NRK Meny
Normal

– Det er tøft som mor å høre ham fortelle

Internasjonal leder i Sosialistisk Ungdom, Tore Adam Reiremo (25), skriver åpent og personlig i NRK Ytring om hvordan barnevernet sviktet da de ikke flyttet ham ut av hjemmet. Moren støtter sønnens åpenhet, men mener mye kunne ha vært unngått om hun hadde fått bedre hjelp.

Mor

Moren (56) sier hun fikk panikk etter første møtet med barnevernet da hun frivillig tok kontakt for å få hjelp.

Foto: Camilla Wernersen / NRK

En utenlandsk tigger strekker bedende fram en sliten pappkopp med noen småpynter foran moren til Tore Adam.

– Selvfølgelig, svarer hun spontant. Uten nøling leter hun fram pungen, og slipper en mynt i koppen.

Hun har gruet seg, men er desto mer overbevist om at det er på tide å lette på sløret fra den vonde fortida som alkoholisert og psykisk syk alenemor. Kvinnen med det strie, lange håret smiler usikkert.

– Det er fryktelig vondt og tøft som mor å høre ham fortelle dette, men jeg støtter ham i at han ønsker å fortelle, sier 56-åringen til NRK.

Hun understreker at hun ikke kjenner seg helt igjen i alt av sønnens virkelighetsbeskrivelse.

– Jeg skulle vært flyttet ut av hjemmet

I en kommentar på NRK Ytring står sønnen Tore Adam Reiremo fram, og forteller om en barndom med frykt og omsorgssvikt.

En ensom barndom der han var vitne til en mor som druknet sine sorger i alkohol.

Noen ganger ble jeg glemt igjen alene, andre ganger med en dritings mor og kanskje et par fulle menn jeg ikke kjente. En gang ble jeg liggende våken og høre moren min planlegge selvmord i detalj.

Tore Adam Reiremo

Først da han var nesten 16 år, ble han plassert i et fosterhjem. Selv mener han at barnevernet burde ha flyttet ham ut av hjemmet til en annen familie mye tidligere.

«Hadde barnevernet grepet inn tidligere hadde min barndom vært annerledes,» skriver han.

Sønnen er kritisk til at det såkalte «biologiske prinsipp» står så sterkt i barnevernet i dag. Prinsippet tar utgangspunkt i at det er til det beste for barna å vokse opp med sine biologiske foreldre, og at dette derfor skal veie tungt når man skal bestemme hvem som skal ha ansvar for barna.

– Jeg møtte rett og slett veggen

Året er 1995. Tore Adam Reiremos mor havner i sorg når faren hennes dør. Den enslige moren med allerede tynnslitte nerver bestemmer seg impulsivt for å flytte sammen med sønnen, 60 mil unna all familie og støtteapparat.

– Det var det siste jeg burde ha gjort. Jeg dro opp alle røttene og flyttet langt unna, midt i en kaotisk følelsesmessig situasjon, sier mora.

– Dette var det skjebnesvangre valget jeg tok. Før jeg flyttet søkte jeg hjelp i psykiatrien. Konklusjonen var at siden jeg vurderte å flytte, så fikk jeg ingen tilgang til hjelp. Livet vårt fungerte bra i Trondheim inntil jeg brøt opp fra alt og flyttet. Kanskje alt dette kunne ha vært unngått om jeg fikk hjelp og ble boende, spør hun.

Den første tida delte hun leilighet med ei venninne, men da venninnen flyttet, raste verden sammen. Kort tid etter oppstod krisen.

– Jeg søkte umiddelbart om hjelp av psykiatrien, men til ingen nytte, gjentar hun.

Den lille familien ble kastet ut i et tiår preget av en alkoholisert og psykisk syk alenemor, som havnet i klørne på en voldelig kjæreste. Hun ønsket sin sønn det beste, men fikk det ikke til.

– Jeg gravde meg ned i depresjon og isolasjon, og det er klart at det var forferdelig for en liten gutt. Det er ensomt og trist å ha en psykisk syk mor. Det er grusomt.

– Jeg møtte rett og slett bare veggen, etter å ha søkt om hjelp forgjeves i psykiatrien i fire år, hevder hun.

Ba frivillig om midlertidig fosterhjem

Moren legger ikke skjul på at det var et vondt tiår for dem begge. Hun ønsker samtidig å understreke at sønnen ifølge henne aldri ble utsatt for fysisk vold eller var vitne til det, da hun selv var offer for en grovt voldelig kjæreste.

– Men jeg forstår jo at det var vondt for Tore å se hvor redd jeg var, innrømmer hun.

56-åringen understreker at hun frivillig flyttet sønnen sin til fosterhjem da hun forstod alvoret i det voldelige forholdet.

– Jeg tok opp kampen, og etter to år og to rettssaker var jeg fri. Dermed var det trygt for Tore å flytte hjem igjen, mener hun.

