

– Steinar er en sånn kamikazepilot. Han blir heller kjørt ned enn at bilene gjør noe gærent med ungene, sier Jan-Tore.

Steinar vet viktigheten av å stå der.

I 1986 ble han og konas seks år gamle gutt påkjørt og drept et steinkast unna.

Nå deler sønnen og kona samme grav.

At Steinar gikk tilbake som trafikkvakt også etter skredet, er et eksempel på det å ta livet tilbake, sier diakon Åshild.

– Det er ikke tvil om at han har opplevd grusomme ting. Men samtidig tar han tak i det som er meningsfullt, gir livsgnist og glede. Å få slike rutiner og holde dem i gang hjelper i sorgbearbeidingen.

Det Steinar og Jan-Tore opplevde nede i gropa, er en håpsfortelling, mener hun.

At de klarte seg. Mot alle odds.

– Å finne hverandre i dødsskyggens dal og gå sammen. Det er utrolig flott at de klarte å hjelpe hverandre ut av en slik situasjon, sier Åshild.

Etter at de reddet seg ut av leirmassene, har Steinar og Jan-Tore møttes titt og ofte. De takker tilfeldighetene og hverandre for at de kom opp fra gropa i live.

– Jeg er i hvert fall glad for at vi holdt sammen, sier Steinar.

– Jeg tror helt klart det var det beste, svarer Jan-Tore.