Langt større vilje til å bosette flyktninger nå enn i 2015

I 2015 herjet krigen i Syria, og mange risikerte livet ved å flykte over Middelhavet på vei til et tryggere liv i Europa. Blant dem som kom til Norge det året, var kurdiske Dilovan Alhussin.

– Jeg hadde noe familie her, og så hadde jeg hørt at Norge var et av de beste landene, med ytringsfrihet og trygghet, med mindre rasisme og først og fremst tanken på fremtiden og en utdanning, sier han.

Nå er han klar for å søke om statsborgerskap. Men norske kommuner var ikke like ivrige på å ta imot flyktninger da Dilovan kom, som i dag.

I 2015 stilte NRK spørsmålet til alle landets ordførere om viljen til å bosette flyktninger. Vi gjorde det samme da krigen i Ukraina startet.

De to undersøkelsene viser at det er langt større åpenhet for å bosette 35.000 ukrainere nå, enn det var for å bosette 10.000 flyktninger i 2015:

Samtidig er det større vilje til å se for seg en bosetting av hele 100.000 ukrainere enn det var å bosette 10.000 flyktninger fra land lenger unna i 2015.

Ordførerne ble også spurt om hvordan de trodde en slik bosetting ville påvirke innbyggernes holdninger til innvandrere og flyktninger i kommunen.

Svarene her viste at det er langt større tro på at bosetting av ukrainske flyktninger vil skape en positiv holdning til flyktninger og innvandrere.

I dag planlegger norske myndigheter for ankomster fra Ukraina på opptil 60.000.

To viktige grunner til forskjellen

Da flyktningene kom i stort monn i 2015, bygget kommunene opp et apparat for mottak og integrering og fikk trening i å ta imot mange på kort tid.

Det er en av to grunner til at norske kommuner nå er enda mer positive til å åpne dørene på vidt gap for ukrainske flyktninger, sier sosiolog og forsker på migrasjon ved Institutt for samfunnsforskning, Jan-Paul Brekke.

– Jeg tror at det er fordi man ser at dette er mennesker som trenger beskyttelse, og det er sårbare grupper som kommer først. Det er et tydelig behov for å hjelp. Så har man hatt en beredskap siden 2015, og kommunene har vært villige til å ta imot flere enn det man har fått bosette. Det betyr at det er et behov og en beredskap som treffer hverandre, sier Brekke.

I 2015 ble det også et stemningsskifte etter hvert som året gikk. Det hadde å gjøre med at det ble et stort trykk på landene, og at flyktningmassen ikke var så entydig som nå. Dermed gikk hjelpeviljen ned, mener Brekke.

– Det var litt mer uklart hvem det var som kom, fra Syria, Afghanistan og andre land. Denne gangen er det veldig tydelig hvilken gruppe som kommer.

Tre kommuner om å bosette mange nå

I Grimstad i Agder er Beate Skretting fra Høyre ordfører. De er bedt om å bosette 150 flyktninger nå. Hun bekrefter det forskeren sier om erfaringen fra 2015.

– Det vi opplevde da ga mye læring, spesielt på å ta imot mange på kort tid. Vi har en veldig god flyktningtjeneste og har blitt gode på integrering, forklarer hun.

Hun mener også at stemningen er god ute blant folk i Grimstad

– Vi ba blant annet om møbler til boliger til flyktninger, og da var det god respons. Det er også mange som vil være frivillige, og som skaper møteplasser for flyktningene, sier Skretting.

I Sola kommune i Rogaland er Tom Henning Slethei fra Fremskrittspartiet ordfører. De er anmodet om å bosette 110 flyktninger fra Ukraina.

Slethei er ikke i tvil om at situasjonen i Ukraina kvalifiserer for å åpne dørene til Norge.

– Dette er en av de tingene Frp har ment hele veien, at det er viktig å hjelp de som er i nærområdene. Det som folk flest føler er at dette er tett på, og en trussel mot demokratiet og hele Europa.

Han avviser at åpenheten for flyktninger nå i forhold til i 2015 har noe med kultur eller religion å gjøre.

– Det er ikke muslim eller religion som er avgjørende. Det er nærheten, det står godt plantet i Frps partiprogram.

Den lille fjellkommunen Skjåk i Innlandet med et par tusen innbyggere har allerede 111 innvandrere fra 21 land. Nå er de bedt om å bosette 15 ukrainere.

Ordfører Edel Kveen fra Senterpartiet føler at det er en plikt å hjelpe de som vil til Norge.

– Det gjelder uansett om det er Ukraina eller Sudan, vi må hjelpe de som er på flukt. Vi har god erfaring med de som er bosatte her fra før, de er godt integrerte. Det eneste er at de ofte flytter ut av kommunen når de skal på videre gående eller ta høyere utdanning, sier hun.