Fordi det tok så lang tid da dommen først ble opphevet av saksbehandlingsfeil, ble dette senere brukt mot henne av barnevernet, hevder hun.

– Da dommen endelig var rettskraftig fikk jeg skriftlig beskjed fra barnevernet om at jeg aldri fikk sønnen min tilbake.

– Det skal etter loven være en tiltaksplan med jevnlige evauleringer, men dette ble aldri gjort. De avholdt et møte, og jeg har siden aldri hørt noe fra dem, hevder hun.

– Fikk panikk fra første møte med barnevernet

Moren sier hun raskt søkte om hjelp da hun forstod at hun ikke maktet å ta tak i problemene selv, men at hun fikk avslag på ønsket om terapi og psykologisk hjelp.

Da hun tok kontakt med barnevernet i håp om å få noen faglige råd og veiledning for å få familien på rett kjøl, hevder hun at barnevernet kun foreslo å flytte sønnen på barnehjem.

– Jeg la alle korta på bordet, og det første de sa var at «nå har vi funnet en fin barnehjemsplass til sønnen din». Jeg fikk mildt sagt sjokk. Å foreslå noe slikt etter én samtale er jo hinsides.

Jeg var en liten gutt som nettopp hadde begynt på barneskolen, og ble sendt hjem fra SFO fordi moren min ikke hadde hentet meg. Veien hjem var lang, og jeg husker fortstt hvor usikker og redd jeg var. Hjemme var huset fortsatt tomt, og søpla og postkassa full. Kvelden endte hjemme hos noen venner som hadde foreldre som tok affære. Jeg sov på sofaen, og midt på natta våknet jeg av at jeg hadde tisset på meg. Jeg var redd og skalv.

Tore Adam Reiremos kommentar på NRK Ytring

Resultatet var at mora fikk panikk fra første møtet med barnevernet. Hun mener trusselen om å omplassere sønnen gjorde henne sykere, enn å hjelpe.

– Grusomt å føle seg så avmektig

– Det jeg trengte var noen faglig kompetente personer å snakke med for å få et større overblikk på situasjonen. Barnevernet burde isteden ha hjulpet meg som voksen omsorgsperson, slik at jeg kunne ha bedret min omsorgsevne i en vanskelig situasjon, sier hun.

I tida som fulgte følte mora at store avgjørelser ble tatt på familiens vegne uten at hun ble involvert i diskusjonen. Hun ønsket å samarbeide, men nådde ikke frem.

Du mister kontrollen. Du blir ikke tatt med på råd, og vet ikke hva de planlegger. Det er grusomt å føle seg så avmektig, og ikke lykkes med å få hjelp, konkluderer hun.

Ti år etter at de skiltes, forsøker 56-åringen og hennes nå voksne sønn å nærme seg hverandre på nytt. Det tar tid å lege alle sår.

Mora er stolt av at sønnen har klart så bra. I dag er han en engasjert samfunnsdebattant som internasjonal leder i Sosialistisk Ungdom og student.

Hun gir sønnen sin fulle støtte på at han ønsker å være åpen om sin fortid, selv om det gjør vondt.

– Jeg synes det var modig gjort av ham å stå fram med dette.

Uenige om løsningen

Selv om mora er enig i en del av sønnens betraktninger, så deler hun imidlertid ikke hans mening om at den beste løsningen hadde vært om barnevernet hadde flyttet ham til en annen familie mye tidligere.

– Det er jo et sjokk å høre ham si det, men jeg må bare respektere at det er slik han føler det, selv om jeg ikke selv tenker at det hadde vært løsninga.

Selv mener hun at barnevernet og psykiatrien aldri egentlig ga dem en reell sjanse.

– Jeg fikk diagnosen ADHD da jeg var 50 år gammel. Hadde dette blitt oppdaget tidligere, og jeg hadde fått medisinsk hjelp, så kunne mye vært annerledes.

Hun synes barnevernet burde ha hjulpet henne til å være bedre i stand til å ta vare på sønnen.

– De burde heller ha hjulpet meg som mor, så hadde ikke den krisa trengt å vare i mange år, sier hun.

Føler barnevernet sviktet dem begge

I dag håper mora at åpenheten både skal hjelpe henne og sønnen på rett vei, men også at andre kan lære av deres historie. Målet er å bidra til en debatt som kan gjøre barnevernet til noe positivt i livene til de som trenger hjelp.

– Barnevernet blir nødt til å forandre seg fullstendig. De må lytte til de som møter dem, være ydmyke og forstå alvoret i sin makt, konkluderer hun.

Hun sier å skille foreldre og barn er et hjelpetiltak som har store omkostninger.

– Bred internasjonal forskning viser at 70 prosent av omsorgsplasserte barn får problemer i voksen alder, sier hun.

Hun undrer seg også om økonomi spiller en rolle.

