Hopp til innhold

Jente viser frem bamsene hun fikk med da hun rømte fra Ukraina.

En kosepanter og tiger’n er alt hun fikk med seg til Norge.

Kvinne viser frem nøkkelknippet fra huset hun rømte fra i Ukraina.

Husnøkler til et hjem i et utbomba nabolag.

Familie viser alt de fikk med seg i flukten fra Ukraina: Myntsamling, bøker, neglsaks og bamse.

13 flyktninger viser det viktigste de har igjen fra livet de måtte forlate.

Kvinne krysser utbombet gate med en trillekoffert.

Bagasjen fra Ukraina

Flyktningene fra Ukraina viser hva de fikk med i koffertene

Hva ville du tatt med deg hvis det sto om livet? Ja, hvis hele verden rundt deg raste og du måtte legge ut på en reise, uten å ane hvor du skulle og hva som kom til å skje.

Ved et flyktninghotell i Oslo møter vi noen som har tenkt ekstremt fornuftig, og andre som har pakket med hjertet.

Men også mennesker som har endt opp i Norge med pussige gjenstander fordi de aldri rakk å planlegge noe som helst.

Kattemat i lomma

Tatiana (30) sitter i en kjeller hjemme i Kryvyj Rih. Utenfor uler flyalarmen igjen.

Sånn skal Tatiana flykte gjennom hele Europa. Til fots, med tog, med buss. Kavende, gjennom mylderet av 4 millioner andre fortvilte mennesker. Mens hun tviholder på dyret sitt.

I tillegg til katten har hun bare med seg én annen personlig eiendel.

En glitrende skatt, nedarvet gjennom generasjoner.

– Øredobbene er antikke. Moren min eide dem, og før henne, mormor.

Klenodiene dingler alltid i ørene hennes.

– Jeg tar dem aldri av meg. Ikke når jeg sover, engang.

En bil full av hunder

Til sammen er de to mammaer, tre sønner og fem hunder.

Det er minusgrader ute og de må sove i bilen flere netter, i kø ved grensa.

Mammaene har prioritert å få med seg det uerstattelige – alt som lever. Det eneste de har plass til ellers, er det som holder dem i live:

Dyner og puter.

Hele bagasjerommet er fullt.

Fremme i Oslo viser Yevheniy (13) at han likevel fikk lirket inn to viktige ting.

En bok om forbildet på banen – og fotballskoene sine.

Utenfor flyktninghotellet brister det for Marina (36) når sønnen viser frem det eneste han har igjen av en hverdag som gikk i knas.

Skrin med det rare i

Yorkshireterrieren Jessi er det viktigste Mariya (12) fikk reddet med seg.

Men hun savner skateboardet sitt. Det var liksom henne. Skatejenta, ikke flyktningjenta som må vente i limbo på dette fremmede stedet - Helsfyr - mens Jessi sitter i karantene for å utelukke rabies.

Heldigvis rakk Mariya å stappe noe annet lurt i bagen.

Mens mamma er i telefonen med slektninger som fortsatt hører artilleriet knatre i ørene, har 12-åringen noe å holde fingrene opptatt med.

Med kosedyr på eventyr

Lille Nino (5), hun med kosepanter og tiger’n, er ikke egentlig her, på flyktningehotellet.

Nino er ute på et magisk eventyr. Det er mamma som har fortalt henne det.

Mens pappa er hjemme og forsvarer Kyiv, må Nino og mamma løse den ene oppgaven etter den andre, ute på en lang reise. Nå skal de snart få komme til «kommune», sier mamma.

Da skal Nino få en premie:

En ekte kattunge.

Mamma Katya (38) snakker med glad stemme – hun må ikke gråte. Prøver å late som om alt bare er moro.

Katya er utdannet programmerer. Den lille familien var i gang med å planlegge årets sommerferie. Frem til 24. februar var livet helt normalt.

Men så satte Putin i gang med sin «spesielle militære operasjon». Og nå er de her.

Nino lager mjauelyder og leker med panteren. Den har hun fått av pappa. Mamma ser bort. Svelger.

– Hver kveld når jeg legger meg, ber jeg til Gud om at mannen min skal være i live neste morgen.

Dype åndedrag

Alina (40) trodde ikke at hun reiste for godt. Hun pakket for å være på landsbygda en ukes tid til situasjonen i byen hadde roet seg.

Men så ble «en uke» til flukt på ordentlig. Og dermed havnet hun i Norge med to merkelige gjenstander.

Men gitar og yogamatte har vist seg å være overraskende nyttig.

Alina holder yogatimer for de andre flyktningene på mottaket. Lærer dem å puste igjen. Rolig.

Om kveldene drar hun frem gitaren. Folk som egentlig bare er rasket sammen, som kommer fra overalt i et kjempestort land, oppdager at de har tatt med seg noe felles:

Sangene de har inne i seg.

Alina er ikke veldig flink til å spille, men de blir til et mangestemt kor. Pulsen synker, i hvert fall en liten stund.

Rubler og et norsk kronestykke

Da Illia (9) fikk beskjed om å pakke det som er aller viktigst for ham, var han ikke i tvil.

Det måtte bli myntsamlinga.

Russiske rubler, amerikanske cent, til og med et norsk kronestykke har han i mappa si.

Det har han fått av pappa som er sirkusartist og har reist rundt på turné i Norge før, sammen med Sirkus Arnardo. Da det ble farlig hjemme, kjøpte en «Ellen fra Stavanger» flybilletter hit til ham, mamma og lillesøster.

Nå er pappa alene i Odesa.

