– Jeg er et veldig godt eksempel på hvor ille det kan gå

Rapporten, utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), slår fast at mange Utøya-overlevende opplevde at behandlingstilbudet forsvant for fort, og at støtteapparatet ikke var proaktivt nok i tida etter terroren.

– At tilbudet dabbet av og ble gradvis faset ut, er et svært stort problem, sier Adrian Pracon, som ble skutt to ganger under angrepet mot AUF-leiren 22. juli 2011.

– Det kan ta lang tid til posttraumet og de alvorlige følgene inntreffer. Det har vært noen veldig utfordrende år, det skal jeg ikke legge skjul på, sier han.

Over 500 personer, de fleste ungdommer, befant seg på Utøya da Anders Behring Breivik slo til. 69 ble drept.

• Les også: Lettelse etter Breivik-dom: – Håper vi slipper å høre noe fra ham på mange år

Vanskelig å be om hjelp

Pracon, i likhet med flere andre, syntes det var vanskelig å be om hjelp i den første tida etter hendelsen, og takket nei til bistand i starten. Men så begynte problemene å tårne seg opp.

– Jeg ble veldig dårlig, fysisk og psykisk. Men da jeg ønsket å få hjelp, var det vanskelig å få. Når du trenger å komme deg på beina, når du trenger å bli sett, er det svært utfordrende når hjelpen ikke er der, sier han.

• Les også: – Eg er ingenting av det Breivik representerer

Han er ikke alene. Ifølge den ferske rapporten, som er basert på intervjuer med flere hundre Utøya-overlevende, var hjelpen helt innledningsvis generelt god, men at mange følte at tilbudet sviktet etter for kort tid, sier Grete Dyb ved NKVTS.

Hun er psykiater, traumeforsker og leder av forskningsprosjektet om de psykiske ettervirkningene av 22. juli-terroren.

– Noen trengte ikke så mye hjelp før det hadde gått ett år eller to, men da havnet de i helsekøen på vanlig måte. Å måtte stå i kø opplevdes nok som veldig vanskelig og en tilleggsbør, sier Dyb.

• Les også: «Ragnar» ledet teamet i den røde gummibåten: – Dette hadde jeg gjort annerledes i dag

Sviktet

De overlevende fikk en tildelt kontaktperson i kommunen, som skulle bistå med å koordinere oppfølging og dekke behov, men for de fleste tok dette tilbudet slutt etter rundt ett år, forteller hun.

Det var også klare forskjeller på kvaliteten og kompetansen fra sted til sted i landet.

– Det var bare noen få som fikk hjelpen utover ett år, men det er da utfordringene begynner for fullt, med jobb, skole og hverdag. Dette er ungdommer i en sårbar fase som er i ferd med å etablere et eget liv, sier Dyb.

Hun mener kontaktpersonen som ofre får tilbud om i kommunen bør være tilgjengelige i minst tre år etter en traumatisk hendelse.

– Det er tydelig for oss at vi har et psykisk helsevern som er mest rigget for folk som har en etablert lidelse. Det vi snakker om her er posttraumatiske reaksjoner etter en hendelse som kan videreutvikle seg til å bli en psykisk lidelse. Men det kan forebygges. Det er der vi må sette inn støtet, sier hun.

• Les også: Foreslår nytt sted for 22. juli-minnesmerke

Alvorlige konsekvenser

Konsekvensene av et sviktende oppfølgingstilbud kan bli svært alvorlige, advarer hun, noe de har sett hos flere av de som overlevde.

– Hva tyr du til når du er fortvilt og ikke får hjelpen du trenger? Noen tyr for eksempel til alkohol, utagerende adferd eller isolasjon. Dette fører til bare til enda verre psykisk helse, som alvorlig depresjon, selvmordsfare, søvn og konsentrasjonsproblemer, sier hun.

For Adrian Pracon toppet det seg høsten 2011, noen måneder etter terroraksjonen. Han slo ned to personer på en pub i Oslo, samme dag som han hadde sett massedrapsmannen på et fengslingsmøte. Retten fant den posttraumatiske stresslidelsen formildende og idømte ham 180 timers samfunnstjeneste.

– Jeg skal ikke legge skjul på at jeg et veldig godt eksempel på hvor ille det kan gå med et posttraume, sier han.

• Les også: Krigsveteran mener Pracon reagerte «normalt» etter Utøya-traumet

Plukket opp bitene av livet

Nå, nesten seks år senere, går det veldig mye bedre, sier Pracon. Han har ikke vært i jobb siden 2011, men leser nå freds- og konfliktstudier på fulltid.

– Jeg har sakte, men sikkert vært nødt til å plukke opp bitene av livet mitt igjen. Det er en prosess, en utfordring, men framtida ser iallfall lys ut.

– Jeg håper at jeg om kort tid begynner i jobb og fortsetter som normalt. Men normalt betyr ikke at hendelsen er lagt bak meg. Jeg har bare lært meg å leve med det, sier han.

• Les også: UNE snur – Utøya-offer får statsborgerskap likevel