NRK Meny
Normal

Cecilie hadde seks vonde år i barnevernet

Lille julaften ga barnevernet 16-åringen beskjed om at hun hadde tre valg: Fosterfamilien som ikke klarte å takle henne, familien hun ikke hadde bodd hos på årevis eller gata.

Cecilie var i barnevernets omsorg

– Jeg visste ikke hva jeg gikk til, så det som møtte meg var veldig skremmende, sier Cecilie om tiden i barnevernet.

Foto: David Vojislav Krekling / NRK

Det er lille julaften 2002 når en bil kjører mot Ski stasjon utenfor Oslo. I bilen sitter Cecilie og beredskapsmoren hennes. På dette tidspunktet har Cecilie allerede bodd i flere forskjellige barnevernsinstitusjoner, i fosterhjem og i beredskapshjem i barnevernets regi.

I et brev fra beredskapsmoren som NRK har fått tilgang til, skriver hun at hun har fått det hun opplever som en håpløs beskjed av barnevernet i Ski. Cecilie skal settes av på Ski stasjon. I et møte noen dager tidligere, som også er omtalt i brevet, legger barnevernet til:

«Hva hun gjør da er hennes valg – fosterhjem, familien eller gata».

Cecilie er 16 år, hun har ikke bodd hos biologisk familie på flere år og hun har fått beskjed om at fosterhjemmet ikke klarer å håndtere henne.

Hun blir boende på og rundt Oslo S til barnevernsvakta plukker henne opp noen uker senere.

For Cecilie betyr jula 2002 nok en vond opplevelse.

– Det som møtte meg var veldig skremmende

For denne høytiden er ikke første gangen Cecilie er i kontakt med barnevernet.

Før julen 2002 har det vært flere tiltak. Blant annet har hun vært plassert på en akuttinstitusjon på Østlandet.

Et sted der man ikke skal være mer enn tre måneder før man blir sendt videre til fosterhjem, en annen institusjon eller hjem til sin egen familie.

Cecilie blir boende i ett år.

– Jeg visste ikke hva jeg gikk til, så det som møtte meg var veldig skremmende. Det var mange barn som hadde det vondt, det var mange som gråt om natten og det var ungdommer der som slet med store problemer. Det at du er rundt mange barn som gråter om natta… Det setter sine spor.

Ett år er lenge når du er ung. Og Cecilie slår seg til ro på akuttinstitusjonen. Hun knytter seg til de voksne og begynner å bli trygg. Men de ansatte føler ikke at de har kompetanse til å håndtere problemene til Cecilie. Derfor ber de om at hun flyttes.

Dermed bærer det til en ny institusjon på Østlandet.

– Der trivdes jeg ikke i det hele tatt. Det var en oppbevaringsinstitusjon der de ansatte ga klart uttrykk for at de bare var på jobb og ikke brydde seg om oss som mennesker. Eller som personer. Det var et tøft miljø og jeg følte meg alene. Jeg sa tydelig i fra til barnevernet at jeg ikke ville bo der, men jeg følte at jeg ikke ble hørt.

Til slutt gir institusjonen beskjed om at de ikke ønsker å ha ansvar for Cecilie mer. Hun blir isteden plassert i et fosterhjem hos et ungt par uten erfaring med barn. Det blir for mye for fosterforeldrene. Cecilie har store problemer, og det tar ikke lang tid før fosterhjemmet ikke klarer å håndtere henne. Det skaper utrygghet hos Cecilie, hun blir engstelig og begynner å rømme.

Til slutt sier fostermor at hun ikke ønsker å være fostermor for Cecilie mer. Cecilie ber barnevernet om å finne en ny omsorgsbase, men blir forsøkt flyttet tilbake til samme institusjon som ikke ønsket ansvaret for henne.

10. desember 2002 kommer Cecilie til et beredskapshjem. Planen er hele tiden at hun skal ut igjen rett før jul. Det er i avslutningen av dette oppholdet barnevernet gir henne valget mellom fosterfamilien som ikke klarer å takle henne, den biologiske familien og gata.

– Barnevernet sjekket institusjonen én gang på tre år

Etter en drøy måned på og rundt Oslo S blir hun plukket opp av Barnevernsvakta og sendt på en lukket institusjon.