En bamse med dobbel funksjon

Det fine med Totoro-bamsen til Milla (6) er at den ikke bare er en venn.

Den kan også brukes som pute. Når man må rømme i dagesvis, klemt mellom andre mennesker i kø, er det akkurat det man trenger.

Favorittboka av Astrid Lindgren, fikk hun også mast med seg: «Karlsson på taket», på russisk. Mamma har fortsatt å lese for Milla på senga om kveldene, selv om det er krig.

Selv om det ikke fantes noen seng å bli lagt i lenger.

I hjemlandet suser missiler mellom husveggene. Milla vil heller høre om en frekk, liten svensk tjukkas med propell på ryggen, som svever over taket og tigger kjøttboller.

Billett til fremtiden

Olga (43) har mastergrad i økonomi og var en vellykket businesskvinne.

Hun hadde ikke pakket noe som helst, rett og slett fordi Olga nektet å tro at det kunne bli krig. Ikke i 2022, sånn helt uten grunn. Det ble bare for dumt. Ja, Olga klarer fortsatt ikke å tro det.

At dette faktisk skjer.

For en drøy måned siden var hun travelt opptatt med å selge kosmetikk. Neglene er fortsatt velpleide.

Men lyden av bomber som legger en flyplass i grus, like i nærheten, er ikke til å ta feil av. Hun og de tre barna måtte vekk fra Rivne. Da var det ingenting å lure på lenger.

– Jeg ble superrasjonell. I denne dokumentmappa har jeg alt: eksamenspapirer, attester, fødselsbevisene deres.

Rasjonelle Olga prioriterte én ting til:

Bærbare PC-er til alle. Fra det midlertidige bostedet i Oslo følger sønnen og datteren digital undervisning.

Læreren deres popper opp på Teams-skjermen, direkte inne fra krigssonen. I dag er det geografi på timeplanen.

Minne på pinne

Flyvertinnen Anastasia (30) kommer fra frontlinjen: forstaden Butsja, like utenfor Kyiv.

Med sønnen Robert (5) i baksetet kjørte hun forbi døde mennesker langs veien da de flyktet fra russerne.

Hele tiden klamret han seg til kosedyret Yizhak. Det betyr pinnsvin på ukrainsk. I den andre hånda holdt han spekkhuggeren som mamma hadde da hun var liten.

Like etter tok fienden kontroll over området deres. Ingen vet hvor det har blitt av familien i nabohuset, som ikke rakk å komme seg unna.

Anastasia vet ikke om huset hennes finnes lenger heller.

Likevel tviholder hun på nøkkelknippet. Noe helt hverdagslig er plutselig blitt symbolsk. Hun gir aldri fra seg hjemmet sitt.

Hun viser frem bilder av Robert på mobilen, vettskremt i bomberom før de reiste.

Hun sier at det ikke er sånn et barndomsminne skal se ut.

Også drar hun frem det aller viktigste hun tok med seg:

Minnepinner og en ekstern harddisk. På dem ligger de gode øyeblikkene. De hun vil at sønnen skal huske.

Bilder fra livet i Ukraina sånn det pleide å være.

Sånn ser gatene ut der de kommer fra nå.

Et polsk marsipanbrød

– Det som er viktig, kan ikke pakkes i en koffert, sier Oksana (47).

Det eneste pianolæreren fra Kharkiv har å vise frem, er godteri.

Det er ikke engang fra Ukraina, men fra Polen, kjøpt underveis på den lange reisen vekk.

Heller ikke hun trodde at det skulle bli krig på ekte.

De første dagene av invasjonen, fant hun frem masse greier, bare for sikkerhets skyld. Dyre vesker. De fineste sandalene sine. Treningstøy. To splitter nye badedrakter, som om det var en ferie hun vurderte å reise på. Men hun tenkte at det kom til å gå over. Hun ville jo helst bli hjemme og spille piano.

Så hørte hun flyet rett over hustaket.

– Fire sekunder seinere lå nabobygget i grus. Jeg ropte «vi må vekk!» og bare stakk sammen med moren min – tomhendt.

Hun trekker på skuldrene.

– Det som er viktig, er å ha armer og bein som fortsatt fungerer. Og en psyke som er sterk nok til å skape en ny fremtid et annet sted.

Gud i rumpetaska

Det er ikke tilfeldig at du har møtt få voksne karer i denne reportasjen. Ingen stridsdyktige menn mellom 18 og 60 år får forlate Ukraina. De er nødt til å være igjen og forsvare hjemlandet.

Artem (35) fra utbryterrepublikken Luhansk er unntaket.

Han skjønner selv at han ikke er krigermateriale. På grunn av funksjonsnedsettelsen kan han bare gå korte avstander, med krykke.

I 16 dager satt han isolert i en leilighet og spiste tørt brød, mens skuddsalvene hvinte utenfor.

Det var sjanseløst å komme seg unna.

Men så klarte en slektning å skysse ham ut i siste liten.

Trylleformelen

Utenfor flyktningmottaket i Oslo har Lev (6) fra Odesa funnet en pinne å fekte med.

Hjemme måtte han etterlate store bokser med lego på rommet sitt. Men da han kom til Norge, hadde snille folk gjort klart et lekerom til de ukrainske barna. Der var det masse lego!

Lev og de andre barna delte plast-menneskene i to grupper – ukrainere og russere. Så ble det krig. Med bomber, granatkastere og klosser som føyk veggimellom.

Mamma Marina (32) er språklærer. Bøker er tungt å bære. Likevel, Marina visste hva hun måtte få med seg for å gi livet et skjær av noe gjenkjennelig når alt er nytt og usikkert.