Kvartetten ble Tunisias livbøye

En fyrstikk var alt som skulle til.

Grønnsakshandler Mohamed Bouazizi i den tunisiske småbyen Sidi Bouzid ble avvist og hånet av politiet. Han fikk ikke selge sine varer. Så han satte fyr på seg selv. Skadene var for store til at livet kunne reddes.

Da, i 2010, var protestene allerede i gang. Ungdom var uten arbeid og prisene steg. I opprøret dette skapte, kom flere temaer opp, deriblant korrupsjon. President Zine El Abidine Ben Ali og hans familie hadde stukket unna 130 milliarder kroner, vet vi i dag.

En fyrstikk ble til mange demonstrasjonstog, og ungdom krevde diktatorens avgang. De ville ha ytringsfrihet, jobber og et demokrati som Ben Ali ikke hadde innført etter 23 år ved makten. Hans små reformer var for puslete og lite troverdige.

Den arabiske våren

Demonstrasjonstogene spredte seg til Egypt, siden til Persiabukta og Jemen, for å ende i det tragiske Syria.

Opprøret ble drevet av en dødelig kombinasjon: arbeidsløshet, fattigdom og undertrykkelse.

I noen land ble det en episode, i andre land ble det verre enn før. Bare Tunisia lyktes.

10. desember feires denne demokratiske seieren i Oslo rådhus. Nobels fredspris for 2015 går til en underlig kvartett av arbeidsgivere og arbeidstakere, jurister og menneskerettighetsforkjempere.

• Dette er Den tunisiske dialogkvartetten

Hva får de prisen for?

Ville ha sharia inn i grunnloven

Det var ikke opplagt at de skulle lykkes.

Her satt fagbevegelsen UGTT og arbeidsgiverorganisasjonen UTICA med motstridende mål og forskjellige politiske venner. Inn fra siden kom juristene i den nasjonale advokatforeningen sammen med menneskerettighetsorganisasjonen LTDH. Det viktigste de hadde fore var å få skapt en ny demokratisk grunnlov.

En grunnlovgivende forsamling var blitt valgt i 2011. Året ble preget av økt politisk frihet, men samtidig frykt for at liberale rettigheter sto i fare.

Islamistene snakket om å få sharia inn i grunnloven. Det lovet ikke godt for kvinners rettigheter.

Jasmin og krutt

Tunisias oppgjør med fortida fikk navnet jasmin-revolusjonen, men i september 2012 lukter det ikke blomsterstøv i hovedstaden Tunis. USAs ambassade blir angrepet.

Året etter, i 2013, blir den fagforeningsvennlige og sekulære opposisjonspolitikeren Chokri Belaid drept. Tusener følger ham til graven.

Noen måneder seinere blir en annen opposisjonell drept, Mohamed Brahmi.

Krisa trakk politikerne sammen, det må ikke gå i Tunisia som det syntes å gå i Egypt.

Ikke valgt av noen

Den Nasjonale Dialog het prosjektet, som ble etablert i 2013. Kvartetten var ikke valgt av noen, de hadde ingen formell makt, men nå ble de en livbøye for landet.

De hadde innflytelse, både på politikere og det sivile samfunn. Fagbevegelsen hadde tre millioner medlemmer i ryggen. Arbeidsgiverne hadde eliten bak seg, mens advokatforeningen kunne jussen.

Tunisia preges av politisk kamp mellom islamister og sekulære. Islamister var på vikende front, og det er nå Kvartetten hjelper til med å finne løsningene.

Plass til religion

Det skal ikke bli sharia i grunnloven, men religion skal likevel få en slags plass. Det skal bli forbud mot «angrep på det hellige». Det kan tolkes i flere retninger, men det gir rom for tanken om at folkestyre og islam kan kombineres, og at arabiske land kan forankre demokratiet i sin egen kultur.

Riktignok ble det ikke noe forbud mot dødsstraff, og ytringsfriheten har noen begrensninger, men Tunisias nye grunnlov gir kvinner like rettigheter som menn i alle lovgivende forsamlinger.

Makten deles, slik at presidenten kun har ansvaret for forsvaret og utenrikspolitikken.

Siden grønnsakshandleren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv, har landet gjennomført tre valg. Alle er blitt sett på som frie for juks, selv om det har vært urolige valgkamper.

Beji Caid Essebsi ble valgt til president for et år siden. Han er en sekulær veteran.

Ondskapens hotell

Det er en solskinnshistorie, langt på vei. Men Tunisias demokratiske grunnlov er ikke nok til å skape fred og harmoni. For demokrati skaper ikke uten videre arbeidsplasser.

Ungdom velger i stedet å gå til IS og andre terrororganisasjoner som gir utløp for frustrasjon og hat. Der finner de noe å tro på, og 3000 har til nå dratt til Syria.

Økonomien i Tunisia er på vei ned. Det skyldes det som hendte på Bardo-museet i Tunis i vår. To bevæpnede menn tok besøkende turister som gisler og drepte over 20 av dem.

Siden gikk en annen ung mann inn på det som nå kalles «Ondskapens hotell». Han drepte 38 turister på Imperial Marhaba Hotel i den tunisiske feriebyen Sousse.

Det er ikke fullt på de få charterturene som fortsatt går til kulturlandet Tunisia.

Fredens Midtøsten

All volden til tross; det er ikke sant at det ikke skapes fred i Midtøsten. Det viser Nobelkomiteens tildelinger.

Allerede i 1950 fikk Ralph Bunche fredsprisen for å ha etablert fred mellom Israel og de arabiske naboland. Lester Pearson fikk sju år senere prisen for å ha organisert FN-styrker etter Suez-krisen i 1956. Israels statsminister Menachem Begin og Egypts president Anwar Sadat delte prisen i 1978 for fredsavtalen mellom de to landene.

Siden husker vi prisen til Yasir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin for Oslo-avtalen.

Det er heller ikke sant at muslimer ikke driver fred. Fra 2003 har de liberale muslimene Shirin Ebadi fra Iran, Mohammad El Baradel fra Egypt, Tawakkol Karman fra Jemen og Malala Yousafzai fra Pakistan blitt tildelt Nobels fredspris.

Ingen vet om freden og demokratiet i Tunisia holder, men Nobelkomiteen har tatt mange sjanser på at vinnernes prosjekter ikke sporer av.

I komiteens begrunnelse for tildelingen i år er ikke bare at Kvartettens initiativer skapte fred og demokrati, men også hvordan de gjorde det: De involverte folket, også kalt det sivile samfunn.

Der den folkelige tilknytning til fredsprosjekter mangler, går det som regel galt.