Vet du forskjellen på skrei og kysttorsk?

Hopp til innhold

Torsk er torsk, tenker du kanskje? Tja, ikke hvis du spør ekspertene.

For kysttorsken og skreien kan kanskje se like ut, men skiller seg både på DNA, oppvekstområde, interesser, adferd og utseende.

Årets skreifiske er i gang og vi har samlet informasjonen du trenger for å kunne skille mellom skrei og fisk.

1. Vokser opp 1000 kilometer fra hverandre

Når skreien er yngel, flyter den med havstrømmene over 1000 kilometer avgårde og helt opp til Barentshavet. Der vokser den opp og blir værende fram til den blir kjønnsmoden. Da legger den ut på langtur, for å formere seg utenfor kysten av Lofoten.

Kysttorsken er på sin side mye mer stedsbunden. Den tilbringer gjerne hele livet inne i en og samme fjord, ettersom yngelen ikke fraktes like lett med havstrømmene.

– Hovedforskjellen på en skrei og kysttork er at skreien har et langt mer omfattende vandringsmønster. Kysttorsk som vokser opp i fjordene er ganske stasjonære, forteller havforsker Knut Korsbrekke.

Les også: Skreinytt: "Ingen" forskjell på kysttorsk og skrei
Les også: Tør du prøve deg i et av Norges farligste yrker sammen med NRK?

2. Ulikt utseende

Torsken har 23 kromosoner i sitt arvemateriale. Tre av disse er forskjellige for skrei og kysttorsk. Skreien blir større en kysttorsken, har en spissere form og har lysere farge på skinnet. Skreien er også mer muskuløs og finere i kjøttet, mens kysttorsken er mindre og mørkere. De to torsketypene har også gjennomsnittlig ulikt antall ryggvirvler.

3. Kysttorsken er yngre når den «debuterer»

Mens kysttorsken bare er 2-3 år når den blir kjønnsmoden, blir skreien gjerne 10 år før den er klar for nærkontakt med med det motsatte kjønn. Dette har med avstanden til gyteområdet å gjøre.

– Det at skreien må ta en relativt lang svømmetur og at større fisk er flinkere til å svømme enn mindre fisk, gjør at skreien blir moden ved en større størrelse. Kysttorsken blir derimot kjønnsmoden tidligere, fordi de slipper å legge ut på den strabasiøse turen.

3. Har lite sosial omgang

Til tross for at kysttorsk og skrei gjerne gyter i de samme områdene, er det sjeldent at de «har seg» med hverandre.

Gentiske undersøkelser har nemlig vist at skrei og kysttorsk er to bestander, som under normale forhold ikke krysser seg i naturen. Det er derimot ikke helt klart for forskerne hva som gjør at skreien og kysttorsken klarer å skille mellom hverandre på gytefeltet, men det har vært lansert teorier om at torsketypene har ulike måter å kurtisere sin utvalgte. De snakker med andre ord «ikke samme språk».