– Det er dårlig kommuneøkonomi rundt om i landet, og når barn omsorgsplasseres, så er det fylket som overtar utgiftene. Dermed kan kommunen spare penger på raskest mulig omsorgsplassering, slik at de slipper å bruke penger på andre hjelpetiltak, hevder hun.

Hun føler at barnevernet sviktet både henne og sønnen.

– Du kan ikke begå feil beslutninger i barnevernet. Det er ikke lov, for det har enorme konsekvenser.

Barnevernet: – Vi ga både støttesamtaler og flere andre hjelpetiltak

Både mor og sønn har gitt tillatelse til at Barne- og familietjenesten (BFT) i Trondheim er løst fra taushetsplikten.

Til NRK skriver de:

«Generelt kan vi si at det er ganske utbredt forståelse i barnevern om at de beslutningene man fatter har store konsekvenser for mange, og at dette er noe det stadig settes fokus på».

I sitt svar bekrefter de at sønnen fra tid til annen var frivillig plassert hos en annen familie etter samtykke fra mora selv. De skriver at moren hele tida hadde foreldreretten og dermed også muligheten til å trekke tilbake dette samtykket fram til 2003, da sønnen flyttet ut av hjemmet til fosterfamilien på permanent basis.

De mener de har dokumenter som viser at vedtak, tiltaksplaner, evalueringsrapporter, samværsavtaler og møtereferater ble laget, og at familien har mottatt flere hjelpetiltak fra barnevernet siden sommeren 1998.

Ifølge barnevernet tilbød de mor og sønn støttesamtaler, og utnevnte en egen støtteperson i Hjelpetjenesten som spesielt skulle følge opp moren i 1998.

BFT sier de også ga moren tilbud om terapi hos psykiater, i tillegg til råd og veiledning. De hevder hun fikk flere tilbud som hun ikke fulgte opp, men at hun også har samtykket til samarbeid om andre tilbud fra barnevernet.

Til kritikken fra sønnen svarer barnevernet at de ikke hadde «tilstrekkelig informasjon om omsorgssituasjonen er god nok», og at sønnen fra 1998 hadde et fast besøkshjem og reserve/omsorgsbase gjennom hele perioden.

Kjenner igjen kritikken fra andre barnevernssaker

Lars Konrad Mostad som er seniorrådgiver i Trondheim kommune peker på at det er mange interesser i en barnevernssak.

– Det ligger litt i arbeidets karakter at det vil oppstå situasjoner hvor man vil få problemer med dialogen, og komme i konflikt med foreldre. Det elementet tror jeg vi aldri klarer å fjerne, men jeg tror det er færre slike konflikter i barnevernet i dag enn det var for 15–20 år siden, sier Mostad.

Han kjenner ikke til denne saken konkret, men har hørt om problemstillingene fra andre barnevernssaker.

– Dette med at man får tilbud om en annen type hjelp enn man forventer, kjenner jeg igjen fra flere andre barnevernssaker, sier han.

Ifølge Mostad har barnevernstjenesten i Trondheim bedret seg i årenes løp, blant annet ved at de i dag har langt flere tiltak å tilby familier.

– For eksempel er råd og veiledning noe som vi kan tilby familier i langt større grad nå enn for noen år siden. Situasjonen er betraktelig bedre i dag enn seint på 90-tallet, hevder Mostad.

Han sier antallet vedtak om omplassering stort sett har ligget stabilt i barnevernet i Trondheim de siste ti åra, men at antallet andre hjelpetiltak har økt.

Fortsatt den biologiske familien som vektlegges

Mostad kjenner også igjen sønnens kritikk av barnevernet for at de ikke grep inn tidligere.

– I forbindelse med revidering av barnevernloven, så har mange barn uttalt at de ønsket at barnevernet hadde grepet inn tidligere, så det synet er ganske kjent.

Han sier diskusjonen om man skal tone ned det biologiske prinsipp har funnet sted i lang tid, men at myndighetene valgte å beholde det som grunnlag for barnevernets arbeid da barnevernloven nylig ble revidert.

– Det er klart at barnevernet har mye makt. Vi må vise ydmykhet og respekt for brukerne fordi vi har den makta vi har. Det er noe vi har jobbet mye med, sier Mostad.

Norge har et stort behov for flere fosterfamilier. Sissel og Arnt påtok seg omsorg for to søsken av de i alt 10.000 barna som ikke kan bo hos egne foreldre. Men etter å ha knyttet seg tett til barna, fant de ut at den lille jenta og gutten hadde langt større problemer enn hva barnevernet hadde informert dem om. I Brennpunkt forteller flere fosterforeldre om et barnevern som ikke gir dem støtten de trenger. Til slutt måtte Arnt og Sissel selv gi opp, mens barna ble skilt og sendt til hvert sitt nye fosterhjem.

Se Brennpunkt-dokumentaren: Brustne hjerterom om barnevernet i Norge.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste meldinger