De overmannet terrorsiktede – kaller helseoppfølgingen skremmende

De løp motsatt vei av alle andre da gjerningsmannen begynte å skyte mot folk som var ute og feiret livet i Oslo sentrum natt til 25. juni.

Begge havnet de i haugen av mennesker som klarte å holde den terrorsiktede nede og avvæpne ham.

– Det er ganske heftige ting vi har vært gjennom. Jeg har aldri sloss med noen mennesker før. Jeg har i hvert fall aldri slåss med noen med en pistol som er ladd og som ønsker å drepe meg, både fordi jeg ikke har den legningen han ønsker og fordi jeg reagerte som jeg gjorde, sier Ingrid Rasten.

– Jeg tror det kommer til å ta tid å forstå, og det kommer til å ta tid å bearbeide.

Hun lå en stund med den skarpladde pistolen mot magen, før gruppen klarte å vri den ut av hånden på Zaniar Matapour.

– Noen må si ifra

NRK møter henne og Jon Amund Vikan på César Bar & Café ved Oslo tinghus. De var begge på uteserveringen her da en mann begynte å skyte mot folk rett på andre siden av trikkeskinnene.

De kjente hverandre ikke fra før, men reagerte på samme måte da de forsto hva som skjedde. Begge løp mot gjerningsmannen.

– Jeg stiller opp nå fordi jeg begynner å bli både frustrert, fortvilet og sint. Jeg er i kontakt med så mange mennesker som både er direkte og indirekte berørt av hendelsen 25. juni, som ikke opplever å få hjelp eller adekvat hjelp. Jeg tenker at noen må si ifra, sier Rasten.

Etter hendelsen har de som overmannet gjerningsmannen hatt kontakt i en felles chattegruppe.

Ifølge politiets tidslinje holdt de sivile terrorsiktede nede på bakken i fire og et halvt minutt før politiet kom og pågrep ham.

Politiet var tidlig ute med å rose dem for heroisk innsats den natten, men tiden etterpå har vært vanskelig for mange.

– En kamp om å få hjelp

NRK har sendt et spørreskjema til 13 personer som var med på å overmanne gjerningsmannen.

Ti av dem har svart på undersøkelsen (se flere av resultatene ved å trykke på pila til høyre):

Noen sier oppfølgingen fra helsevesenet har vært «elendig». En annen skriver at det har vært en kamp om å få hjelp.

Jon Amund Vikan gikk selv til privat psykolog like etter hendelsen.

Hva synes du om oppfølgingen du har fått av det offentlige?

– Den er ikke eksisterende for min del, foreløpig. Det tok ni uker før en person fra politiet eller helse spurte hvordan det gikk med meg. Det var en politimann som ringte en ettermiddag og spurte hvordan det gikk, sier Vikan.

Så du ble ikke kontaktet av noe kriseteam?

– Ikke i det hele tatt.

Kasteball i systemet

Ingrid Rasten sier flere opplever at de har blitt en kasteball i systemet mellom fastlege, kommune og spesialisthelsetjeneste.

– Jeg synes først og fremst det bare er trist. Jeg er i kontakt med de som har svart på denne undersøkelsen. Det er kanskje det fortvilelsen min, oppgittheten og sinnet kommer av, at ikke de får hjelp når de trenger det. Når man virkelig ber om hjelp, sier hun.

Rasten har jobbet flere år i helsevesenet selv, blant annet i psykiatrien og rusomsorgen.

– Vi har vært midt i det. Vi er berørte. Vi kjenner det kroppen. Vi sitter med dette hver dag. Nå må de bare lytte. Jeg kan ikke skjønne at ikke de lytter.

– Det er tragisk og det er bare noe de må fikse nå, sier hun.

Vikan forteller at mange er frustrerte fordi de må jobbe intenst hardt med å få tak i hjelp og få noen å snakke med.