LOFOTFISKET - ORD OG UTTRYKK

«Skrei» Navnet på den gytemodne nordøst atlantiske torsken, som vandrer til gytefeltene hovedsakelig ved Lofoten for å reprodusere seg selv. Skrei kommer av verbet å skride, som betyr å vandre. «Skrei» er også navnet på Lofotfiskets kulturarvsenter, som nå etableres i Storvågan utenfor Kabelvåg i Lofoten.
«Haill».Ord og begrep som benyttes av fiskere, spesielt i Nord-Norge, der mannen har seksuell omgang med kona natt før han drar ut på havet. Det betyr god fiskelykke.
«Skårunge».Ord og begrep om førstereisgutten på lofothavet. En skårunge er også en ungfugl blant måkene.
«Har du hyra deg med fae’n må du ro ut vinter’n med han». Ordtak fra Lofoten i gamle dager, om skårungen, som måtte fullføre sesongen og som ikke kunne hoppe av underveis.
«De har ikkje hatt slog på støvlan sine.» Blant fiskerne i Lofoten var dette en måte å omtale departementsfolk på, som man mente ikke hadde den ringeste peiling på hva Lofotfisket handlet om fordi de aldri hadde vært i Lofoten. Også brukt om «håpløse» havforskere, som anbefalte alt for lave kvoter, og som heller ikke hadde satt sine bein i Lofoten og langt mindre om bord i en fiskebåt.
«Et unikum utenom det vanlige». Sagt om Lofotfisket av en fisker til en søring, da søringen kom til Lofoten for første gang og spurte fiskeren hva Lofotfisket er. En språkmessig pussighet. Jfr. Knut Hamsun som sa «Det nordnorske språk er ravgalt inntil kunst, men det uttrykker deres meninger».
«Verdens største erotiske eventyr». En måte å omtale selve gyteprosessen på, der hanskreien sprøyter sin melke (sæd) over hunfiskens rogn (egg). Selve elskovsakten er et skue i seg selv, der de jager opp gjennom havet i en spiral, buk mot buk, mens de slår kraftig med spordene for å virvle opp vannet slik at eggene hennes lettere skal kunne befruktes.
«Verdens største barselseng og barnekammer». Området der gytingen foregår, hovedsakelig ved Lofoten, der Golfstrømmen møter Kyststrømmen, og der temperaturen er mellom 4 og 6 plussgrader i vannet.
«Innsiget». Betegnelse på at den gytemodne skreien hadde inntatt Vestfjordbassenget for å gyte der.
«Skreimølje». Den mest tradisjonelle matretten i Lofoten og i deler av Kyst-Norge vinters tid, som består av fersk dampkokt skrei, kokt skreirogn og kokt skreilever. Serveres med salt, pepper og poteter.
«Jomfrubur». Forheng av papir eller plast som den kvinnelige rorbukokka skjulte seg bak når hun skulle kle av seg sine klær og skjule sin nakne kropp for mennene i rorbua. I ei tid det var bare et rom i rorbua, altså før hun fikk eget rom.
«Å fryse regningene». Uttrykk brukt blant fiskere i Lofoten på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, da kvotene var satt veldig lavt og fiskerne mente de var fratatt sin inntekt og at de dermed ikke lenger var betalingsdyktig, og at de var blitt offer for myndighetenes altfor strenge reguleringspolitikk. En av fiskerne ble sitert i media da han fortalte at han hadde lagt hele regningsbunken i fryseboksen.
«Å sette fiskevann». Fra gammelt en «spåmannskunst» der man skrev navnet på alle fiskeværene på små papirlapper som man festet til kanten på fat, hvorpå man deretter fylte fatet med vann. Dette skulle gjøres på en spesiell dag før Lofotfisket tok til. Neste morgen kunne man se hvor det beste fisket ville foregå. Det var under den papirlappen med navnet på det fiskeværet der det hadde dannet seg flest luftblærer.
«Ragno, Hollender, Bremer, Lub». Navn på kategorier av tørrfisk som er vraket i primaklassen. Det er over 20 navn på ulike tørrfiskarter. Tørrfiskprodusentene i Lofoten liker å sammenligne disse navnene med navnene på vindruesorter i Italia, som er hovedimportør av den beste tørrfisken fra Lofoten.
«Nessekonger». Navn på væreiere i Lofoten, som kjøpte seg hvert sitt nes, der de kunne etablere sine virksomheter og der de eide både gård og grunn. Også fiskerne følte seg eid av nessekongene i gamle dager.
«Fiskevær». Navn på steder langs Lofotveggen der nessekongene/væreierne hadde etablert seg med sine virksomheter. I et fiskevær kunne det også være flere nessekonger/væreiere, men som regel var det én som styrte over alle andre.
«Lofotkista». Har ingenting med begravelse å gjøre. Dette var ei større trekiste som fiskerne hadde med seg til Lofoten, og som inneholdt mat i form brød og pålegg, samt nødvendige klær for vinteren.
«Lofotoppsynet». Myndighetenes kontrollorgan for at fiskerne overholdte reglene på havet, der garnfiskerne hadde sitt område å fiske på, og linefiskerne hadde sitt. Overtredelser, der garnfiskerne satte sitt bruk på linefiskernes område, og tilsvarende motsatt, ble straffet med bøter. Lofotoppsynet har ikke vært satt de siste årene, etter ønske fra fiskerne, som hevder de rydder opp selv om det oppstår konflikter på havet.
«Utror». Ingen av fiskerne hadde lov til å starte fisket før utrorsignalet hadde gått. Dette var som regel klokka 6 eller 7 på morgenen. Det var også tidsbegrenset hvor lenge de hadde lov å oppholde seg på havet. Overtredelser her ble straffet med bøter. Utroret er nå historie og gjelder ikke lenger.
«Den store brennevinsdagen». Denne dagen faller alltid på 25. mars. Tradisjonen er gammel, ingen vet med sikkerhet hvorfor denne dagen ble innstiftet, den mest sannsynlige forklaringen er at det nå nærmet seg slutten på fisket, og at fiskerne mente de kunne ta seg en skikkelig dram. Dagen er i dag mer som en akronisme å regne, og feires ikke lenger på tradisjonelt vis.
«Lofotbrevet». I gamle dager, før telefonen ble allemannseie, var brevskriving den eneste kommunikasjonsformen mellom fiskerne og deres koner som satt hjemme med ansvaret for resten av familien.
«Havets hvite engler».
Fra gammelt av en måte å omtale redningsskøytene på. Særlig fra tida da lofotfisket ble driftet fra åpne fartøyer uten motor.
«Sjyvott». Også kalt lofotvott. En stor hjemmestrikket ullvott på størrelse med ei småkveite. Som regel strikket av hvit hjemmespunnet ull. Ble erstattet av gummihanskene og gummivottene da gummien gjorde sitt inntog på lofothavet.
«Det flytende solskinn». Betegnelse på torsketran, første gangen brukt i annonsesammenheng av tranprodusenten Møllers, som også mente at produktet «var frisk i smaken».
«Heimfarerdagen». Fra gammelt av, den dagen i slutten av april da fiskerne dro hjem etter endt Lofotfiske, etter at Lofotoppsynet var hevet og pengene for årets fangst var mottatt og fordelt.
«Otolitten». Skreiens ørestein, der man kan lese hvor gammel en skrei er, etter samme prinsipp som årringene i et tre.

