Ny bok: Jagland med stikk til Støre og Stoltenberg

Gjennom to tiår fulgte de to hverandre tett i toppen av Arbeiderpartiet og norsk politikk.

Fra 2005 var Stoltenberg statsminister og Jagland stortingspresident. I boken skriver Jagland om prosessen som til slutt førte til at han forsvant ut av norsk politikk.

– Jeg måtte begynne å tenke på min framtid. Nominasjonene til stortingsvalget i 2009 nærmet seg. Skulle jeg ta en periode til? Jens Stoltenberg hjalp meg, skriver Jagland i boken, som er den andre av tre memoarbøker.

Jagland forteller hvordan Stoltenberg oppsøkte ham med tilbud om hjelp til å skaffe seg en ny jobb.

– Da han var ute av kontoret, begynte jeg å tenke på hva han egentlig signaliserte. Han ønsket ikke at jeg skulle ta gjenvalg, skriver Jagland.

Europarådet

Jagland fortalte Stoltenberg at han kunne tenke seg å bli FN-ambassadør, noe Stoltenberg kontant avviste.

– Han hadde ikke behov for å tenke på saken. Han sa straks nei.

Da kom Stoltenberg med et annet forslag, nemlig om Jagland kunne tenke seg å bli generalsekretær i Europarådet.

– Den avtroppende hadde vært på kontoret hans og oppfordret Norge til å komme opp med en kandidat. Jens sa ikke da at han allerede hadde spurt Kjell Magne Bondevik, som sa nei, og deretter Jan Petersen, som også sa nei, skriver Jagland.

Thorbjørn Jagland var Arbeiderpartiets leder i årene 1992 til 2002, da Stoltenberg overtok vervet.

NRK har kontaktet Stoltenberg om påstandene i Jaglands bok og fått følgende svar fra hans kommunikasjonsrådgiver Sissel Kruse Larsen:

– Jens Stoltenberg fortalte sin versjon av tiden i norsk politikk i sin selvbiografi. Han har ikke noe ytterligere å føye til.

• LES OGSÅ: Jagland tar ingen selvkritikk på 36,9

Omstridt fredspris

I boken skriver Jagland også om at han som leder av Nobelkomiteen ble utsatt for mye press i forkant av tildelingen av fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010.

Jagland skriver at det toppet seg da daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre under en mottakelse i Oslo rådhus la armen rundt ham og sa: «Dere har vel ikke tenkt å ødelegge vårt forhold til dette store landet?»

– Jeg sa ingenting, men reagerte sterkt inni meg. Det var jo norske myndigheters politikk å ikke blande seg inn i komiteens beslutninger. Noe slikt ville sette komiteen i en håpløs situasjon, skriver Jagland.

Også senere skal Støre ha tatt opp saken med ham, under FNs hovedforsamling i New York.

– En av dagene jeg var på vei inn i bygningen møtte jeg Støre i parken utenfor. Han kom rett fra et møte med Kinas utenriksminister. Han benyttet sjansen til å fortelle at utenriksministeren hadde sagt at forhandlingene mellom Norge og Kina om en frihandelsavtale ville stoppe opp hvis fredsprisen gikk til en kinesisk dissident, og menneskerettighetsdialogen som Norge hadde med Kina, ville opphøre, skriver Jagland i boken.

• LES OGSÅ: Jagland forsvarer vrakingen av sin nære venn Martin Kolberg

Avviste press

Tildelingen av fredsprisen til den nå avdøde Liu Xiaobo førte til en langvarig krise i forholdet mellom Norge og Kina.

Det tok mange år før forbindelsene igjen ble normalisert, da etter at Norge hadde undertegnet en erklæring om å respektere Kinas kjerneinteresser.

• LES OGSÅ: – Kina er misfornøyd med at fredsprisen gikk til Liu Xiaobo

Støre avviste i 2010 overfor Aftenposten å ha utøvd noen form for press på Jagland og Nobelkomiteen. Han bekreftet samtidig at han hadde snakket med Jagland i september om en mulig fredspristildeling til en kinesisk dissident.

