Slik barberer gigaselskapene skatteregningen

Det viser lekkasjer om skatteplanleggingen til selskapene Nike, Facebook og Apple i de såkalte paradispapirene.

Hovedprinsippet er velkjent. Man splitter salg, produksjon og såkalte immaterielle rettigheter (f.eks. teknologi, design og logo) i ulike selskaper.

Selskapene som eier det siste etableres i skatteparadis. Så sørger man for at selskapene som faktisk selger varene får redusert sitt skattbare overskudd gjennom å betale i dyre dommer for bruk av rettigheter knyttet til merkevaren.

Selskapene som ender opp med store overskudd, nemlig de som sitter på rettighetene, betaler lite eller ingen skatt av sine overskudd fordi de er etablert i skatteparadis.

Koster 2000 milliarder kroner per år

Denne måten å organisere selskap på for å kutte skatteregningen er omstridt, og flere kjente smutthull har blitt forsøkt tettet de siste årene gjennom internasjonalt samarbeid.

Ifølge Aftenposten viser dokumenter fra de såkalte paradispapirene hvordan internasjonale giganter har tilpasset seg endringene og funnet nye smutthull når andre har blitt tettet.

Multinasjonale selskaper som har plassert gevinsten sin i skatteparadiser og bruker liknende opplegg koster verden nesten 2000 milliarder kroner per år, ifølge svenske Uppdrag gransking på SVT.

Til sammenligning er verdens største investeringsfond, det norske oljefondet som Norge har brukt tiår på å bygge opp, på rundt 8 000 milliarder kroner

Apple flyttet rettigheter

Ifølge Aftenposten viser de lekkede paradispapirene hvordan gigantselskaper har tilpasset seg forsøk på å stramme inn på skatteplanlegging.

Apple skal i 2014 ha flyttet viktige rettigheter fra et irskregistrert selskap hjemmehørende i skatteparadiset Bermuda til et selskap registrert utenfor Irland, nemlig i skatteparadiset Jersey. Endringen skal ha blitt gjort med hjelp av advokatfirmaet Appleby for å tilpasse seg endringer i irsk skattelov.

I en uttalelse til ICIJ skriver Apple at «endringene vi gjorde ikke reduserte skatteregningen vår i noe land. Faktisk økte våre skattebetalinger til Irland betydelig og i perioden 2014–2016 betalte vi 1,5 milliarder dollar i skatt.» Apple vil dog ikke opplyse hvor store overskudd de irske selskapene går med, slik at det er vanskelig å si om skatteregningen er høy eller lav.

Nike valgte Nederland

Skogiganten Nike skal ha valgt en litt annen løsning. I en periode gikk pengene, takket være en gunstig skatteavtale med Nederland, via flere nederlandske selskaper til et selskap i skatteparadiset Bermuda. I 2015 ble så strukturen endret.

Heretter har pengene gått via et nederlandsk selskap til et «partnerskap» registrert i Nederland. Partnerskapet består av en nederlandsk del og en partner utenfor EU. Ifølge nederlandsk skattelov skal partnerskapet skattlegges i den utenlandske partnerens hjemland. Men andre lands skattemyndigheter ser partnerskapet som nederlandsk. Dermed blir det «statsløst» og skatteregningen dermed liten.

Ifølge Uppdrag gransking på SVT har den amerikanske skogiganten Nike tjent 97,6 milliarder kroner på å selge sko utenfor USA i fjor. For dette har de, ifølge den svenske allmennkringkasteren, betalt mindre enn to prosent i skatt. Nike skriver i en uttalelse til Aftenposten:

– Nike opererer i tråd med skattereglene og vi forsikrer oss om at våre skattemeldinger er fullt og helt i tråd med måten vi driver forretningene på, investeringene vi gjør og arbeidsplassene vi skaper. Gjennom sysselsetting, økonomisk aktivitet og betalt skatt, er Nike en betydelig bidragsyter i mange økonomier rundt om i verden.

Tiltak på vei

Eksemplene over er bare noen få blant mange, og de siste årene har skattemyndigheter i mange land gått sammen om forslag til tiltak. Det inngås stadig flere informasjonsutvekslingsavtaler mellom land, og den såkalte BEPS-traktaten ble signert i sommer i regi av OECD. Målet er å komme fram til felles standarder for skattlegging av multinasjonale selskaper, tetting av smutthull og løsning av tvister.

Likevel er det langt igjen før alle skattehull er tettet. Stipendiat Linn Anker-Sørensen ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo sier det slik:

– Det å regulere morgendagens kreativitet er en utfordring, og da må vi ha regionalt og internasjonalt samarbeid. Uten det står vi i fare for å undergrave velferdsstatens system og tillitsbaserte skatteløsninger. Og med det finansieringen av velferdsstaten, sier hun.