Avsløringene har vært varslet i flere uker. Det er hovedsakelig dokumenter fra advokatfirmaet Appleby som gjennom hacking er gjort tilgjengelig for en stor internasjonal gruppe journalister der blant annet Aftenposten er med.
Les også: Finanselitens bruk av skatteparadiser
Dokumentene viser for det meste lovlige transaksjoner og eierforhold, men mange koblinger og detaljer er likevel pikante. For eksempel avsløres enkeltpersoners investeringer i fond som igjen har investert i kontroversielle selskaper. I tillegg viser dokumentene hvordan kjente personligheter plasserer penger på en måte som står i strid med verdiene de fronter i offentligheten.
Vel så interessant som hvem er hvordan. Dokumentene sier nemlig mye om hva slags metode som brukes for å skjule eierskap og koblinger. Dette er svært interessant for skattemyndigheter i mange land, ettersom informasjonen kan brukes til å tette smutthull og lage nye lover og regler som begrenser uønsket skatteflukt.
Spesialister på lov og finans
Advokatfirmaet Appleby skriver på sine hjemmesider at firmaet driver med juridisk og finansiell rådgivning for selskaper, finansinstitusjoner og private med store formuer. Firmaet har ti kontorer hvorav flere befinner seg i såkalte «skatteparadis», blant annet Bermuda, De britiske jomfruøyene og Mauritius. Begrepet «skatteparadis» brukes gjerne om områder som har (særdeles) gunstige skattesatser og/eller lovgivning som begrenser innsyn i hvem som egentlig eier hva.
Les også: Trumps handelsminister gjør forretninger med Putins svigersønn
Skatteparadisene er omstridt fordi de blant annet legger til rette for at store multinasjonale selskaper skal kunne flytte overskudd ut av landene de opererer i og inn i skatteparadisene for å betale lavere skatt. Dermed går vertslandene glipp av store skatteinntekter som kunne vært brukt til offentlige tjenester som helse og utdanning. Denne formen for skatteplanlegging trenger ikke være ulovlig, men anses ofte for å være umoralsk og i strid med det lovgiverne ønsket.
Lovverk som begrenser innsyn i hvem som eier hva gjør også skatteparadisene interessante for dem som ønsker å skjule betalinger og eierskap. Særlig kan det ligge til rette for å organisere eierskapet gjennom kompliserte nettverk av postkasseselskaper og stiftelser slik at det vil være vanskelig – for ikke å si umulig – for politimyndigheter å spore transaksjoner.
Advokatfirmaet Appleby skriver i en uttalelse at firmaet har gjort egne undersøkelser i saken og konkluderer med at hverken firmaet eller dets klienter har gjort noe galt.
Ikke alt er problematisk
Det finnes for øvrig legitime grunner til å organisere eierskap og selskaper gjennom såkalte skatteparadis. For eksempel kan det handle om å unngå dobbeltbeskatning hvis man har virksomhet i flere land. Det kan også være lettere å kjøpe og selge eiendom gjennom eierselskaper enn gjennom kjøp og salg av eiendommene direkte. Ved delt eierskap av en virksomhet i et land med uforutsigbar rettsstat, kan det være betryggende å eie virksomheten gjennom et skatteparadis der tvister kan ankes til for eksempel en britisk domstol.
Noen bransjer organiserer mye av eierskapet gjennom skatteparadis fordi det er blitt en «standard» alle forholder seg til. Shipping er et eksempel. I skarp internasjonal konkurranse må man ha like lave skattesatser som sine nærmeste konkurrenter. Norge har forholdt seg til denne modellen gjennom opprettelsen av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). Skip i NIS er underlagt norsk jurisdiksjon, men det stilles ikke krav om at eierselskapet må være norsk.