– Jeg opplever denne tiden som tryggere enn på gata. De ansatte var veldig flinke og de hadde god kompetanse. Jeg følte meg ivaretatt og trygg.

Der faller hun til ro, men roen skal ikke vare. Den lukkede institusjonen er ikke noen varig løsning.

Cecilie om julen 2002

Cecilie får tre valg av barnevernet julen 2002. Hun velger å bo på gata.

Etter drøye to måneder får Cecilie beskjeden hun ikke ønsker.

Hun må flytte til nytt sted om én uke.

– Jeg hadde ikke noe valg og jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt. De hadde funnet en institusjon i Midt-Norge. Den uken var grusom. Jeg skrev flere brev til barnevernet om at jeg ikke ville flyttes, men de kom og hentet meg. Tre stykker. Jeg ble plassert i midten, så låste de dørene på bilen, og jeg ble kjørt opp på fjellet til en hytte.

Hytta er et såkalt «skjermingstiltak» før Cecilie får flytte inn i institusjonen. Så hun skal bli kjent med de ansatte. Der blir hun i to måneder før hun blir flyttet inn i en leilighet i kjelleren på et hus.

Her skal hun bo på 40 kvadratmeter med to ufaglærte ansatte som skal ta seg av henne. Det er ikke noe kjøkken der, og oppvasken må de ta på toalettet.

– Jeg fikk ikke gå ut, jeg fikk ikke ha kontakt med venner og jeg fikk ikke gå på skole. Jeg var prisgitt de som hadde ansvaret for meg.

Ifølge Cecilie kommer barnevernet fra hjemkommunen på besøk én gang i løpet av de drøye tre årene hun bor der. Under besøket er de aldri i leiligheten der Cecilie bor, og hun får aldri møte representantene for barnevernet uten at noen fra institusjonen er sammen med dem.

Hun får ikke sagt fra om hvordan det er der.

Og hun rømmer, og blir sendt tilbake.

I 2006 flytter hun til Oslo og finner sin egen leilighet kort tid etter.

Det markerte slutten på seks år fulle av smerte og utrygghet i barnevernets varetekt.

Kommunen ønsker ikke å kommentere Cecilies sak

I en e-post fra hjemkommunen til Cecilie skriver de:

«Med bakgrunn av de bestemmelser som gjelder knyttet til taushetsplikten kan vi ikke kommentere den aktuelle saken. Dette er uavhengig av det fritak (for taushetsplikt, red.anm) som foreligger. Begrunnelsen er som kjent at saker etter lov om barneverntjenester har flere parter, dvs. at ikke én parts fritak gir mulighet for å kommentere».

Kommunen, ved virksomhetsleder, gir også en generell kommentar om kommunens arbeide med barnevernstjenesten.

«Som en generell kommentar må det være utfordrende å belyse hvor «Norge svikter» hvis dette skal belyse situasjonen i dag; dvs. hvor vi «svikter» i dag med case som ligger ti år tilbake i tid. Jeg tror og håper at mye er endret – også gjennom at det har vært satt fokus på denne tjenesten – med og noen ganger uten grunn...

Det er viktig å vise til kontroll av institusjoner og institusjonelle tiltak fra statlig hold, økt fokus på oppfølging og rapportering av denne fra kommune til stat. Rapportering i seg selv sier jo ikke noe om kvalitet, men etter mange år i denne sektoren har jeg sett en utvikling, både i de metoder som benyttes, i økt bemanning, krav til kunnskapsutvikling etc. Dette gir en bedre sikring for at barn/ungdom og deres familier møter et bedre rustet barnevern nå enn tidligere.

Samtidig er det viktig med fokus på denne tjenesten, fra media, interesseorganisasjoner etc fordi til tross for den vurdering jeg gjør ovenfor, har jeg den erkjennelse at det gjøres «feil». All erfaring tilsier at det ikke er mulig å si «at det aldri mer osv». Dessverre. Vi gjør utfordrende vurderinger og noen ganger vil det ikke bli slik det skulle være. Presset på barneverntjenestene kan isolert sett gi uheldige utslag. For vår del er økningen i antall saker og kompleksiteten i disse i seg selv en risikofaktor».

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste meldinger