– Også er det litt frustrasjon på at gjerningspersonen får akutt hjelp, mens de som kjempet mot det ikke får hjelp. Det kjenner jeg at jeg blir opprørt av bare jeg nevner det. Fordi jeg ser smerten hos de andre og også kjenner på det selv, med at det ikke er den tilstrekkelige oppfølgingen som det skulle ha vært, sier han.

Hva synes du om det?

– Jeg synes det er skremmende.

Kjerkol: – Vondt å høre

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) svarer at hun synes det er vondt å høre at det er deres opplevelse.

– Vi har bedt kommunene via Helsedirektoratet om å være proaktive, men vi har jo en helsetjeneste som du må oppsøke selv og det er viktig for meg å si at man kan snakke med fastlegen om dette.

Hun sier det er viktig at også folk ber om hjelp selv.

– Vi må jobbe for å både utvide kapasiteten og kvaliteten på den psykiske helsehjelpen vi tilbyr.

Hvorfor er det ikke satt av ekstra penger for å sørge for forsvarlig helsehjelp til ofrene her?

– Vi har en helsetjeneste som må mobiliseres ved hendelser og kriser. Foreløpig har Oslo som er den største kommunen og som hendelsen skjedde i, sagt at dette håndterer de innenfor det handlingsrommet de har, sier Kjerkol til NRK.

Katastroferegister

Ingrid Rasten viser til at de som overlevde terrorangrepene 22. juli 2011, for 11 år siden, også har etterlyst et katastroferegister for å unngå at ofre ikke blir fanget opp.

– De eneste som vet hvem vi er, er politiet. Det er ingen register i dag som overføres til helsevesenet eller kommunene som sitter på den lovmessige oppfølgingen etter kriser og traumer.

– Her er det veldig mange mennesker som sitter og venter på at helse- og kriseteam skal ta kontakt og så er det aldri noen som ringer. Hvordan skal kriseteamene vite at de trenger hjelp når ikke de vet at de finnes?, spør Rasten.

Helseministeren svarer at de nå vurderer et slikt katastroferegister.

– Det har støttegruppen etter 22. juli også forslått tidligere, så det er noe Helsedirektoratet ser på. Det kan ha noen utfordringer det også, men det er absolutt noe vi ikke har avvist, sier Kjerkol.

Hvordan kan kommunene være proaktive hvis de ikke vet hvem som har vært utsatt for dette?

– Her er det mange ulike måter å skaffe seg oversikt i lokalsamfunnene. Det kan være en enkel melding på kommunens hjemmeside. Det kan være å ta kontakt med de skeive organisasjonene som er til stede, også lokalt.

– Finner ikke roen

Ingrid Rasten forteller at hun ikke sov på 90 timer etter hendelsen. Etterpå falt kroppen helt sammen og hun ble veldig syk.

Hun ser på seg selv som en av de heldige som nå får time hos psykolog en gang i uka.

– Det eneste jeg husker fra den løpeseansen er at jeg sier til meg selv at nå må jeg løpe fortere, sier Jon Amund Vikan.

– I neste situasjon er jeg plutselig oppå Matapour og prøver å gjøre alt fra å slå til å kvele. Til blant andre Ingrid som sitter ved siden av meg her nå sier at man må slippe og stanse. Men det var ikke noe jeg egentlig hadde lyst til så jeg fortsatte bare til politiet kom.

Ingrid Rasten har jobbet mange år i helsevesenet. Hun sørget for at gjerningsmannen hadde frie luftveier.

– Jeg ble sittende veldig lenge og med gjerningsmann og sikre hans luftveier og holde han stabilisert til politiet kom. Da satt vi og holdt øyekontakt hele tiden, og de øyene de hjemsøker meg til alle mulige tider.

– Jeg har fått en ganske stor uro i kroppen som jeg ikke helt klarer å definere. Jeg finner liksom ikke roen, sier hun.

263 personer har til nå fått status som fornærmet i saken av politiet, inkludert de to mennene som ble skutt og drept.