– Men jeg vil kategorisk avvise at det har vært noen form for press, sa Støre til NRK.

På forespørsel fra NRK i dag viser statssekretær Tale Jordbakke (Ap) ved Statsministerens kontor til uttalelsene fra 2010.

– Støre ble spurt om dette allerede i 2010 og avviste da kategorisk at det var blitt utøvd noen form for press fra hans side. Han har ikke noe å legge til i dag, sier hun.

Feide med Lundestad

Jaglands tolv år i Nobelkomiteen, som han ledet i årene 2009 til 2015, er viet stor plass i boken.

Da Geir Lundestad, mangeårig sekretær i komiteen, ga ut sin bok «Fredens sekretær» høsten 2015, kom han med krass kritikk av Jagland.

Lundestad skrev at han mente Jagland aldri burde ha blitt valgt inn i Nobelkomiteen på grunn av hans tidligere og daværende roller.

• LES MER: Lundestad: – Feil å ta inn Jagland i Nobelkomiteen

Lundestad nøyde seg imidlertid ikke med det. Han beskrev Jagland som «svært distré» og «en middels taler uten teft for hva som passet seg», og mente at han hadde «brister i kunnskap» og «ikke var særlig opptatt av å lære av andre».

Jagland beskriver det nå som «en ubehagelig opplevelse» å lese Lundestads bok.

Han viser også til et intervju med Lundestad i Aftenposten. I desember 2014 fikk Lundestad spørsmål fra avisen om Jagland og svarte at han mente at tidligere stats- og utenriksministre ikke burde sitte i Nobelkomiteen, og at det burde være et minimumskrav å kunne snakke engelsk.

Få dager senere skulle Jagland, som leder av Nobelkomiteen, dele ut fredsprisen for 2014 til Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi i Oslo rådhus.

«Lundestad fikk mye oppmerksomhet for sitt utspill, på bekostning av selve prisen. Han reflekterer ikke over hvor ekstremt ubehagelig det var å stå på scenen og presentere prisvinneren under slike omstendigheter,» skriver Jagland i sin nye bok.

Han beskriver ellers forholdet til Lundestad som godt, men ikke uten gnisninger. Jagland påpeker også at det var hans forslag at komitélederens tale under fredsprisseremoniene skulle holdes på engelsk.

Jagland redegjør i boken for de fredsprisene han var med på å tildele. Tildelingen til USAs tidligere president Barack Obama fikk kritikk, men forsvares av Jagland.

Det er ikke noe som tilsier at livsverket skal være avsluttet før man kan få fredsprisen, mener han.

– Vi var klar over at ingenting var gjennomført, men vi mente at Obama trengte all den støtten han kunne få for å snu utviklingen i amerikansk politikk og dermed bevege verden vekk fra mer og mer konfrontasjon.

Stemte SV

Et hovedtema i boken er hvordan Norge, under Stoltenbergs ledelse, i årene etter 2009 gikk aktivt inn i militæroperasjoner utenfor landets grenser.

Jagland legger ikke skjul på sin skepsis til utviklingen, som fremfor alt kom til uttrykk i den norske deltakelsen i bombingen av Libya i 2011.

– Resultatet ble en borgerkrig som førte til nye flyktningstrømmer mot Europa. Og dette presset ga ny vind i seilene til europeiske høyrepopulister. De sosialdemokratiske partiene kom i en skvis og ble halvveis med på ferden, lyder Jaglands analyse.

Bombingen av Libya fikk også Jagland til å revurdere sin partitilhørighet:

– Bare en gang gjennom årene jeg har beskrevet i dette bindet, tvilte jeg så sterkt på mitt parti at jeg måtte stemme på et annet. Grunnen var bombingen av Libya, som den rødgrønne regjeringen ikke bare var med på, men skrøt av at de hadde en viktig rolle i.

• LES OGSÅ: – Norge bomber mest i Libya

Han er også kritisk til at Nato, under Stoltenbergs ledelse, ble «den sterkeste pådriveren for å gjennomføre USAs president Donald Trumps krav om en sterk økning av militærbudsjettene» i Europa.