4. Inneholder ulik informasjon

På hver side av hjernens bakerste deler, ligger otolittene. De er fiskens øresteiner og også her skiller skreien og kysttorsken seg fra hverandre. Otolittene kalles gjerne for «torskens ferdskriver», fordi de kan si mye om fiskens vandringer, vekst, alder og når den ble kjønnsmoden. I otolittene dannes det årringer, ikke ulik de man finner i trestammer.

Ettersom skreien og kysttorsken lever ulike liv, viser også forskning på otolittene ulike mønstre. I tillegg er selve formen på otolittene ulik hos de to torsketypene.

5. Historisk mye skrei - faretruende lite kysttorsk

De siste årene har skreien vært inne i en svært god periode og trenden ser ut til å fortsette, dog med en svak nedgang.

– De siste årene har vi hatt ekstremt sterke årsklasser med skrei. De er fortsatt synlig i gytebestanden, men nå er det yngre klasser som vil dominere. De er ikke fullt så tallrike, sier Korsbrekke.

Han sier at selv om innsiget at skrei ser ut til å bli noe mindre enn i fjor, så er nivået av skrei fortsatt historisk høyt.

– Så det er ingen grunn til bekymring.

Kysttorsken er det derimot ikke like gode tider for og det har derfor blitt innført stadig strengere reguleringer knyttet til fiske av kysttorsk. Over en lengre periode har gytebestanden vært svært lav, noe som har fått Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) til å anbefale all stans av fiske etter kysttorsk.