«Jessicas atferdsproblemer må sees som foranlediget av en vedvarende omsorgssvikttilværelse i mange år, og som fortsetter».
Historien om Jessica Elstad og barnevernet hverken begynner eller slutter med dette sitatet fra en psykolograpport fra 1995.
Den både begynner, og burde vært avsluttet, før rapporten ble skrevet.
Mye før.
– Det er en omsorgssvikt som hele lokalsamfunnet ser, og de varsler. De kan se det fra stuevinduene sine. Det er det som foregår i alle de årene før barnevernet endelig til slutt tar omsorgen helt og holdent, sier Jessica til NRK.
Barnehagen var i ferd med å gi opp
Første gang Jessica er i kontakt med barnevernet er hun fire år gammel. Året er 1992, og barnevernet hjelper til med å søke barnehageplass.
Allerede året etter settes det ned et tverrfaglig team rundt henne. Og allerede nå begynner varsellampene å lyse for alvor.
I en saksutredning fra Fylkesnemda står det at det er uttalt bekymring for Jessica allerede fra samme høst. Og bekymringen skal vokse.
I mars 1995 har situasjonen i barnehagen blitt så alvorlig at det innkalles til møte mellom barnevernet, mor, psykolog, styrer i barnehagen og avdelingslederen for barnevernstjenesten. Der kommer det frem at Jessicas atferdsproblemer til tider er så store at barnehagen ikke har kompetanse til å takle henne.
I en saksutredning står det blant annet:
«Enkelte (ansatte red.anm) kjørte seg så ut at det i ettertid har skapt endel aversjon i forhold til Jessica, med den konsekvens at de nå delvis unngikk å gå inn i konflikter med barnet».
Jessica, jenta som enkelte ansatte hadde aversjon mot, var seks år gammel.
- Les også:
- Les også:
Sitatet som innleder denne saken er forresten hentet fra sakkyndigrapporten som ble laget etter møtet. Det er her det slås fast at Jessicas atferdsproblemer skyldes det som kalles «vedvarende omsorgssvikttilværelse».
Lenger nede i rapporten står det:
«Dersom ingenting forandres (...) må en regne med en gradvis alvorligere atferdsutvikling hos Jessica snart etter skolestart til høsten».
– Da forsøker de å iverksette noen tiltak, men det tar fortsatt mer enn tre år før de virkelig tar omsorgen, sier Jessica.
Kalenderen viser 1995, barnevernet har fått bekymringsmeldinger fra lokalbefolkningen, de har fått det fra barnehagen og det er satt ned tverrfaglige team rundt henne som sier de er bekymret for jenta.
Men barnevernet tar fortsatt ikke over omsorgen.
Og det skal bli enda verre.
Isolert av skoleledelsen
Når Jessica begynner på skolen samme høst, får barnevernet en anonym melding om det som omtales som «tragiske oppvekstvilkår».
Meldingen blir aldri undersøkt.
To uker senere kommer en ny bekymringsmelding om at Jessica ikke har det bra. Det finnes ikke dokumentasjon av om heller ikke denne blir undersøkt.
Det blir imidlertid satt ned en ansvarsgruppe rundt Jessica på skolen. Samtidig blir det dannet en såkalt basisgruppe der ansatte fra skole og barnevern møtes én gang i uken.
Men i andre klasse på barneskolen går det galt igjen.
Året er 1996, og Jessica skal egentlig gå i andreklasse som alle de andre. Men på grunn av atferdsproblemer velger skolen det som virker som drastiske virkemidler.
Saksutredningen fra Fylkesnemda forteller at barneskolen Jessica går på velger å holde henne isolert fra de andre elevene i én og en halv måned.
Det er mer enn ti prosent av skoleåret, og Jessica har knapt rukket å fylle ti år.
I september skriver skolen bekymringsmelding til barnevernet.
Ifølge det lokale barnevernet er de kjent med forholdene. Når de skal forklare seg i saksutredningen i Fylkesnemda skriver de at «situasjonen understrekes av at grunnskolen (...) har sag fra om at de ikke har noe tilbud til henne».
De har rett og slett måttet gi opp.
En ti år gammel jente.
Men barnevernet velger fortsatt å ikke ta over omsorgen.
– Første natta på institusjon var en lettelse
I januar i 1997 får barnevernet nok en melding om at alt ikke er som det skal være hjemme hos Jessica.
Det samme gjentar seg i mars samme år.
Fortsatt ingen omsorgsovertakelse.
Ikke før i november i 1997. Da fremholder Bup viktigheten av at Jessicas omsorgssituasjon blir så trygg og stabil som mulig.
Det er da saken endelig blir sendt til Fylkesnemda.
De bestemmer at barnevernet skal ta over omsorgen for Jessica. At hun skal bo på institusjon.
I februar 1998, seks lange år etter at barnevernet fikk vite at alt ikke var som det skulle hjemme hos Jessica, blir hun flyttet på institusjon.
– Den dagen jeg skulle flytte var en lettelse. Fordi jeg kom fra det jeg kom fra. Det var noe nytt. Det skulle bli noe tryggere. Jeg husker jeg sov så utrolig godt den første natta. Det var første gang på lenge jeg ikke sov med ett øye åpent. Den lettelsen var ubeskrivelig.
Nå tenker hun på hele situasjonen som absurd. Som om det ikke har skjedd henne selv.
– Det er så graverende omsorgssvikt... Det er så synlig, og likevel klarer de ikke å gjøre det rette. Allerede på begynnelsen av 1990-tallet burde man gjort en grundigere undersøkelse, og omsorgsovertakelse burde vært gjort ganske raskt etter det. Og da funnet et sterkt fosterhjem som kunne ta den kampen det ville bli med meg.
– Syns du skjebnen har behandlet deg urettferdig?
– Noen ganger, men jeg velger å ikke tenke på det. Men jeg tenker på det når det er veldig mørkt, og slike dager har vi alle, men jeg velger å ikke tenke på det. Det kommer bare vondt ut av det.
Kommunen der Jessica bodde som liten har ikke ønsket å kommentere det som kommer frem i denne saken.
