Amir gikk fra ungdomsskolen til jobb, nå er han regiondirektør

– Jeg har vokst opp med krig. Jeg har sett krig med mine øyne.

Vi er hjemme i stua til Amir Taha (38) i Lier rett utenfor Drammen.

Han sitter og blar i et album fra tiden som asylsøker. 13 år gammel flyktet han fra de kurdiske områdene nord i Irak, og han endte opp som mindreårig flyktning i Norge som 15-åring.

De kommer fra land i krig og konflikt, men er unge mennesker med drømmer for framtida. De siste 25 årene har godt over 10.000 mindreårige flyktninger fått opphold i Norge.

Drømmen til Amir var å ta en høyere utdannelse, men med manglende oppholdstillatelse fikk han knapt fullført ungdomsskolen.

Jobbet seg oppover i systemet

Han fikk derimot bli i landet hvis han fikk seg en jobb. Det var en ordning for enkelte kurdere fra Nord-Irak på den tiden. De fikk midlertidig oppholdstillatelse for ett år av gangen fordi de ikke kunne returneres til hjemlandet på grunn av krigen.

– Jeg hadde ingen utdannelse og fikk muligheten til å vaske. Da tenkte jeg: Her må jeg gjøre noe. Og innenfor bransjen kan jeg utvikle meg, forklarer Amir og legger til:

– Jeg jobbet hardt for å komme oppover. Målet mitt var å bli en leder.

Han startet med å vaske gulv i en barnehage. Samtidig takket han ja til alle ekstra oppdrag som hovedrengjøring og vindusvask. Han var fremoverlent og ble kjent som et ja-menneske. Da han ble spurt om å være teamleder, tvilte han ikke et sekund på hva han skulle svare.

Sakte, men sikkert jobbet han seg oppover i systemet.

– I dag sitter jeg som regiondirektør. Har ansvar for nesten 1.000 ansatte og omsetter for nesten 300 millioner.

Imponerer sjefen

Utviklingen Amir har vært gjennom, imponerer konserndirektøren i Toma.

– Det er ganske utrolig å komme hit som flyktning, få denne jobben og bygge seg opp i et så stort firma, til en sånn stilling. Det er fantastisk, sier Christer Gavelli.

Han omtaler historien til Amir som en «fem timers spillefilm», som også inneholder en del triste partier, men som nå bare er fantastisk.

– I dette landet, med «master-syke», så må jeg jo si at det er noen andre ting som teller enn hvor mange år du har sittet på skolebenken, legger han til.

Får andre til å drømme stort

I Idrettshallen sitter Saleh Ahmad, som også er flyktning, på en gulvvaskemaskin. Han er av av dem som Amir inspirerer til å ta på seg større ansvar. På grunn av Amir tør også Saleh å drømme litt større.

– Han er veldig flink. Han er smart og en veldig bra sjef, sier Saleh.

– Kanskje du også kan bli sjef en dag?

– Kanskje. Jeg håper, ler han.

– Du kan også bli en leder hvis du vil, sier Amir oppmuntrende til Saleh.

Sier datteren har bedre muligheter enn han selv

– Jeg synes jeg har hatt en veldig fin og god dag. Det er del to som starter. Jeg er klar over det, smiler Amir når han vender snuten hjem mot familiens hus.

Han har stiftet sin egen familie. I bakhodet sitter historien om en oppvekst i krig og en flukt med tomme hender.

På det varme kjøkkenet i Lier sitter han sammen med eldstedatteren Bina (14). Det får tankene til Amir til å vandre tilbake til egen historie.

– Når jeg ser Bina, så var jeg jo på hennes alder da jeg dro ut fra hjemlandet alene. Så forteller jeg henne noen ganger om det jeg har opplevd. Men jeg forteller ikke alt jeg har sett. Det som var vondt på en måte, sier en mer alvorstynget Amir.

– Jeg vet bare at han ikke gikk på skolen. Hadde ingenting. Og han gikk fra å ha ingenting til å ha masse til slutt. Jeg er veldig stolt av ham, sier Bina.

– Du har bedre muligheter enn det jeg hadde tidligere, sier Amir til datteren.

– Så hva vil du si til mindreårige flyktninger som kommer hit til landet?

– Ingenting er umulig, hvis du vil.